Stikkord: Medvirkning

  • Hvorfor sjette februar?

    Hvorfor sjette februar?

    Hvordan gikk det til at akkurat sjette februar ble nasjonaldagen?
    Hva slags hendelser er det vi minnes på den dagen vi har valgt som vår nasjonaldag?

    Sjølve idéen om å ha en samisk nasjonaldag er ganske gammel. For det er jo en praktisk ting å ha for en nasjon som er delt opp mellom fire stater – og i alle de statene lever under press. Vi har behov for en dag da samer i ulike bygder og byer og land viser fram til hverandre og omgivelsene at vi vedvarer å være ett og samme folk.

    De som vedtok den samiske nasjonaldagen var Samerådet, den grenseoverskridende sameorganisasjonen, og de forhasta seg ikke: prosessen foregikk fra 1986 til 1992. Man trengte den tida på finne en dag som kunne være virkelig samlende for alle samer. Flere forslag ble lagt fram, og forkasta.

    Tidlig i løpet hadde noen foreslått åttende november, til minne om Kautokeino-opprøret i 1852. Men det forslaget var kontroversielt internt, og kunne ikke bli en samlende dag for alle samer. Så det ble ikke åttende November.

    Ei stund så det an til at det skulle bli tjuefemte mars, den kristne høytidsdagen Maria Bebudelsesdag, Márjábeaivi. Dette var en viktig dag for mange samer – men slett ikke for alle samer, og sia ikke alle samer kunne kjenne seg igjen i at Márjábeaivi skulle være vår nasjonaldag, ble det heller ikke tjuefemte mars.

    Det var relativt seint i prosessen at sjette februar ble lagt på bordet. At den datoen ble lansert kan ha noe å gjøre med at det omtrent på den her tida vokste fram en organisert samisk kvinnebevegelse.

    En av forbildene til den bevegelsen var den samiske aktivisten Elsa Laula Renberg, og hennes mest kjente bragd var arbeidet med å få i stand den første samepolitiske konferansen som samla samer fra nord og sør, og fra ulike sider av statsgrensene gjennom Sápmi.

    Konferansen ble avholdt i Trondheim (Tråante) sjette til niende februar i år 1917.

    Sjette februar ble beskrevet som «den dagen da samene for første gang våkna til å arbeide sammen som ett folk,» og I 1992 ble den enstemmig vedtatt av Samerådet som vår nasjonaldag.

    – Oslove viser vei mot muligheten for ei bedre framtid, skriver Mikkel Berg-Nordlie.

    Samarbeid og fellesskap er altså verdier som er koda inn i sjølve den samiske nasjonaldagen. Og faktisk ikke kun samarbeid samer i mellom — men også samarbeid mellom samer og andre. For sjøl om det nettverket som gjennomførte organiseringa av 1917-konferansen for det meste bestod av samer, så deltok det også allierte fra det norske samfunnet. Fra byråkrati, arbeiderbevegelse, borgerskap, kirke og media.

    Men likevel var det altså sånn at 1917-møtet i aller høyeste grad handla omkamp. Sjølve grunnen til at møtet ble avhold var nemlig at samisk språk og samiske næringer stod under stadig hardere press.

    Pionérene i 1917 ønska å løse utfordringene i samarbeid med den norske staten, men den norske staten var, dessverre, til syvende og sist ikke særlig interessert. Derfor fikk fornorskninga og landrovet gå sin gang, og  på 1970-tallet ble det hele for mye. Da eksploderte Norge i Altakampen  — en systemkollaps i det norsk-samiske forholdet.

    Derfor var det sånn at sjette februar i år 1981 stod det en lávvu foran Stortinget, der samer sultestreika i protest mot samisk maktesløshet, og ei gruppe samiske kvinnfolk anført av Ellen Marit Gaup Dunfjell gikk for å møte den nyslåtte statsministeren Gro Harlem Brundtland.

    Som de av oss som følger med på “Makta” veit, ble statsministeren sitt endelige svar til dem å forlate kontoret sitt og ikke komme tilbake. Men de samiske kvinnfolkene, de nekta å forlate kontoret hennes. De ble sittende der, helt til politiet kom og bar dem ut. I den handlinga ser vi kanskje essensen av det samiske: vi nekter å forlate.

    Vi har alltid vært her, og vi nekter å forlate. Og hvis vi blir bært bort så kommer vi tilbake.

