Høyhus eller småhus? Naboer eller utsikt? Luftkvalitet eller knutepunktstatus? Det er mange motstridende ønsker å ta hensyn til i urban byutvikling, og det kan resultere i opphetede diskusjoner som kan være krevende å stå i. Men konflikter og ulikt verdigrunnlag er faktisk viktig for god byplanlegging.
Det som for mange byplanleggere oppleves som hodebry og en bremsekloss, kan faktisk være nøkkelen til en vellykket byutvikling: Engasjerte naboer som går sammen for å endre bydelens byggeplaner er en viktig ressurs, både for å kvalitetssikre og stedstilpasse planene.
Det finnes ikke en «riktig by» på papiret, eller en oppskrift på hvordan idealbyen ser ut.
Hver enkelt by er unik, og byutviklingen preges av faktorer som naturomgivelser, beliggenhet, avstander, budsjetter, hvem som bor der og hvilke preferanser de har.
Ingen by er lik, og det er heller ikke menneskene som bor der. Ulike mennesker har ulike ønsker for byen de bor i. Det viktigste for byens utvikling er heldigvis ikke at meningsmotstanderne blir enige, men at byutviklerne fatter informerte beslutninger som tar hensyn til flere verdier samtidig.
Samfunnsgeografene Cameron McAuliffe og Dallas Rogers (2019) understreker dette i sin artikkel om verdipolitikk i urban byutvikling. Ifølge dem er ikke konsensus nøkkelen til å drive gode planprosesser, men heller verdipluralisme, gjensidighet og respekt for hverandres verdigrunnlag. En god forhandling fordrer at begge parter forplikter seg til å jobbe for et sosialt rettferdig resultat – til tross for motstridende ønsker (2019, s. 310). Og konflikter kan hjelper partene å komme fram til den beste løsningen – hvis håndtert på en god måte.
I forskningsprosjektet DEMOCLIM finner vi mange eksempler på god konflikthåndtering i byutviklingen.
Forskningsprosjektet DEMOCLIM
DEMOCLIM undersøker nye demokratiske styringsmåter innen design og implementering av effektiv og sosialt rettferdig klimapolitikk, som vokser fram i møte med klimaprotester i fire skandinaviske byer; Oslo, Bergen, Stockholm og Gøteborg. Utgangspunktet for DEMOCLIM er den tilspissede konflikten om klimapolitiske løsninger i byer verden over. Prosjektet ferdigstilles i 2024 og er finansiert av Norges forskningsråd.
DEMOCLIM ser blant annet på hvordan kommunene kan føre en effektiv, klima- og miljøvennlig, og sosialt rettferdig byplanlegging i møte med to motstridende krav:
(1) Reaktive bevegelser som setter fokus på fordelingsmessige effekter av tiltak, som f.eks. «Folkeaksjonen NEI til mer bompenger»
(2) Proaktive bevegelser som krever mer handlekraft, som f.eks. «Høyere Grønnere Oslo»
I plansaker ser vi ofte at de reaktive bevegelsene dannes på bakgrunn av byutvikling som fratar noen et gode – som hage eller utsikt – mens de proaktive bevegelsene vokser fram som en reaksjon på manglende gjennomføringsevne i f.eks. fortettingsplaner eller utvidelse av kollektivtilbud.
Også innad i kommunene er det motstridende ambisjoner. Oslo kommune har for eksempel både en høyhusstrategi som fastsetter at det skal bygges tettere for å møte den voksende befolkningens behov for bolig, og samtidig kutte i transport og klimagassutslipp, og en småhusstrategi som vil dempe fortettingen og ta vare på det grønne for å bidra til bedre trivsel og folkehelse.
Hvordan snu konflikt til seier
Byutviklere står i spagat mellom flere hensyn: Hensyn til hageeiere og urbane tilflyttere, til nåværende og fremtidige generasjoner, til de ressurssterke og de ressurssvake.
Hvordan man går fram i håndteringen av en verdikonflikt, er nøkkelen til konstruktiv samhandling i byutviklingen. Basert på samtaler med både proaktive og reaktive bevegelser ser vi i DEMOCLIM at følgende steg er viktige for å øke sine påvirkningsmuligheter:
Bruk saklige argumenter: Vis hvordan dette påvirker hele nabolaget, og ikke bare deg personlig.
Kontakt media: Gjør saken din kjent.
Samle troppene: Sammen er dere sterkere!
Bruk dine politiske kontakter: Det er en fordel å kjenne noen på innsiden. Kontakt ditt lokale bydelsutvalg.
Byråkratisk forståelse: Undersøk hvilke påvirkningsmuligheter du har, og bruk kanalene for alt det er verdt.
Vær kreativ: Front saken din på ulike måter – unngå at byutviklerne går lei.
Ha tålmodighet og utholdenhet: Ikke la saken din bli glemt.
Disse komponentene kan gjøre det lettere å få sin sak igjennom. Men det er ikke alltid at din visjon er den beste for nabolaget – og hvem er det egentlig som skal styre byutviklingen?
Politikerne er nødt til å romme alle hensyn om de skal skape inkluderende og sosialt rettferdige byer. Et godt verktøy for å sikre sosialt rettferdig byutvikling kan være å invitere beboere inn til medvirkningsgrupper hvor de kan ytre sine ønsker og bekymringer for bydelen.
Direkte medvirkning
En god medvirkningsgruppe er representativ, bestående av både unge og gamle, funksjonsfriske og funksjonshemmede, høyt utdannede og arbeidsledige, innfødte og innvandrere, familier og enslige – og alle imellom. Det er ikke alle som engasjerer seg i byutviklingen på eget initiativ, og da er det viktig at arrangørene av slike grupper aktivt rekrutterer medlemmer som representerer hele nabolaget.
Det er heller ikke like lett for alle grupper å oppnå samme grad av innflytelse i medvirkningsprosessen. Medvirkernes gjennomslagskraft avhenger av hvordan beslutningstakere oppfatter dem: Har de makt? Fortjener de å bli hørt? Oppfatningen av makt og hva den enkelte fortjener, kan enten oppmuntre eller avskrekke medvirkernes engasjement i byutviklingen (Wolf 2019, s. 3). Og ikke minst, det kan bidra til økt polarisering mellom mektige, ressurssterke grupper, og de svakerestilte. De som arrangerer medvirkningsgruppen må være bevisst på dette, og gjøre det de kan for at alle stemmer blir hørt.
Det er helt essensielt for god byutvikling å inkludere alle slags verdisyn i medvirkningsprosesser, slik at byen blir et sted for alle. Konflikt er derfor ikke noe vi skal rømme fra, men ta tak i og håndtere med forståelse og respekt.
Og om konflikten uteblir?
Ja, da kan du være sikker på at medvirkningsgruppen ikke er representativ nok.
Referanser
McAuliffe C. and Rogers, D. (2019). ‘The politics of value in urban development: Valuing conflict in agonistic pluralism’. Planning Theory, 18(3), 300-318. DOI: 10.1177/1473095219831381
Wolf, Eva. (2019). Dismissing the “Vocal Minority”: How Policy Conflict Escalates When Policymakers Label Resisting Citizens. Policy Studies Journal, 49. 10.1111/psj.12370.
A critical question in the wake of COP 27 is how to speed up implementation of climate policies.
The complexity of the challenge requires design and employment of a mix of collaborative, regulative, and financial policy tools to pursue effective climate transformation. Such a hybrid form of governance enables cities to inspire and mobilize multiple actors, adapt infrastructures, and enhance their own space to manoeuvre across scales.
COP 27 in Egypt: The 1.5 °C is dead but climate actions are proliferating
The world leaders are presently gathered in Sharm El-Sheikh for the COP 27 Climate Change Conference to take actions towards meeting the world’s ‘collective’ climate goals of the Paris Agreement (2015). Most scientists believe the 1.5 °C is dead and should be accepted as such. According to the UNDP Environment Programme (UNEP) the range of temperatures by 2100 is around 2.8°C under current policies, and 2.4°C if countries live up to all the commitments about future policy made to the UNFCCC in Paris and since. That is real progress.
The focus of the summit is mainly on three critical areas for moving forward; transformational shift to implementation and concrete climate action, stepping up finance, notably to tackle the impacts of climate change, and, delivering on the principles of transparency and accountability of the UN Climate Change process.
The conference revealed a range of initiatives and progress, especially at the city levels across the globe, that provide space for cautious optimism on some grounds, despite the gloomy overall picture.
We suggest 10 essential lessons highlighting key policy tools that climate-ambitious cities may mix and draw upon.
The crux of the matter is the following: to succeed with climate transformation, cities and city leaders need to work in a hybrid, comprehensive, and collaborative manner adjusted to context, that is, the unique purpose in question and the type of authority available in a specific situation.
Our research findings suggest that, if the aim is to mobilize multiple agents for more effective and innovative climate policies and solutions, the following 10 essential lessons will provide public leaders and managers with a creative mix of purposes and in diverse contexts:
Policy advice: 10 essentials for developing co-creational climate leadership as part of hybrid governance
Ideational leadership: Shared goal setting and policy co-design
1. Assemble and align multiple internal and external actors to help scrutinize policy problems from multiple perspectives and establish broad strategic agreement .
2. Adopt clear, ambitious, and shared climate goals, a trustworthy coherent climate action plan, and co-created climate budgeting as core policy instruments of urban governance.
3. Ensure sufficiently open and flexible policies and practices to enable local, place-based problem solving, experimental projects, and adjustments to unforeseen risks on the ground.
Integrative leadership: Policy integration, institutional design, and collaborative capacity building
4. Co- and re-design policies and institutions with multiple actors (public and private professionals, authorities, city peers) that enable linking of climate goals, budgeting, regulation, monitoring, and procurement to safeguard clear and predictable policies for private sector, civil society, citizens, and academia; and ensure a healthy mix of collaborative, regulative, and financial policy tools for shared transformative change .
5. Ensure design of a dedicated and capacitated climate agency with clear mandate, political backing, and administrative leeway that coordinates, assembles, and aligns departments and agencies and drives the agenda through mutual quest for innovative climate strategies and actions across sectors and scales .
6. Promote political and administrative leadership and practitioner roles and tasks as collaborative capacity builders, strategic mediators, and brokers.
Adaptive leadership: Multilevel negotiation to ensure leeway, adaptation, and blended finance
7. Establish coalitions for change with city peers regionally, nationally, and internationally that provide negotiating strength and leeway toward national government and international bodies in control of key policies, infrastructures, financial resources, and regulative authority.
8. Lead and promote out-of-the-box thinking in collaborative arenas and platforms to foster sufficiently innovative ideas and experiments capable of breaking free from institutional, behavioural, and infrastructural lock-ins and trade-offs between competing goals .
Distributive leadership: Engage in trans-local and transnational collaborative networks
9. Enhance learning by fostering mutual platforms and arenas for collaborative experimentation and innovation among public agencies, private sector, civil society, and academia .
10. Engage actively in international platforms and city networks to build own capacity and negotiate changes in international and global city policies and
A specific feature of co-creational leadership within each of these four leadership types—as distinguished from other forms of leadership—is that it seeks to disrupt common wisdom and establish practices through collaborative innovation to create substantive changes in institutions and infrastructures. It further helps create trust and ownership of shared goals, mediate conflicts, and instill willingness to take risks and experiment.
Hence, co-creational climate leadership facilitates a move from talk-centric to action-centric climate efforts.
These findings may serve as a crucial take away for policymakers and practitioners.
C40 Mayors Climate Change Summit: New Journal on City Climate Policy and Economy
As a runner up to the COP 27, some hundred C40 Mayors met for their 2022 Summit in Buenos Aires to discuss the role of global cities and city stakeholders in pathways towards climate transformation and sustainable futures. This Summit brought together the mayors of global and regional cities, alongside business leaders, philanthropists, campaigners, youth leaders, scientists and residents, to share ideas and innovative solutions and create a platform towards a sustainable, prosperous and equitable future
Man kan si at valget på mange måter er et skjebnevalg for forholdet mellom demokrati og autoritære tendenser, ikke bare i USA, men også i andre deler av verden.
Publisert første gang 16.11.22, flyttet 29.11.22
I Morgenbladet 4. november 2022 framhever Gudmund Hernes at kongressvalget i USA er et skjebnevalg av flere grunner – ikke bare for politikk og demokratisk stabilitet i USA – men også for oss her hjemme og i verden for øvrig knyttet til forhold mellom stormakter. Det som konkret er på spill er flertallet i Kongressen, men også i Senatet.
Valget i USA, demokrati og polysentrisk styring
TLDR?
Utgangspunktet for dette innlegget er Gudmund Hernes sine bekymringer i Morgenbladet 4/11/2022 om demokratiutviklingen og valget i USA. Han mener at utfallet av valget kan bidra til å manifestere en ny modell for hvordan politikk kan drives og politiske system utformes på. Det er ikke vanskelig å dele Hernes sine bekymringer, samtidig viser jeg, med bakgrunn i nyere demokrati og governance forskning, at det finnes mulige veier mot et mer robust demokrati som kan forene en splittet politisk elite og befolkning. Jeg viser til begreper som polyarkisk demokrati og polysentrisk styring og antyder hvordan det representative demokrati kan koples til nye dialog plattformer, borgerpaneler og arenaer med blandet medlemskap og mandat til å løse konflikter og utvikle policy og strategier på tvers av grupper og sektorer i samfunnet – beslutninger som i neste omgang kan sanksjoneres av demokratisk valgte organer.
Utfallet av valget er i skrivende stund ikke klart, men viser i følge flere kommentatorer en viss robusthet i det amerikanske demokratiet.
Demokratene går ikke tilbake like mye som fryktet, de har kapret flere nye seter i Kongressen og ligger an til å beholde flertallet i Senatet. Likevel vil utfallet av valget kunne bidra til å manifestere en nye måter og kanskje en ny, dominerende modell for hvordan politikk kan drives og politiske system utformes på, slik Hernes antyder i sin kommentar.
Republikanerne har – om de vinner valget – truet med å blokkere og reversere viktige beslutninger som Biden har fått igjennom knyttet til New Deal og klimapolitikken (740 milliarder dollar), helse og velferd, skattepolitikk og støtte til Ukraina. Hernes tenker at ikke bare politikk som løsning av ‘organiserte interessekonflikter knyttet til fordeling’ står på spill (‘hvem som får hva når og hvordan’), men også en helt annen dimensjon av politikken knyttet til forståelse av politikken.
Han hevder at nå ‘er virkeligheten på valg i USA’.
Hernes viser her til flere forhold, blant annet Trumps påstand om at valget ble ‘stjålet’ og at han brukte det for å egge til stormingen av Kongressen 6. januar 2021. Trumps fortelling om valget er overtatt av flertallet både av republikanske velgere og kandidater sentralt og lokalt, og dette undergraver og har varig svekket det amerikanske demokratiske system, sier Hernes videre.
Hvordan forklare troen på ‘the big lie’?
Men hvordan forklare at troen på ‘the big lie’ er blitt selve identitetsmerket på partilojalitet til det republikanske partiet?
Hernes framhever at republikanske kandidater i hovedsak støtter denne løgnen, selv når flertallet av velgerne i deres krets ikke gjør det. Det er her jeg vil bringe inn en utdyping av Hernes sin historie som kan forklare mer av hvordan og hvorfor USA har havnet i dette uføret, basert på egen forskning i europeiske byer og land.
Jeg er opptatt av forholdet mellom politiske eliter (og partier) og hvordan konflikter mellom disse utspiller seg og avspeiles i hvem og hvordan de mobiliserer ulike sosiale grupper i befolkningen.
Jeg tar utgangspunkt i at ansvaret for den politiske utviklingen i USA i stor grad hviler på Trump og den republikanske politiske eliten og måten de bevisst har valgt å drive politikk på overfor demokrat-eliten og bruke retoriske løgner og spredning av konspirasjonsteorier om denne eliten for å fremme egne interesser og mobilisere egne velgergrupper.
Hernes er inne på det når han viser til at ordføreren i Representantenes hus, Nancy Pelosi, stadig karakteriseres i negative former som ‘Crazy Nancy’ av ledene republikanere, og Trump alminneliggjør utrykk som ‘Sleepy Biden’ og ‘Crooked Hillary’.
Gjennom løgnaktige historiefortellinger og feilinformasjon spiller den republikanske politiske eliten på populistiske og autoritære strenger og stiller opp de ‘umoralske og korrupte demokrat-elitene’ i kontrast til det ‘sanne amerikanske folket’ som forvarer de ‘virkelige’ amerikanske (familie) verdiene og demokratiet. Trump og republikanske ledere framstiller seg selv som talerør for det ‘egentlige’ folket og deres liv og lokalsamfunn.
Løgnene brukes for å villede og skape varige alternative oppfatninger av virkeligheten og underminere dermed bevisst det demokratiske styresettet, tillitten til demokratiske politikere, men også til staten og de demokratiske institusjonene, og fremmer autoritære tendenser.
I så måte ser vi at republikanerne under Trump i økende grad forfekter et statsstyrt nasjonalkonservativt system (post-nyliberalt) som spiller på ‘folkelige’ og religiøse og anti-liberale verdier – et system vi ser avleggere av – eller elementer av – i andre land som Brasil, Polen, Ungarn, og Tyrkia.
De sosiale og politiske konfliktene i USA har et bakteppe i gamle konfliktlinjer fra borgerkrigen (Sør-Nord) og ulikt syn på svartes rettigheter og rolle i samfunnet. Samtidig har folk flest i det amerikanske samfunnet opplevd økende sosial og politisk ulikhet, fra 1990 tallet som følge av Reagans økonomiske politikk og globalisering.
Denne politikken har særlig rammet hvite arbeidere, svarte, ulike innvandrer grupper og også den lavere middelklassen; mange som nå stemmer på Trump og støtter republikansk politikk og retorikk.