    Etter Altakampen så skulle liksom alt bli annerledes. Sametinget ble etablert. Det ble skrevet lover og regler som skulle beskytte samisk språk og samiske næringer — hvis de ble fulgt.

    Den samiske nasjonaldagen ble vedtatt, og etter hvert vokste det fram en kultur for at sjette februar er en dag da samer og nordmenn fredelig skal feire samisk kultur, sammen.

    Oslo kommune sin Rådhusfrokost er et godt eksempel på akkurat det. Den årlige Rådhusfrokosten  er en demonstrasjon av vennskap og godt forhold mellom det samiske samfunnet og bykommunen Oslo, som nå også har formalisert sitt sørsamiske navn — Oslove.

    Oslove er et eksempel til etterfølgelse for det norsk-samiske forholdet.

    Men Oslo er også Norges hovedstad, og derfor var gatene i vår hjemby likevel prega av kamp i hele fjor. Fredelig kamp, for vi samer er et tross alt et fredelig folk, men like fullt en ny kamp om samefolket sin framtid.

    Akkurat som i 1981 ble det reist en lávvu framfor Stortinget, og samer inntok den norske maktas høyborg for å kreve sin rett.

    Derfor er det sånn at på sjette februar i 2024 er det en del av oss som føler på at feiringa har en viss bismak. Tankene våre går ikke bare til felles feiring og samarbeid mellom samer og nordmenn. De kan for eksempel også gå tilbake til de samiske kvinnfolkene som sjette februar 1981 gikk inn på Statsministerens kontor, og forlangte ærlighet og rettferdighet fra makta.

    I år feirer vi sjette februar også for å minnes dem.

    Jeg vil avslutte den her lille historietimen med å takke myndighetene i Oslo by.

    Den samiske hjembyen Oslove er et godt eksempel på samarbeidets tradisjon i det norsk-samiske forholdet. Oslove viser vei mot muligheten for ei bedre framtid.

    Lihkku beiivvin ja giitu. Takk og gratulerer med dagen.

    Tale på den samiske nasjonaldagen, Oslo Rådhus, 06.02.2024.

  • Vi må gi plass til konflikter i byutviklingen

    Vi må gi plass til konflikter i byutviklingen

    Høyhus eller småhus? Naboer eller utsikt? Luftkvalitet eller knutepunktstatus? Det er mange motstridende ønsker å ta hensyn til i urban byutvikling, og det kan resultere i opphetede diskusjoner som kan være krevende å stå i. Men konflikter og ulikt verdigrunnlag er faktisk viktig for god byplanlegging.

    Det som for mange byplanleggere oppleves som hodebry og en bremsekloss, kan faktisk være nøkkelen til en vellykket byutvikling: Engasjerte naboer som går sammen for å endre bydelens byggeplaner er en viktig ressurs, både for å kvalitetssikre og stedstilpasse planene.

    Det finnes ikke en «riktig by» på papiret, eller en oppskrift på hvordan idealbyen ser ut.

    Hver enkelt by er unik, og byutviklingen preges av faktorer som naturomgivelser, beliggenhet, avstander, budsjetter, hvem som bor der og hvilke preferanser de har.

    Ingen by er lik, og det er heller ikke menneskene som bor der. Ulike mennesker har ulike ønsker for byen de bor i. Det viktigste for byens utvikling er heldigvis ikke at meningsmotstanderne blir enige, men at byutviklerne fatter informerte beslutninger som tar hensyn til flere verdier samtidig.

    Samfunnsgeografene Cameron McAuliffe og Dallas Rogers (2019) understreker dette i sin artikkel om verdipolitikk i urban byutvikling. Ifølge dem er ikke konsensus nøkkelen til å drive gode planprosesser, men heller verdipluralisme, gjensidighet og respekt for hverandres verdigrunnlag. En god forhandling fordrer at begge parter forplikter seg til å jobbe for et sosialt rettferdig resultat – til tross for motstridende ønsker (2019, s. 310).  Og konflikter kan hjelper partene å komme fram til den beste løsningen – hvis håndtert på en god måte.

    I forskningsprosjektet DEMOCLIM finner vi mange eksempler på god konflikthåndtering i byutviklingen.

    Forskningsprosjektet DEMOCLIM

    DEMOCLIM undersøker nye demokratiske styringsmåter innen design og implementering av effektiv og sosialt rettferdig klimapolitikk, som vokser fram i møte med klimaprotester i fire skandinaviske byer; Oslo, Bergen, Stockholm og Gøteborg. Utgangspunktet for DEMOCLIM er den tilspissede konflikten om klimapolitiske løsninger i byer verden over. Prosjektet ferdigstilles i 2024 og er finansiert av Norges forskningsråd.