Denne utviklingen har forsterket en rekke sammenfallende konfliktlinjer i samfunnet og fremmet muligheter for politiske eliter til å spille på polarisering. Det vi ser er at republikanske eliter i økende grad har spilt på en blanding av forakt for demokrat-eliter og de liberale verdiene de står for – samtidig som de har mobilisert og intensiverer sammenfallende konfliktlinjer i befolkningen, både i forhold til kulturelle verdier (abort) og sosiale og økonomiske/materielle forhold. I neste omgang, har deres agitasjon økt splittelsen i befolkningen, slik at ulike sivilsamfunns grupper også bruker løgner, forakt og oss/dem-bilder for å bygge oppunder egen identitet og anerkjennelse og fremme fiendebilder.
Økt elite polarisering – og anti-politikk tendenser
Dersom vi tar et sideblikk til vesteuropeisk politikk de siste 30 årene, ser vi liknende tendenser, blant annet i Storbritannia (Brexit) og Italia (nylig valg).
Vi ser at høyre og venstre siden har blitt mer ekstrem samtidig som de brede og moderate folkepartiene gradvis har mistet medlemmer og velgere og innflytelse i samfunnet. Folk har delvis trukket seg tilbake og engasjerer seg mindre i politikken, dette ser vi også i Norge, samtidig som politikken er blitt mer profesjonalisert og elitepreget og inngir avstand og mindre tillitt i befolkningen. Denne perioden fra ca. 1990 til finanskrisa folder seg ut i 2008 kan vi derfor gi merkelappen ‘post-politisk’. I kjølevannet av finanskrisa, ser vi imidlertid at folk endrer holdninger og politiske engasjement i flere land og knyttet til spesifikke stridsspørsmål (f. eks. de gule vestene i Frankrike, bomringopprør og klimaprotester i Norge).
Kanskje er det en tendens til at passivitet og resignasjon mange steder erstattes med mer sinne og aggresjon? Sinnet retter seg særlig mot politikere og det politiske systemet, i større grad enn mot økonomiske eliter og næringsaktører. Samtidig finner en også at politikere skylder på velgerne og ‘populistiske’ tendenser i folket; tendenser de selv kanskje har bidratt til å skape. Andre vil mene at politikerne i dag i større grad enn før ‘løper etter’ folkemeningen heller enn å bidra med lederskap og retning til folk og samfunn. Dette skaper gjensidig mistillit og undergraver demokratiet. I Norge viser Innbyggerundersøkelsen (2021) blant annet at politikken (og media) kommer dårligs ut i forhold til tillitt blant innbyggerne. Et annet konkret eksempel er framveksten av Folkets Parti-FNB (tidligere Folkeaksjonen nei til mer bompenger) i ulike norske byer, som i Bergen fikk 17% av velgerne i 2019. Folkets Parti-FNB kan betraktes som en manifestasjon av en åpen mistillit til de rådende politiske partier – der lokale politikere i Bergen (men også i Stavanger og Oslo) ikke evnet å takle et spesifikt problem.
Men folk flest er som regel ikke godt organisert i forhold til å fremme en alternativ politikk til den bestående, og grunnleggende konflikter eller akutte stridsspørsmål kan således lett ende i uttrykt generelt sinne og rein populistisk agitasjon mot ‘eliter’ i det politiske systemet når folk vurderer at deres sosiale eller materiell interesser står på spill. Dersom myndigheter ikke møter aksjonister med gode dialog arenaer og samskapende plattformer. En slik ‘anti-politikk’ er det viktigste utrykket for nye former for aksjonisme og populisme.
En splittelse i befolkningen i mange land reflekteres i dag i et partipolitiske landskap som er blitt mer ekstremt og fragmentert på høyre og venstre sida og vi ser framvekst av populistiske tendenser både i USA og i Europa. Nye ytre høyre-bevegelser og nasjonalistiske, til dels autoritære, partier og grupperinger vinner fram. De spiller på religion og anti-liberale verdier. Denne utviklingen kan også knyttes til politisk unnfallenhet og manglende aktivt politisk lederskap i de moderate partiene – og kanskje blant politikere generelt – i relasjon til viktige tema som sosial ulikhet, klima, innvandring og abort. Når folk ikke blir lyttet til og anerkjent føler de tap av verdighet og mistilliten i til politikerne øker.
Når det gjelder USA er det sentralt at Trump – sammen med den republikanske eliten – angriper demokrat-eliten for å være korrupt, moralsk fordervet og udugelig samtidigsom han bruker populistiske instrumenter og spiller på sammenfallende konfliktlinjer hos sine potensielle velgere i befolkningen. Han eskalerer konfliktnivået og splittelsen i samfunnet ved å angripe både den demokratiske eliten og de demokratiske institusjonene (de ‘stjal valget’) og maktbalansen i samfunnsstrukturen (byttet Høyesterettsdommere). Han hevder de fører en økonomisk politikk på tvers av folks økonomiske interesser og dypere verdier. Menneskeskapte klimaendringer blåser han av.
Trump og republikanerne står i så måte for en ny form for statsstyrt, nasjonalkonservativisme (post-nyliberal) som avviser frihandel og globalisering, men de ønsker likevel mer statlig regulering av økonomien for å sikre nasjonale interesser samtidig som de vil ha skattekutt. Samtidig fremmer de anti-liberale syne på innvandring og kultur-, sosial- og klima-politikk. Derfor kan man si at dette valget på mange måter er et skjebnevalg for forholdet mellom demokrati og autoritære tendenser ikke bare i USA men også i andre deler av verden.
Lys i tunellen?
Nyere demokrati- og offentlig styrings-forskning peker her på en mulig farbar vei ut av uføret, dersom en aksepterer at demokratiet i sin nåværende form er truet eller viser svakheter.
En rekke statsvitere framhever potensialet i hybride, polysentriske eller polyarkiske demokratier og styringsformer som ser for seg et bredere og mer robust styre av mange – eller mangfoldstyre der samskaping mellom befolkning, private og offentlige aktører står sentralt. Dette kan sees som en prosess mote desentralisert organisatorisk pluralisme.
Et utrykk for et slikt ‘hybrid demokrati’ er representert ved for eksempel borgerpaneler og urbane laboratorier som i dag vokser fram i mange Europeiske land i stort tempo – også i Norge. Gjennom bruk av slike demokratiske plattformer kan ulike sivile, offentlige og private aktører bryne sine idéer. Dette er en måte å trekke mer aktivt med sivilsamfunns aktører inn i et mer mangfoldig og desentralisert demokratisk styre av samfunn og økonomi.
Slike styringsformer kan muligens over tid demme opp for sentraliserte, autoritære tendenser og utvide og berike demokratiet i relasjon til dagens mangler.
Et polyarkisk demokrati vil kombinere representativt demokrati med nye dialog plattformer og arenaer med blandet medlemskap og mandat til å utvikle policy og strategier – som i neste omgang kan sanksjoneres av demokratisk valgte organer.
Veksten i verdens befolkning vil antakelig fortsette i seksti år til, særlig i urbane strøk og særlig i fattige land, til det er over 10 milliarder mennesker på jorda. Allerede neste år går India forbi Kina som verdens mest folkerike land.
Publisert første gang: 11.11.22, flyttet 29.11.22
Verdens befolkning passerer i disse dager åtte milliarder personer, og er i ubalanse på mange måter.
FN har valgt 15. november som dag for å markere at verdens befolkning passerer 8 milliarder mennesker. Datoen er antakelig litt tilfeldig valgt.
Det finnes ikke gode nok data om befolkningen i alle verdens land til at noen kan si akkurat hvem som vil være Jordas innbygger nr. 8 000 000 000, eller når dette skjer. Men tallene over verdens befolkning er gode nok til at vi kan slå fast at det siste hundreåret har vært helt eksepsjonelt når det gjelder vekst i verdens befolkning. Helt fram til rundt år 1800 var verdens befolkning på under 1 milliard mennesker, og økningen fra 1 til 2 milliarder personer tok mer enn hundre år. For hundre år siden, i 1922, var det fortsatt under 2 milliarder mennesker på jorda.
Men gjennom 1900-tallet, og særlig etter 1950, økte antall mennesker på jorda kraftig.
Det skjedde i takt med medisinske framskritt og bedre folkehelse, slik som bedre vann- og sanitærforhold, bekjempelse av sykdommer og bedre ernæring. I 1927 passerte verdens befolkning 2 milliarder, og i 1960 3 milliarder. Deretter fulgte de nye milliardene tett, med en ny passering omtrent hvert tolvte år.
Forrige milliardpassering var i 2010, da ble det 7 milliarder mennesker på jorda.
Figur 1 viser hvordan verdens befolkning har vokst fra 1950 til i dag (svart linje), og hvordan FN anslår at den kan kommet til å utvikle seg framover (blå linje, basert på FNs nyeste framskriving fra i sommer). De stiplede linjene viser FNs høy- og lavalternativer, og illustrerer at tallene for framtiden er usikre, særlig langt fram i tid.
I FNs mellomalternativ (heltrukken blå linje) fortsetter verdens befolkning å vokse til 9 milliarder rundt 2037 og 10 milliarder rundt 2058.
I 2080-årene slutter verdens befolkning å vokse, ifølge disse framskrivingene. Da er det 10,4 milliarder mennesker på jorda.
Fortsatt kraftig vekst – i antall
Veksten i verdens befolkning har vært en kilde til stor bekymring, særlig i siste halvdel av 1900-tallet. Da var også den prosentvise befolkningsveksten spesielt høy (figur 2), og begreper som befolkningseksplosjon og jordas bæreevne ble en viktig del av den offentlige debatten. I 1960-årene var den globale befolkningsveksten i mange år på over 2 prosent, som er svært høyt. Deretter har den prosentvise veksten avtatt, og nå er vi nede i under 1 prosents vekst årlig.
Men målt i antall ekstra mennesker på jorda (figur 3) fortsatte den globale befolkningsveksten å øke fram til rundt 1990, og siden da har verdens befolkning økt med omtrent 80 millioner mennesker hvert år. Det tilsvarer omtrent folketallet i Tyskland. Først fra 2020 regner FN med at perioden med såpass kraftig vekst (i antall) er over, men i mellomalternativet fortsetter det altså å bli flere mennesker på jorda fram til 2080-årene.
Figur 2. Kilde: World Population Prospects 2022Figur 3. Kilde: World Population Prospects 2022
Hvilken effekt dette vil ha på klimaet avhenger i stor grad av hvor mye klimagasser hver person slipper ut i snitt.
Det er likevel rimelig å anta at flere mennesker på jorda også betyr større press på jordas miljø og ressurser; beregninger fra World Data Lab viser at veksten i verdens folketallet primært vil komme i det de kaller konsumentklassen (‘consumer class’), som er personer som tjener mellom 120 og 1200 kroner dagen.
I en policy brief (lenke nederst i denne bloggen) viser FN til at økte inntekter, og ikke befolkningsvekst, har vært den viktigste driveren bak økningen i verdens forbruk de siste årene, og at folk i høyinntektsland har et klart større materielt fotavtrykk enn folk i de fattige landene der befolkningsveksten er sterkest. Men, skriver FN, de fattige trenger å øke sitt energiforbruk for å få økonomisk utvikling, og den fortsatte befolkningsveksten gjør det ekstra viktig at verdenssamfunnet klarer å sikre økonomisk utvikling for fattige samtidig som miljøet beskyttes og bevares.
FN utdyper at det klimamessig vil monne lite på kort sikt å forsøke å begrense veksten i verdens folketall, sammenlignet med å endre økonomisk produksjon og konsum. Men på lenger sikt, i siste halvdel av dette århundret, kan effektene av lavere befolkningsvekst gjennom flere tiår gjøre det lettere å unngå store skader på miljøet.
FN publiserer også anslag for hvor mange mennesker som bor i by (urbane strøk) eller land (rurale strøk). Gjennom historien har bare et mindretall av verdens befolkning bodd i by, men de siste årene har den urbane befolkningen gått forbi den rurale. Som figuren under viser, forventer FN at veksten i verdens befolkning framover (prikkede linjer) vil komme i urbane og ikke i rurale strøk.
Figur 4. Kilde: World Urbanization Prospects 2018
Store ubalanser
Tallene over dekker over store geografiske ubalanser. Mens noen deler av verden har fortsatt kraftig vekst, en ung befolkning og en stor andel på landsbygda, har andre steder nedgang i folketallet og en kraftig aldring.
Figuren under viser hvordan folketallet i verdensdelene har utviklet seg siden 1950 til i dag (heltrukne linjer), samt FNs framskrivinger mot 2100 (stiplede linjer). Asia er den mest folkerike verdensdelen, men Afrika er verdensdelen der veksten forventes å bli aller størst i årene framover.
Europa, på sin side, har hatt lite vekst i vekst i folketallet de siste årene, og FN antar at det framover vil bli stadig færre mennesker i Europa.
Figur 5. Kilde: World Population Prospects 2022
Generelt er befolkningsveksten høyest i de fattigste landene, som også er dårligst rustet til å investere i utdanningen og helsen til en stadig økende befolkning. Framover mot neste milliardpassering i 2037 forventer FN at mer enn 90 prosent av verdens befolkningsvekst vi skje i lav- og lav-middels-inntektsland. Noen land i Afrika vil få en spesielt kraftig vekst: Befolkningene i Niger og DR Kongo mer enn tredobles fram mot 2100, og folketallet i Tanzania øker fra 65 millioner i dag til 180 millioner i 2100. I Somalia øker folketallet fra 18 millioner i dag til 66 millioner i 2100, dersom FNs mellomalternativ slår til.
Samtidig skaper synkende folketall – eller forventninger om synkende folketall – bekymring i rikere land. Noen land kan vente en kraftig nedgang i antall innbyggere; både Sør-Korea, Bulgaria og Serbia får ifølge FNs mellomalternativ mer enn en halvering av folketallet fram mot 2100. Bekymringen over synkende folketall er særlig knyttet til befolkningens aldring, med færre i arbeidsfør alder til å forsørge en stadig høyere andel eldre.
Også når det gjelder aldring er det store ubalanser mellom ulike deler av verden. Figuren under viser medianalder i verdensdelene. Medianalder er den alderen der halvparten av befolkningen er yngre og den andre halvparten er eldre. I Europa – det ‘eldste’ kontinentet – er medianalderen nå 42 år. I Afrika er medianalderen under halvparten av dette, bare 19 år. Halvparten av Afrikas befolkning er altså barn og unge opp til 18 år. Dette er med på å forklare den kraftige befolkningsveksten som er forventet i Afrika framover; store kull av unge kvinner kommer snart inn i aldre der det er vanlig å få barn. Da blir det også et avgjørende spørsmål hvor mange barn hver kvinne vil få – og FN peker på at det fortsatt er et stort gap i mange fattige land mellom hvor mange kvinner som ikke ønsker å bli gravide og hvor mange som bruker moderne prevensjon. Når det i tillegg er forventet en rask økning i antall kvinner i alderen 15-49 år, betyr det at det blir behov for en kraftig utvidelse av slike seksuelle og reproduktive helsetilbud.
Figur 6. Kilde: World Population Prospects 2022
Fram mot neste milliardpassering forventer FN at nesten all vekst i antall barn, unge og voksne under 65 år vil skje i de fattigere delene av verden. I rikere deler av verden vil det bli færre personer under 65 år framover, og befolkningsveksten vil bare skje i aldersgruppen over 65 år – altså blant de eldste.
Ubalansene som er beskrevet over er nært knyttet til en ubalanse i fruktbarhet, altså barnetall per kvinne. Fruktbarheten har sunket tydelig over hele verden de siste femti årene, men Afrika skiller seg ut med fortsatt nokså høy fruktbarhet, som vist i figuren under. Mens de andre verdensdelene nå har et samlet fruktbarhetstall på rundt 2 barn per kvinne, har Afrika det dobbelte.
Selv om FN anslår at fruktbarheten i Afrika vil synke de neste tiårene, tar det lang tid før nivået er nede på to barn per kvinne. I den perioden er det født mange barn, som i sin tur etter hvert vil komme opp i fødedyktig alder. Store kull av kvinner i fødedyktig alder vil bidra til at befolkningen fortsatt vokser, selv om hver kvinne i snitt får færre barn enn generasjonen før dem.
Figur 7. Kilde: World Population Prospects 2022
Ubalansen i fruktbarhet sees enda tydeligere ved å sammenligne ulike land, som i figuren under. Noen land, først og fremst i Afrika, har fortsatt fruktbarhet på over 6 barn per kvinne. Samtidig er det andre land, særlig i Øst-Asia og i Sør- og Øst-Europa, som har en fruktbarhet som er så lav at det vekker bekymring hos politiske ledere.
Figur 8. Kilde: World Population Prospects 2022
At den globale demografien er så ute av balanse, preger den internasjonale politiske diskusjonen på dette området, og det er ingen enighet om hvorvidt høy eller lav fruktbarhet er det største problemet. Også demografisk forskning er preget av denne ubalansen. Forskningen skal jo ideelt sett forske på og finne løsninger på store utfordringer, men forskerne er ikke enige om hvilken utfordring som fortjener mest oppmerksomhet. Som på så mange andre områder er det de rike deler av verden (som har lav fruktbarhet) som også har størst makt til å definere problemene og ressurser til å sette agenda for forskning.
I tillegg til ubalansene over er det store forskjeller mellom verdensdelene når det gjelder grad av urbanisering (se figur under). Mens Europa og hele Amerika er urbane verdensdeler, har et flertall av innbyggerne i Asia og Afrika bodd på landsbygda – hittil. Fra nå av er den urbane befolkningen i Asia større enn den rurale, og all framtidig befolkningsvekst i Asia er ventet i byene. I Afrika er det forventet befolkningsvekst både i rurale og urbane strøk framover.
Figur 9. Kilde: World Urbanization Prospects 2018
India forbi Kina
Neste år – 2023 – kan bli et milepæl når det gjelder verdens to demografiske giganter, Kina og India. Hvis FNs framskrivinger slår til, passerer India Kina i løpet av neste år og blir verdens mest folkerike land. Som figuren under viser, er den kinesiske befolkningen på sitt største akkurat i disse tider, og i framtiden ser det ut til at det blir stadig færre mennesker i Kina. Den indiske befolkningen fortsetter å vokse noen år til, og kan passere 1,6 milliarder mennesker før 2070.