    DEMOCLIM ser blant annet på hvordan kommunene kan føre en effektiv, klima- og miljøvennlig, og sosialt rettferdig byplanlegging i møte med to motstridende krav:

    (1) Reaktive bevegelser som setter fokus på fordelingsmessige effekter av tiltak, som f.eks. «Folkeaksjonen NEI til mer bompenger»

    (2) Proaktive bevegelser som krever mer handlekraft, som f.eks. «Høyere Grønnere Oslo»

    I plansaker ser vi ofte at de reaktive bevegelsene dannes på bakgrunn av byutvikling som fratar noen et gode – som hage eller utsikt – mens de proaktive bevegelsene vokser fram som en reaksjon på manglende gjennomføringsevne i f.eks. fortettingsplaner eller utvidelse av kollektivtilbud.

    Også innad i kommunene er det motstridende ambisjoner. Oslo kommune har for eksempel både en høyhusstrategi som fastsetter at det skal bygges tettere for å møte den voksende befolkningens behov for bolig, og samtidig kutte i transport og klimagassutslipp, og en småhusstrategi som vil dempe fortettingen og ta vare på det grønne for å bidra til bedre trivsel og folkehelse.

    Hvordan snu konflikt til seier

    Byutviklere står i spagat mellom flere hensyn: Hensyn til hageeiere og urbane tilflyttere, til nåværende og fremtidige generasjoner, til de ressurssterke og de ressurssvake.

    Hvordan man går fram i håndteringen av en verdikonflikt, er nøkkelen til konstruktiv samhandling i byutviklingen. Basert på samtaler med både proaktive og reaktive bevegelser ser vi i DEMOCLIM at følgende steg er viktige for å øke sine påvirkningsmuligheter:

    • Bruk saklige argumenter: Vis hvordan dette påvirker hele nabolaget, og ikke bare deg personlig.
    • Kontakt media: Gjør saken din kjent.
    • Samle troppene: Sammen er dere sterkere!
    • Bruk dine politiske kontakter: Det er en fordel å kjenne noen på innsiden. Kontakt ditt lokale bydelsutvalg.
    • Byråkratisk forståelse: Undersøk hvilke påvirkningsmuligheter du har, og bruk kanalene for alt det er verdt.
    • Vær kreativ: Front saken din på ulike måter – unngå at byutviklerne går lei.
    • Ha tålmodighet og utholdenhet: Ikke la saken din bli glemt.

    Disse komponentene kan gjøre det lettere å få sin sak igjennom. Men det er ikke alltid at din visjon er den beste for nabolaget – og hvem er det egentlig som skal styre byutviklingen?

    Politikerne er nødt til å romme alle hensyn om de skal skape inkluderende og sosialt rettferdige byer. Et godt verktøy for å sikre sosialt rettferdig byutvikling kan være å invitere beboere inn til medvirkningsgrupper hvor de kan ytre sine ønsker og bekymringer for bydelen.

    Direkte medvirkning

    En god medvirkningsgruppe er representativ, bestående av både unge og gamle, funksjonsfriske og funksjonshemmede, høyt utdannede og arbeidsledige, innfødte og innvandrere, familier og enslige – og alle imellom. Det er ikke alle som engasjerer seg i byutviklingen på eget initiativ, og da er det viktig at arrangørene av slike grupper aktivt rekrutterer medlemmer som representerer hele nabolaget.

    Det er heller ikke like lett for alle grupper å oppnå samme grad av innflytelse i medvirkningsprosessen. Medvirkernes gjennomslagskraft avhenger av hvordan beslutningstakere oppfatter dem: Har de makt? Fortjener de å bli hørt? Oppfatningen av makt og hva den enkelte fortjener, kan enten oppmuntre eller avskrekke medvirkernes engasjement i byutviklingen (Wolf 2019, s. 3). Og ikke minst, det kan bidra til økt polarisering mellom mektige, ressurssterke grupper, og de svakerestilte. De som arrangerer medvirkningsgruppen må være bevisst på dette, og gjøre det de kan for at alle stemmer blir hørt.

    Det er helt essensielt for god byutvikling å inkludere alle slags verdisyn i medvirkningsprosesser, slik at byen blir et sted for alle. Konflikt er derfor ikke noe vi skal rømme fra, men ta tak i og håndtere med forståelse og respekt.