Figur 10. Kilde: World Population Prospects 2022
Likevel vil det fortsatt i uoverskuelig framtid være disse to landene som er verdens mest folkerike, og de har også svært interessante demografiske historier. Blant annet har den tidligere ettbarnspolitikken i Kina satt varige spor i befolkningen – både fordi det nå er små kull av kvinner som kommer inn i aldre da det er vanlig å få barn, men også fordi ettbarnsnormen kan ha festet seg såpass i den kinesiske befolkningen at folk flest vil velge å bare få ett barn selv om myndighetene nå har åpnet opp for flere. Hva som skjer framover i disse to landene vil ikke bare være viktig for de milliarder av mennesker som bor der, men vil også ha stor effekt på hele verdens framtidige befolkningsutvikling.
Klimabrøl, BLM-demonstrasjoner og hijabbrenning i Iran. Ungdommens politiske engasjement øker, og forskningssjef på NIBR ved OsloMet, Kristian Rose Tronstad, mener det ligger an til en skikkelig generasjonskonflikt.Det er unge, utdannede, urbane damer som føler seg mektigst.
Unge deltar mer politisk aktivt enn før. Det viser tall fra blant annet SSB og innbyggerundersøkelsen. Etter lokalvalget i 2011, høsten etter terroren på Utøya og i regjeringskvartalet, økte valgdeltakelsen blant førstegangsvelgerne med over 11 prosentpoeng sammenlignet med valget i 2007.
Siden har den politiske deltakelsen blant unge vært høyere enn i forrige tiår, ifølge forskningen til blant andre Johannes Bergh og Kari Steen-Johnsen ved Institutt for Samfunnsforskning og Guro Ødegård ved NOVA på OsloMet.
Forskningssjef ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR på OsloMet, Kristian Rose Tronstad, mener det er interessant at ungdom ikke bare er mer politisk aktive, men også hvordan politisk deltakelse er i endring.
– Det finnes stadig flere kanaler for politisk innflytelse. Et opprop på sosiale medier for en politisk sak kan ha stor slagkraft. Å demonstrere for noe man brenner for, er en annen måte. Tallene tyder på at unge deltar mer enn før, men også at de velger å delta på andre måter enn den mer tradisjonelle, som å være medlem i et politisk parti, sier Tronstad.
Yngre engasjement
Han viser til at ungdom behersker sosiale medier bedre enn foreldregenerasjonen, og at unge bruker digitale plattformer til å sette politisk dagsorden for saker de brenner for, sånn som klima og antirasisme.
– De deltar i større grad i politiske protestgrupper, og sosiale medier er også viktigere for rekruttering til demonstrasjoner, sier Tronstad.
Demokrati- og klimaforsker ved NIBR, Trond Vedeld, bekrefter at ungdom i økende grad er særlig engasjert i sivilsamfunnsorganisasjoner som blant annet omfatter klima, miljø og sosial rettferdighet.
– De ønsker at det politiske systemet skal gjøre mer med de store, komplekse samfunnsutfordringene. Noe som også reflekteres i at politiske partier og mer «formelle» medier er blant de samfunnsinstitusjonene som opplever lavest tillitt i befolkningen, sier Vedeld.
Gjennom politisk deltakelse kan folk påvirke hvordan det styres der de bor.
Bosted, utdanning og alder påvirker om du er politisk aktiv, og det er tidligere blitt påvist at politisk deltakelse øker i takt med alder og utdanning.
Men Tronstad mener at dette bildet må nyanseres noe, og nevner flere store politiske ungdomsmobiliseringer nasjonalt og internasjonalt de siste årene.
– Klimabrølet samlet mer enn 30.000 foran Stortinget i 2019. Skolestreik for klimaet, startet av Greta Thunberg i Sverige, bidro til den globale klimabevegelsen «Fridays For Future». Antirasismebevegelsen Black Lives Matter et annet godt eksempel på en stor mobilisering, sier Tronstad.
Unge kvinner deltar mer politisk enn unge menn, viser tallene fra Berg, Steen-Johansen og Ødegård.
– Også i Iran er det unge damer som gjør størst opprør mot regimet. Etter at 22 år gamle Mahsa Amini døde i moralpolitiets varetekt i midten av september i år, har kritikken og demonstrasjonene mot regimet eksplodert, til tross for massive represalier. Og det er ungdom, spesielt unge kvinner, som brenner hijaben, klipper håret og danser på offentlige steder og i sosiale medier, sier Tronstad.
Amini ble stoppet på gaten fordi hun ikke hadde dekket til håret tilstrekkelig.
Har unge kvinner mer makt?
Særlig unge, utdannede kvinner i storbyen opplever i langt større grad at de kan påvirke politikken enn middelaldrende menn på bygda. Det viser tall fra Innbyggerundersøkelsen.
– Det er dobbelt så stor sannsynlighet for at en ung kvinne med høy utdanning, bosatt i en storby, opplever å kunne påvirke politiske beslutninger, sammenlignet med en middelaldrende mann med videregående utdanning, bosatt i en distriktskommune, sier Tronstad.
Han har sett nærmere på tallene i Innbyggerundersøkelsen, som ble gjennomført i fjor. Undersøkelsen gir et representativt bilde av den norske befolkningens vurderinger av blant annet offentlige tjenester og hvordan det er å bo i Norge og i egen kommune. Undersøkelsen har blitt gjennomført jevnlig siden 2010, og er ment å vise hvordan innbyggernes holdninger endrer seg over tid.
Mens verdens politiske ledere blir stadig eldre, ser Tronstad en annen trend i Norge.
– Gjennomsnittsalderen blant politikerne på Stortinget synker, valgdeltakelsen blant førstegangsvelgerne øker både i stortingsvalg og kommunestyrevalg, og unge voksne opplever at de har større mulighet til å påvirke politikken enn middelaldrende og eldre folk, sier han.
I norske kommunestyrer er det 1000 representanter under 30 år.
– Det er en kraftig økning bare de siste ti årene. I dagens Storting var 14 av de 169 representantene under 30 år da de ble valgt inn. Maren Grøthe var 20 år gammel da hun ble valgt inn på Stortinget som vararepresentant. Hun er dermed historiens yngste representant noensinne til å møte fast på Stortinget som vara for statsråd Ola Borten Moe, sier Tronstad, og legger til:
– Den økende politiske interessen og engasjementet blant unge er et signal om en gryende generasjonskonflikt. De unge er mer bekymret for framtiden, og krever kraftigere lut, sier Tronstad.
Positiv konflikt?
Konflikter, selv om de kan være smertefulle, kan også føre til mye positiv endring, mener stadig flere forskere.
– Konflikter engasjerer. Gjennom offentlige konflikter får folk en mulighet til å uttrykke seg, og til å forlange å bli hørt. Konflikter kan dermed ses på som muligheter i et demokrati, heller enn trusler mot det, mener forskerne Merlijn van Hulst og Eva Wolf fra universitetet i Tilburg i Nederland.
Begge er forskere på EU-prosjektet Contra, som utforsker hvordan konflikter faktisk kan bidra til raskere omstilling til mer bærekraftige storbyer. De tester blant annet ut nye måter å håndtere konflikter på, som ikke utelukkende handler om å finne en felles konsensus.
NIBR-forskerne er også opptatt av konflikter i byutviklingen.
I forskningsprosjektet Democlim studeres konflikter som oppstår i kjølvannet av byenes klimapolitikk.
– Særlig fortettingsprosjekter og restriksjoner på bilbruk skaper protester fra naboer og velgere, sier Vedeld.
Men samtidig som noen protesterer på restriksjoner, er det andre som ønsker mer, mer, mer.
– Folk ønsker også en mer ambisiøs klimapolitikk, noe blant annet Oslos klimabarometer og aksjoner fra Fridays for future og Extinction Rebellion viser, sier Vedeld.
I prosjektet studerer han og NIBR-forsker Hege Hofstad hvordan byene navigerer i dette sammensatte landskapet.
– Sammen med norske og svenske byer utforsker vi nye former for samskaping, det vil si at vi prøver å gi befolkningen en mer aktiv rolle i byutviklingen, sier Hofstad.
Mens de nederlandske forskerne søker å utvikle prosesser uten mål om konsensus, ønsker dermed Democlim-forskerne å utnytte det innovative potensialet som ligger i møtet mellom ulike verdier og interesser.
– I dette møtet kan nye, felles klimaløsninger skapes, sier de.
Forskerne kommer til Oslo torsdag 27. oktoberfor å snakke om nettopp hvordan konflikter – og samhørighet – kan forstås bedre på Storbykonferansen ved OsloMet.
I år er det 20 år siden 11. september, 10 år siden 22. juli og om lag 5 år siden terrorangrepene mot europeiske storbyer som Nice, Brussel, Berlin, Barcelona og Stockholm. I etterkant av disse terrorangrepene har byer i Norge og internasjonalt utplassert ulike terrorsikringstiltak for å forebygge fremtidige angrep.
Terrorangrepet 11.september bidro til en sikkerhetisering globalt. I norske byer var nye fysiske sikringstiltak avgrenset til internasjonale havneområder og enkelte ambassader.
Terrorangrepet 22.juli mot regjeringskvartalet førte derimot til flere fysiske sikringstiltak av samfunnskritiske institusjoner som departementer, stortinget, rådhus, og så videre. I Oslo er disse sikringstiltakene godt synlig i bybildet.
Etter rekken av terrorangrep med bruk av kjøretøy mot sivile i offentlige byrom i flere europeiske byer i 2016 og 2017, ble nye sikringstiltak utplassert i både europeiske og norske byer. I Oslo ble Karl Johansgate sikret med blomsterpotter. I Stavanger ble byens torg og havneområdet, Vågen, sikret med blomsterpotter og pullerter.
Hva har disse sikringstiltakene gjort med byene våre? Er byene blitt tryggere? Hvordan påvirkes bylivet og byens demokratiske funksjoner? Hva er de sentrale prinsippene for å sikre byene for terror?
Tidligere forskning og nylige studier vi har gjort peker mot flere sentrale utfordringer for forebyggende terrorsikringsarbeid i byer: skape reell sikkerhet, objektiv trygghet, samhold og integrasjon og omsette ambisjoner til realitet.
I år er det 10 år siden 22. juli. Foto: Nick Night, Unsplash
Skape reel sikkerhet
Erfaringen fra de siste 20 årene har vist hvor vanskelig det er å skape reel sikkerhet for terror i hele byen og dens innbyggere. Fysiske sikringstiltak kan være effektive overfor de formene for terrorhendelser de spesifikt er ment å forhindre, og områdene som sikres.
Perimetersikringen av Stortinget reduserer for eksempel risikoen for terrorangrep med bruk av kjøretøy med eksplosiver mot Stortinget. Men tiltakene sikrer i mindre grad Stortinget for andre former for terrorangrep eller andre deler av byen.
En annen utfordring er at sikringen av et objekt, bygning, eller område kan flytte risikoen for terror til andre områder eller mål. Terrorens karakter er å skulle sjokkere og spre frykt og utrygghet gjennom stadig å finne nye mål og metoder. Terrorister har vist en betydelig kreativitet til å revurdere mål og metoder, og deres avgjørelser av terrormål og metoder påvirkes også av de situasjonelle forholdene.
En slik forflytningseffekt av målvalg er en av kjernekritikkene mot denne typen forebygging, men forflytningseffektens omfang er omstridt.
Det siste tiåret har vi imidlertid sett en dreining i terrormål fra hardere høyprofilerte terrormål som departementer, til mykere terrormål, som byrom med større folkeansamlinger. Dette skyldes blant annet at samfunnskritiske offentlige bygninger har fått omfattende sikring og slik er blitt vanskeligere å angripe. Terrorismens uforutsigbarhet når det gjelder tid, sted og metoder, gjør det krevende å kunne skape reell sikkerhet for alle.
Fører fysisk sikring, som her ved Slottet, til at terrorister velger seg andre alternative mål? Foto: Leonard Reeb, Unsplash
Skape objektiv trygghet
Hvilken effekt har terrorsikringstiltakene på personers subjektive/opplevde trygghet i byen? Bidrar blomsterpottene på Karl Johan til at befolkningen føler seg mer eller mindre trygge?
Kunnskapen om sikringstiltakenes effekt på personers subjektive og opplevde trygghet er svært begrenset. Få empiriske studier av hvilke effekter sikringstiltak mot terrorisme har på befolkningens trygghetsfølelse er gjennomført. De studiene som finnes, gir litt ulike svar. Enkelte studier viser til at terrorsikringstiltak i byen gjør folk tryggere, mens andre studier antyder en økt utrygghet.
Ansvarlige aktører for sikkerhetsarbeid har dermed begrenset kunnskap om sikringstiltaks effekt på borgernes trygghetsfølelse å anvende når de skal vurdere om sikringstiltak skal iverksettes og effekten av tiltak.
Skape samhold og integrasjon
Sikringstiltak skal beskytte oss mot en spesifikk trussel. I oldtidsbyene bygde man murer rundt byene for å beskytte seg mot ytre fiender og epidemier. Ytre fiender gav innbyggerne et indre samhold. Terrorforebygging i dag handler i stor grad om å beskytte oss mot fiender i vårt eget samfunn.
Fra midten av 2000-tallet har det vært en økt bevissthet om at terrorister og deres radikaliseringsprosesser skjer i våre egne hjemland. Sikringstiltakene i byrommene kan slik oppfattes å være utplassert for å beskytte oss mot interne fiender. Terrorsikringstiltakene i dag står dermed i motsetning til tidligere tiders tiltak. Terrorsikringstiltakene har mistet mye av sin samlede kraft. De kan heller virke fiendtlige og polariserende, slik vi har sett tilfeller av også i Norge.
Oslo City var en av flere kjøpesentre som utplasserte betongbarrierer utenfor inngangspartiene i forbindelse med den økte terrortrusselen i Europa i 2017. Organisasjonen Human Right Service omtalte disse betongbarrierene som «koranklosser».
Denne omtalen er et eksempel på hvordan handlinger begått av enkeltpersoner, islamistiske terrorister, knyttes til en større gruppe. I dette tilfelle alle muslimer. En konsekvens av slik generalisering kan være at fiendebilder i samfunnet forsterkeres. Dette kan føre til økt polarisering og mindre samhold mellom ulike grupper.
Fra ambisjoner til realitet
Offentlige aktører som kommuner, som har ansvar for fysiske sikringstiltak i offentlig rom, og politiet er generelt tilbakeholdne med å argumentere for fysiske sikringstiltak. Bakgrunnen er usikkerheten av sikringstiltakenes effekt. I tillegg er det en oppfatning av at innbyggerne ikke ønsker seg for mange sikringstiltak.
Hvis sikringstiltak skal anvendes er det relativt bred enighet blant kommune, politi, arkitekter og andre aktører om tre prinsipper:
holistisk tilnærming: vurdere flere ulike typer trusler og sikkerheten i et større område, ikke kun et objekt eller gate. Dette kan forhindre at enkelte terrorsikkerhetstiltak kun fører til en mål- og metodeforskyvning, men heller styrker den reelle sikkerhet i byen
integrerte sikringstiltak: sikringstiltakene tilpasses det øvrige bybildet for eksempel ved å benytte vannspeil eller armerte benker og blomsterbed.
Merverdi: sikringstiltakene skal ikke kun ha en sikringsfunksjon, men også bidra til å gjøre byen hyggeligere og mer attraktiv.
Aktørene er også relativt samstemte om at for å få til en holistisk tilnærming der integrerte sikringstiltak kan gi merverdi for byens innbyggere er det relevant med:
langsiktig arealplanlegging
vurdere sikkerhetsbehovet og sikkerhetstiltak allerede i planleggingen og utformingen av byrom
sammenkobling av kunnskap om sikkerhetstiltak og byplanlegging
tett samarbeid og en helhetlig tekning mellom ulike nasjonale, kommunale og private aktører
I mange tilfeller klarer ikke de sentrale aktørene å ta i bruk disse strategiene, som medfører at prinsippene og målsetningene for terrorsikkerhetsarbeidet ikke følges.
Langsiktig arealplanlegging er ofte utfordrende fordi bygningene og byrommene allerede er bygget. Sikkerhetsbehovet og hvilke sikkerhetstiltak som trengs endres stadig. Dette vanskeliggjør implementeringen av disse perspektivene allerede i planleggingen og utformingen av byrom.
I Norge har vi begrenset tradisjon for sammenkobling av kunnskap om sikkerhetstiltak og byplanlegging. Kompetansen om terrorforebygging er også begrenset mange steder. Helhetlig tenkning og samarbeid mellom nasjonale, kommunale og private aktører er mangelfull. Byen består av fragmenterte eierforhold. Både nasjonale, kommunale og private gårdeiere har vært opptatt av å sikre sitt egne bygg, og da ut fra separate og begrensede budsjetter.
Samtidig er regelverket ulikt for byens objekter. Sikkerhetsloven regulerer objekter eller infrastruktur som defineres som av nasjonal sikkerhetsinteresse. Departementene har da ansvar og myndighet for sikringen. Kommunen har gjennom rollen som planmyndighet ansvar for den helhetlige byutviklingen, men kommunens planmyndighet er begrenset til plan og bygningsloven.
Oppmerksomhet og viljen til å følge en holistisk tilnærming med bruk av integrerte sikringstiltak som kan gi merverdi, er mer fremtredende i større byer som Oslo og Stavanger. Men kommunenes begrensede reguleringsmakt overfor særlige statlige aktører reduserer kommunenes muligheter for å vinne frem med disse ambisjonene. Kommunens ambisjoner ser av og til også ut til å være i konflikt med andre aktørers fokus og interesser om å beskytte egne bygninger eller områder.
Konsekvensene av dette kan bli at vi får en mengde enkeltstående tiltak som hovedsakelig sikrer enkeltobjekter, men i mindre grad byen og befolkningen i sin helhet.
I Oslo ser vi dette ved sikring av objekter som slottet, stortinget og Karl Johansgate istedenfor sikring av større deler av byen. I tillegg er det en fare for at en mengde mindre integrerte enkelttiltak fører til begrensninger i innbyggernes tilgjengelighet til byrommene, og at innbyggernes opplevde trygghet svekkes. På sikt kan det redusere offentlig roms demokratiske funksjon som arena for sosial representasjon og samhold.