    Og om konflikten uteblir?

    Ja, da kan du være sikker på at medvirkningsgruppen ikke er representativ nok.

    Referanser

    McAuliffe C. and Rogers, D. (2019). ‘The politics of value in urban development: Valuing conflict in agonistic pluralism’. Planning Theory, 18(3), 300-318. DOI: 10.1177/1473095219831381

    Wolf, Eva. (2019). Dismissing the “Vocal Minority”: How Policy Conflict Escalates When Policymakers Label Resisting Citizens. Policy Studies Journal, 49. 10.1111/psj.12370.

  • Hvordan få til innbyggerorientert byutvikling?

    av Gro Sandkjær Hanssen (NIBR, OsloMet) og Thomas Berman (PåDriv)

    Forsker Gro Sandkjær Hanssen, NIBR, OsloMet
    Forsker Gro Sandkjær Hanssen, NIBR, OsloMet

    For å utvikle klimavennlig byer, omgjøres ofte tidligere industri- og produksjonsområder i byen til kompakte, flerfunksjonelle bo- og handelsområder. I disse industriområdene bor det ofte få innbyggere, og det er derfor ekstra utfordrende å gi innbyggere den påvirkningskraften de bør ha. Utvikling av Hovinbyen i Oslo er et godt eksempel.

    Generelt sikres et minimum av medvirkning fra innbyggere gjennom krav i plan- og bygningsloven. Den er en av de eneste lovene som gir innbyggere rett til å komme med innspill direkte i beslutningsprosesser. Dette er krav om at planprosesser skal annonseres når de starter opp, slik at naboer, nærmiljøet og andre kan komme med innspill.

    Thomas Bermann, nettverksleder i PåDriv
    Thomas Bermann, nettverksleder i PåDriv

    Videre må forslaget til planen legges ut til høring og offentlig ettersyn, slik at alle kan komme med innspill til det utformede forslaget. Lovens ambisjoner er likevel mye høyere, og lovutvalget gikk så langt som å si at medvirkning betyr at innbyggerne i et samfunn er med på selv å planlegge sin framtid (Planlovutvalget i NOU 2001:7:130).


    Hvordan involvere innbyggerne mer og gi plass til de unge stemmene i byutviklingen? Det er tema for det neste Økernseminaret #5 den 27. august


    (mer…)

  • I antologien «Bysamfunn» ser vi på det bygde og det levde i sammenheng

    av Gro Sandkjær Hanssen og Guri Mette Vestby, forskere ved NIBR, OsloMet

    Byene fremheves som løsningen på utfordringer knyttet til klimaendringer, omstilling av næringslivet og hvordan man skal bygge fremtidige samfunn som ivaretar FNs 17 bærekraftmål. Byene skal bli kompakte, fortette rundt kollektivknutepunkt, være attraktive og kreative. Og de skal være menneskevennlige, helsefremmende og sosialt bærekraftige.

    Men hvordan fungerer byene sosialt i dag? Og hvordan kan de utvikle seg for best mulig å understøtte mangfoldige fellesskap? Disse spørsmålene er utgangspunktet for antologien «Bysamfunn», redigert av Ida Marie Henriksen og Aksel Tjora fra NTNU. Her bidrar et mangfold av landets byforskere, og vi har bidratt til boken gjennom to kapittelbidrag.

    Vi mener at boken er et viktig bidrag inn i den større byutviklingsdebatten, fordi den bidrar med et samfunnsvitenskapelig og sosiologisk blikk på det levde livet i byen. Dermed kompletterer den en byutviklingsdebatt som ofte dreier seg om det bygde og det arkitektoniske, den fysiske utformingen av bystrukturer, offentlige rom og bebyggelse. Byen må også utforskes som menneskelig erfaring og virkelighet, og da er de samfunnsvitenskapelige tilnærmingene sentrale.


     

    Henriksen og Tjora (red.):
    Bysamfunn

    Antologi,
    Universitetsforlaget, 2019

     


    (mer…)

  • Alternative boligløsninger i fokus

    Randi Narvestad, NTNU

    Gjesteinnlegg av Randi Narvestad, forsker ved Institutt for arkitektur og planlegging, NTNU

    Storbykonferansen 2019 (30. – 31. oktober) arrangeres to sesjoner om alternative boligløsninger. Den første sesjonen; «Alternative boligløsninger – for hvem? Erfaringer og framtidsvisjoner» som finner sted fra klokken 10.30 til klokken 12, har et forskningsfokus og vil presentere aktuelle arbeider fra forskningsmiljøene.