Foto: Eirik Skarstein, Unsplash
Mer sikring eller bedre sikring?
I en tid hvor byen i økende grad er en arena for terrorisme, fremstår terrorsikringstiltak på den ene siden som en nødvendighet for å styrke befolkningens sikkerhet og tilgang til byrommene. På den andre siden, fremstår mye av dagens praksis å hemme heller enn å fremme byrommenes demokratiske funksjon som en sosial møteplass.
Terrorsikring er et krevende arbeid der mange hensyn må forhandles og balanseres. For å lykkes bedre i arbeidet med å sikre byene og dens innbyggere mot terror og samtidig ivareta byenes sosiale og demokratiske funksjoner er det behov for mer kunnskap. Hvordan inkludere terrorforebygging bedre inn i byplanleggingen i Norge? Hvordan få til et tettere samarbeid og helhetlig tekning mellom ulike nasjonale, kommunale og private aktører?
I tillegg trenger vi en bredere debatt om hvor mye sikring vi ønsker oss, og hvor stor risiko vi vil leve med for å bevare byene og byrommenes åpenhet og tilgjengelighet.
De siste 20 årene er det terrorangrepene som har styrt premissene for sikringen av byen og byutviklingen. Erfaringen viser at det er på tide at borgerne, byutviklerne og sikkerhetsekspertene sammen tar tilbake styringen over byen og byutviklingen.
Lid er utdannet kriminolog (UIO), og hans forskningsinteresser er særlig knyttet til kriminalitet, hatefulle ytringer og voldelig ekstremisme. I tillegg har han forsket på byutvikling og forebygging av kriminalitet og terrorisme. I hans studier har han undersøkt disse tematikkene fra både forebyggingsaktørenes perspektiver og personene tiltakene er rettet inn mot. Han har de siste årene deltatt i flere evalueringer og forskningsprosjekter om forebygging av ungdomskriminalitet, hatefulle ytringer og voldelig ekstremisme både i Norge og Afrika. Han har også vært redaktører for to antologier: Forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme (Gyldendal forlag) og Routledge handbook of deradicalisation and disengagement.
Referanser
Aly, A. & Green, L. (2010). Fear, Anxiety and the State of Terror. Studies in Conflict and Terrorism, 33(3), 268–281.
Bjørgo, T. (2015). Forebygging av kriminalitet. Oslo: Universitetsforlaget.
Chiodi, S. I. (2016). Crime prevention through urban design and planning in the smart city era: The challenge of disseminating CP-UDP in Italy: learning from Europe. Journal of Place Management and Development, 9(2), 137–152.
Coaffe, J. (2010). Protecting Vulnerable Cities from Terrorism. International affairs, 86(4), 939–954.
Dalgaard-Nielsen, A., Laisen, J. & Wandorf, C. (2016). Visible Counterterrorism Measures in Urban Spaces – Fear-Inducing or Not? Terrorism and Political Violence, 28(4), 692–712.
Foshaugen, M.H. (2021). Sosial kontroll som kriminalitetsforebyggende strategi. I: Hansen, G.S. & Millstein, M. Demokratiske byrom. Universitetsforlaget
Grosskopf, K. R. (2006). Evaluating the Societal Response to Antiterrorism Measures. Journal of Homeland Security and Emergency Management, 3(2), 1–9.
Hemmingsby, C. (2017). Militant Islamists’ Targeting Preferences in Europe. Perspectives on Terrorism, 11(5), 25–41.
Hsu, H. & Apel, R. (2015). A Situational Model of Displacement and Diffusion. Terrorism and Political Violence, 27(1), 29–52.
Ilum, S. & Hansen, L. F. (2019). Naturlig sikring understøtter byens liv og demokratiske verdier. Plan, 4(51).
Lid, S (2021): Terrorsikring og demokratiske aspekter. I: Hansen, G.S. & Millstein, M. Demokratiske byrom. Universitetsforlaget
Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Politidirektoratet & Politiets sikkerhetstjeneste (2015). Terrorsikring. En veiledning i sikrings- og beredskapstiltak mot uønskede handlinger. Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Politidirektoratet
og Politiets sikkerhetstjeneste
Oslo kommune (2014). Oslo sentrum –gatebruk og grunnsikring (2014). Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet og Oslo kommune.
Ranstorp, M. & Normark, M. (2015). Understanding Terrorism Innovation and Learning. Routledge.
Sedgwick, M. (2010). The Concept of Radicalization as a Source of Confusion. Terrorism and Political Violence, 22(4), 479–494.
Smith, M. J. & Clarke, R. V. (2012). Situational Crime Prevention: Classifying Techniques Using ‘Good Enough’ Theory. I D. P. Farrington og B. C. Welsh (red.), The Oxford Handbook of Crime Prevention. Oxford University Press.
Byer verden rundt står overfor sammensatte bærekraftsutfordringer og en usikker fremtid, men med et håp om at nye løsninger skal redde oss. Befolkningsvekst øker presset på urban infrastruktur og tjenester, klimaendringer gir ekstremvær byene ikke er bygget for, og forurensning gir helseproblemer og skader naturen. Som bosted for rundt halvparten av jordens befolkning står byene også for rundt 80 prosent av klimagassutslippene. Byer er derfor et bærekraftsproblem. Samtidig er byer en viktig del av løsningen.
På COP26 klimamøte i Glasgow argumenterte Raymond Johansen for at Oslo, med sitt godt fungerende samarbeid mellom offentlige og private aktører, er det perfekte teststed for nye urbane klimatiltak. Vi støtter ham i denne visjonen, men ønsker også å trekke frem at andre, mindre ‘velfungerende’ byer utenfor Norges grenser kan bidra til å skape løsninger for en bærekraftig fremtid. I byer som har måttet forholde seg til kriser av forskjellig slag over lang tid har det vokst frem innsikter og løsninger som fungerer i møte med usikkerhet og sårbarhet. Disse byenes erfaringer kan bistå å hjelpe byer i bedrestilte deler av verden i omstillingen til en uforutsigbar fremtid.
Gamle kriser, nye løsninger
I forskningsprosjektet Learning Flexibility, finansiert av Norges Forskningsråd, har vi funnet en rekke nyttige tiltak gjennom å studere ‘krisebyer’ som Detroit, Beirut og Medellín. Uformelle grupperinger, slik som nabolag, foreninger og profesjonelle nettverk er viktige. De kan være ressurser som kan bidra til å bygge felles forståelse av bærekraftsutfordringer, finne nye løsninger på problemene, iverksette innovative lokale tiltak, og mobilisere befolkningen. Men slike initiativer må også støttes av myndigheter og styringssystemer. Disse må legge til rette for omfattende samarbeid med forskjellige formelle og uformelle grupperinger og gi plass og ressurser til at lovende ideer kan utvikles og tas opp i planlegging og styring av byen.
Hva betyr det for Norge?
Bærekraftsutfordringer er problemfloker som krever løsninger på tvers av fagfelt og institusjoner. For å legge til rette for å finne disse må byene lage arenaer og strukturer der utveksling av idéer og samarbeid kan foregå. Det må bygges nettverk der erfaringer og kunnskap kan deles mellom byer innenlands og utenlands. Det betyr også at man må undersøke hva som gjør at løsninger fungerer. Spørsmål man bør stille er hva slags tankesett som ligger til grunn for løsningene, hvilke aktører som involveres, og hvilke strukturer og ressurser som gjøres tilgjengelige slik at gode ideer kan vokse fram.
Byer i Norge og resten av verden står overfor en utfordrende fremtid der vi vil må hanskes med sammensatte kriser. Men det finnes byer i mer utsatte deler av verden som har gjennomgått kriser før oss og det er mye å lære av deres løsninger og måter å jobbe på. Og til tross for at byer er arnestedet for mange av dagens bærekraftsutfordringer, er det også her vi kan finne banebrytende løsninger. For selv om Oslo vil kunne være et godt sted å teste nye tiltak for bærekraft og klima, kan Raymond Johansen og andre også finne inspirasjon på ‘mindre perfekte’ teststeder i andre deler av verden.
Hanne Cecilie Geirbo, førsteamanuensis, OsloMet Lisbet Harboe, førsteamanuensis, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo Kristian Hoelscher, seniorforsker, PRIO Sobah Abbas Petersen, førsteamanuensis, SINTEF og NTNU
I mars 2020, da vi var i full sving med å skrive de siste kapitlene til boka Demokratiske byrom, ble byene våre stille. Korona-viruset spredte seg i rekordfart og kastet oss inn i en situasjon der det meste ble satt på vent. Temaet vi satt og jobbet med, ble aktualisert på måter vi ikke helt hadde sett for oss. Jeg husker at en kollega spurte på sosiale medier om hva som skjer med byen vår, når det som skaper innholdet i og mellom bygningene, forsvinner. Aktiviteter, ansamlinger og bevegelse i byen ble innskrenket og kontrollert – formelt eller uformelt – på måter som føltes fremmed i et demokratisk samfunn.
Samtalene våre handlet plutselig om hva som var lov, forbudt, anbefalt og innafor det nye smittevernsreglementet. Det store flertallet sluttet opp om nødvendige tiltak og ble opprørte over manglende hensyn og etterlevelse. Det ble flittig (og ofte fordømmende) rapportert om ‘alle’ de som brøt pålegg om å bruke munnbind og ikke samle seg i offentlige rom som parker, populære turområder og byens fotballbaner.