    Den andre sesjonen: «Alternative boligløsninger: Prosess og gjennomføringsmodeller» finner sted fra klokken 14 til klokken 15.30 og har fokus på alternative boligløsninger i praksis. Aktuelle aktører fra bygg- og eiendomsbransjen, arkitektmiljøene og kommunal forvaltning vil presentere realiserte og urealiserte prosjekter og diskutere hvordan alternative boligløsninger kan bli til virkelighet.

    Temaet for de to sesjonene om alternative boligløsninger favner relativt vidt; fra byøkologiske prosjekter og bofellesskap til de etablerte boligbyggelagenes fremstøt for å gi et tilbud til beboergrupper med svak økonomi. Felles for alle innlegg i sesjonene er at de omhandler boligprosjekter med målsetting om å skape et alternativ til dagens markedsstyrte boligproduksjon hvor store grupper faller utenfor på grunn av for høyt prisnivå eller fordi det profitt-drevne boligmarkedet ikke produserer boliger med ønskede kvaliteter.

    (mer…)

  • Demokratisk byutvikling i den digitale tidsalder (DEMUDIG)

    Kristin Reichborn-Kjennerud, AFI, OsloMet
    Kristin Reichborn-Kjennerud, AFI, OsloMet

    Gjesteinnlegg av Kristin Reichborn-Kjennerud, forsker, Arbeidsforskningsinstituttet (AFI), OsloMet

    Det er mye prat om den SMARTE byen. Ifølge FN vil 68 % av verdens befolkning bo i urbane områder innen 2050. Byene må håndtere denne massive befolkningsøkningen på SMARTE måter.

    Verden ser samtidig økende grad av sosial ulikhet og uro som også gjør seg utslag i byer. Byene har blitt mer markedsorienterte og opptatt av å tiltrekke seg turister og næringsliv for å bedre økonomien. Dette har hevet bokostnadene for folk flest. Samtidig blir de som ikke eier sin egen bolig ofte presset ut av byene av økte leiepriser (gentrifisering).

    FN anbefaler at utviklingen i byene skjer i tråd med sosiale, miljømessige og økonomiske bærekraftsprinsipper. Byer må derfor rette mer oppmerksomhet mot en sosialt bærekraftig byutvikling. Samtidig er det høyst uklart hva sosial bærekraft betyr i denne sammenhengen. Det eksisterer ikke noe godt måleverktøy for sosial bærekraft.

    Så hvordan skal lokale myndigheter balansere ulike interesser i en by og hvilke metoder skal de bruke? Hvor stor plass skal næringsinteresser få i forhold til lokalbefolkningens interesser og kan disse hensynene eventuelt kombineres?

    Disse temaene er aktuelle over hele verden og er noe vi diskuterer under vår sesjonStorbykonferansen 2019. Påmeldingsfrist: 15. oktober.

    (mer…)

  • Det manglende engasjementet for den ‘smarte byen’, og hvorfor det bør bekymre deg

    Stipendiat Marikken Wulff Wathne, NIBR, OsloMet
    Stipendiat Marikken Wulff Wathne, NIBR, OsloMet / KTH

    Innsamling av store datamengder blir stadig enklere, og mulighetene som åpnes opp av dette begynner å gjøre seg gjeldende i byutvikling.

    I såkalte ‘smarte byer’ ønsker man å nyttiggjøre seg av denne teknologiutviklingen ved å la innsamlede «store data» understøtte byutviklingsprosesser.

    Synes du det høres ubegripelig og kjedelig ut? Du er ikke alene. Men om vi ikke engasjerer oss i den smarte byen blir det fort opp til en liten gruppe teknologioptimister å definere vår ‘smarte’ urbane framtid.

    (mer…)

  • På turné i Ukraina: Lokaldemokrati med en bismak

    «Åpenhet, tilgjengelighet og demokrati er viktigst for oss», erklærer Kryvyj Rihs ordfører Jurij Vilkul på et arrangement i byens rådhus. Vi skal legge fram resultatene fra en ny lokaldemokratiundersøkelse gjennomført i Ukraina av NIBR i samarbeid med KS og lokale partnere.

    Forsker Aadne Aasland, NIBR, OsloMet

    Kryvyj Rih er en industribastion i Dnepropetrovsk-regionen i den østlige delen av landet. Dette er en by der Regionpartiet ledet av den styrtede president Janukovitsj tradisjonelt har stått sterkt. I salen sitter representanter for byens folkevalgte, administrasjonen, sivilsamfunn og lokal presse.

    Sammenlignet med de 20 andre byene som deltar i undersøkelsen, scorer Kryvyj Rih litt bedre enn gjennomsnittet på de fleste indikatorer. Ordføreren nyter tillit hos en større andel av innbyggerne enn i flertallet av ukrainske byer.

    Flere mener lokale myndigheter gjør en bedre jobb i dag enn de gjorde for fire år siden da en tilsvarende spørreundersøkelse ble gjennomført. Vi aner en lettelse i forsamlingen etter hvert som resultatene våre blir presentert.

    Ordfører Jurij Vilkul og førstesekretær Sigbjørn Litland fra Norges ambassade i Kyiv under åpningen av presentasjonen. Foto: Aadne Aasland / NIBR, OsloMet
    Ordfører Jurij Vilkul og førstesekretær Sigbjørn Litland fra Norges ambassade i Kyiv under åpningen av presentasjonen. Foto: Aadne Aasland / NIBR, OsloMet

    (mer…)

  • Områdeløft: Hjelper det?

    I flere år har det vært gjennomført områdeløft i byområder i de største byene i Norge, men det var særlig i forbindelse med Tøyenløftet at områdeløft som fenomen ble kjent gjennom NRKs Brennpunkt sist høst.

    Forsker Marit Ekne Ruud, NIBR, OsloMet
    Forsker Marit Ekne Ruud, NIBR, OsloMet

    Reportasjen avdekket at det var brukt mye penger på ulike tiltak i området, men at løftet hadde liten synlig effekt på de store levekårsutfordringene på Tøyen.

    Områdeløftet, som startet i 2013 med en varighet på fem år, var ment å bedre levekårene og det ble satt av til sammen 250 millioner kroner fra stat og kommune til områdeløftet.

    Men et områdeløft, slik vi har sett på Tøyen, kan ikke løse de virkelig store levekårsutfordringene i et område. Det er heller ikke målet.

    Det er viktig å skille mellom de store programmene som går over mange år, og områdeløftene. Sistnevnte er begrenset til utvalgte områder innenfor en begrenset tidsperiode, og har mindre ressurser. De store velferdspolitiske grepene ivaretas av de store programmene.

    For eksempel i den nye tiårige Groruddalssatsingen 2017–2026 er det prioritert tre hovedområder. To av disse inngår i sentrale velferdspolitiske strategier for å bedre levekår, nemlig Oppvekst og utdanning, og Sysselsetting knyttet til innbyggere med innvandrerbakgrunn. Det tredje satsingsområdet er Nærmiljø der områdeløft inngår.

    Så hva er et områdeløft?

    (mer…)

  • Zukin i Oslo: Byen som kamp og paradoks

    Hvilke utfordringer står byene overfor i vårt århundre? Bysosiolog Sharon Zukin, fra City University of New York (CUNY), tok tak i dette “tusenkronersspørsmålet” i sitt foredrag på NIBRs femtiårsjubileum.

    Heidi Bergsli, NIBR, HiOA
    Heidi Bergsli, NIBR, HiOA

    Mens dette spørsmålet oftest diskuteres i form av klima og migrasjon, vektla Zukin hvordan byenes autonomi, integrasjon og overlevelse er spørsmål som knytter den materielle, funksjonelle og kulturelle byen sammen gjennom kamper og paradokser, som kanskje er grunnleggende kjennetegn ved byen?

    Om vi skal definere den, sa Zukin, har det urbane utgangspunkt i:

    … det materielle, særlig tomter og det bygde miljøet, det sosiale og til sist det kulturelle, slik at vi har en materiell by, en funksjonell by og en kulturell by, som i virkeligheten er motsetningsfullt.

    Dette er en tolkning av byer, ikke som utopier, ei heller som dystopier, men som steder hvor utopier alltid kjemper mot dystopier. Byer kan være gode for menneskeheten, men også dårlige.

    I dag som til alle tider er byen et sentrum for strid. Den rommer lengsel, etter et bedre liv, etter mer likeverdige liv, og etter muligheten til å uttrykke ønsket om bedre livsbetingelser.

    Byer kan være gode for menneskeheten, men også dårlige. I dag som til alle tider er byen et sentrum for strid. Den rommer lengsel, etter et bedre liv, etter mer likeverdige liv, og etter muligheten til å uttrykke ønsket om bedre livsbetingelser.

    (mer…)