Digitaliseringen av den offentlige samtalen ble intensivert. For et år siden var en ny digital hverdag noe vi gradvis tok inn over oss, nå opplevde vi digitalisering på speed. Debatt om hvorvidt forskyvningen av den offentlige samtalen (offentlige sfære) fra ‘agoraen’ til nettskyene er nådestøtet for den historisk viktige politiske betydningen av fysiske offentlige rom, er på ingen måte ny. Kanskje pandemien var siste stikk?
Selv satt jeg lydig på kjøkken-hjemmekontoret mitt og knota med zoom og teams, mens hjernetåka kom sigende og savnet etter kontoret og kolleger vokste. Regjeringen appellerte til den norske dugnadsånden, og de fleste av oss følte oss kallet. I Norge der tilliten til staten er høy, stoler vi på at myndighetene gjør de best mulig valgene i en ekstremt krevende situasjon. Men selv om jeg var (og er) enig i at tiltak var helt nødvendig, må jeg innrømme at jeg med et focauldiansk ‘governmentality’ blikk lurte på om vi var i ferd med å bli disiplinert til passive subjekter i møtet med ukjente trusler.
En liten uke før Oslo gikk i dvale, diskuterte vi sikkerhetstiltak og byplanlegging i forbindelse med en forskningssøknad. I debatten om utviklingen av det nye Regjeringskvartalet er det et spørsmål om hvordan kvartalet kan sikres samtidig som man ikke går på kompromiss med byens behov for åpenhet og innbyggernes personvern. Hvordan kan tilgjengelighet og mobilitet i og rundt kvartalet sikres? Skal kameraer settes opp på en sånn måte at det kan filmes mot Youngstorget, torget som både symbolsk og materielt er et av Oslos viktigste politiske rom? Og hva med de religiøse byggene rundt kvartalet: hvordan sikre at ikke kameraovervåking går utover besøkendes rett til personvern?
På ulike måter handler tiltakene mot korona-pandemien og sikkerhetstiltakene rundt regjeringskvartalet om hva byrommene våre er/skal være, hvordan de (kan) brukes og ikke minst, hvordan de styres og reguleres. I en artikkel fra 2020, advarer urbanisten Richard Sennett mot at
«the rules and regulations of cities will outlast the pandemic. In particular, those governing public space, dictating social distance, and dispersing crowds, will persist even after we have the medical means to suppress the disease».
Han trekker nettopp paralleller til erfaringene etter terrorangrepene i New York for 20 år siden, som fikk stor og varig innvirkning på byromsutvikling i byer verden over.
Demokratiske byrom?
I boka, som i hovedsak ble skrevet før pandemien, diskuterer bidragsyterne disse og en rekke andre temaer, spenninger og dilemmaer i hele ‘byromsløpet’ fra strategier, planlegging og utforming, til forvaltning, bruk og drift. Byromsutvikling har fått en ny vår de siste årene, men byromstrategier preges ofte mer av fokus på betydningen av kvalitativt gode byrom for attraktive, levbare og bærekraftige byer, enn de demokratiske verdiene og funksjonene offentlige rom har og kan ha.
Privatisering og kommersialisering av byrom har skapt debatt om rommenes ‘offentlighet’, hvem som inkluderes og ekskluderes og hvordan dette reguleres gjennom formelle verktøy så vel som uformelle normer og praksiser. Deltagelse i planleggingen og utformingen av byrommene er ofte vanskelig selv om medvirkning får mer oppmerksomhet enn før. Privat eierskap av offentlig regulerte byrom skaper gråsoner, der det er til dels ulike praksiser knyttet til retten til politiske ytringer og aktiviteter.
Vi vet ikke helt hvordan byrommene våre vil oppleves og videreutvikles i den andre enden av pandemien. De siste månedene har vi sett at for første gang på svært lenge, flytter flere folk ut av store byer som Oslo. Samtidig våkner byen til liv: parkene fylles, folk møtes, og valgkamp setter igjen sitt preg på torg og møteplasser. Men vil vi få en motreaksjon mot ideen om den kompakte byen for eksempel? Sennett påpeker at pandemien har tydeliggjort spenningen mellom helse og klima i fortettingsdebatten. Det betyr ikke at fortetting ikke er en god ide, men i kjølvannet av pandemien trenger vi en debatt om og nyansert forståelse av fortettingsprosesser og hvordan fortetting kan balansere ulike hensyn.
Personlig tror jeg at byrommene våre vil komme styrka ut av pandemien. Kanskje er det når noe vi tar for gitt plutselig begrenses, enten formelt eller uformelt, at vi anerkjenner at møteplassene har noen verdier og funksjoner som er viktige for demokratiet vårt, ikke bare for den attraktive og bærekraftige byen.
Marianne Millstein
Forsker på By- og regionforskningsintitutttet NIBR, OsloMet. Forsker blant annet på bærekraftig byutvikling, demokratisering, medborgerskap, politisk deltagelse og styresett
Trigget dette din interesse for demokratiske byrom?
Kom på boklansering 10. september 08:30 -10:00 for å få med deg lanseringen av boka «demokratiske byrom». Undertegnede og Gro Sandkjær Hansen har vært redaktører på boka med mange bidragsytere. På lanseringen vil vi stille spørsmålet «hva skjer med demokratiet og ytringsfriheten når private aktører i stadig større grad forvalter byrommene våre?». Vi får innlegg fra blant annet byrådssekretær Rasmus Reinvang, Line Oma (AP), Roy Frivoll (avantor eiendomsforvaltning), Monica Fleisje (leder for park- og byromsplan, bymiljøetaten i Oslo), Melissa Murphy (NMBU), Stian Lid (NIBR, OsloMet), og Christian Pagh (Oslo Arkitekturtriennale)
Hvordan kan man skape steder som ikke bare tar hensyn til menneskene som bor der, men som også sikter mot å skape gode levekår for alle de andre levende vesenene som bruker, bor eller har levd på stedet i mange generasjoner før oss? Hvordan legge til rette for en flerartslig stedsutvikling?
Disse spørsmålene utforsket vi i et eksperimentelt verksted på Kongshavn en varm kveld i juni.
Hvorfor flerartslig stedsutvikling?
FN-rapporten fra 2019 om menneskehetens innvirkning på naturen forteller at utbygging og arealbruk er en av hovedårsakene til at økosystem trues globalt. Estimatet er at 50 prosent av alle livsformer er tapt innen 2050.
Lokalt har Byrådsplattform Oslo 2019-2023 ambisjoner om en handlingsplan for å stanse tap av biologisk mangfold i Oslo.
Internasjonalt retter FNs tiår for økosystemrestaurering 2021-2031 søkelys på saken og det internasjonale samfunnet oppfordrer nå til at vi inngår en ny global avtale for mennesker og naturen. Vi er produkter og produsenter av en menneskesentrert holdning som gjennomsyrer vår moderne kultur.
Dagens stedsutvikling er følgelig overveiende menneskesentrert: planter og dyr anerkjennes som viktige “ingredienser” i byene, men kun som et middel til å fremme menneskelige behov som helse, trivsel og estetikk.
For å sikre at fremtidens byer ivaretar livsviktige økosystemer trenger vi mer enn noen gang nytenkning innen stedsutvikling. Et virkemiddel for å takle dagens natur- og klimakrise er å styrke den allmenne bevissthet om at mennesket er én art blant mange.
Vi kan begynne med å synliggjøre hvordan våre liv og fremtid er forbundet med livet og fremtiden til alle klodens arter. Byutviklingen bør romme en utforskning av hvordan vår utbygging og arealbruk kan bidra til å bevare, restaurere, og skape levedyktige økosystem.
Ved å tenke stedsutvikling fra et flerartslig perspektiv kan vi sikre gode levevilkår for alle.
Folkeparken på Kongshavn
Kongshavn er i dag siste møteplass langs Oslos Havnepromenade sørøstre del og et sted med en helt spesiell historie. I dag fremstår Kongshavn som et ingenmannsland—men med utviklingen av Grønlikaia som siste store utbygging av Oslos sjøfront skal dette bli en folkepark.
Havnetranformasjonen i Oslo startet på slutten av 1800-tallet. Fra da av ble kysten for alvor rettet ut: blokkmurskaier ble anlagt og betongstrukturene vi ser i dag ble støpt.
I 1917 ble det bestemt at Alnas nedre løp skulle flyttesinn i det som ble den 2000 meter lange Loelv-tunnelen. Alnaelvas vannkropp ble smalnet, rettet ut og ledet i rør gjennom Ekebergåsen. Elva fikk sitt nye utløp ved Kongshavn.
I et notat i Aftenposten (1922) beskrives dette som en stor lettelse: Endelig kunne den grå, stinkende elva fjernes fra overflaten slik at jernbanen kunne etableres som et sentralt ledd i moderniseringenav det norske samfunnet. Bare noen år etter—mellom 1921-1934—ble Sjursøya pulverisert.
Dette var et sosialt byutviklingsgrep der et delmål var å sysselsette arbeidsledige. Sprengstein fra Sjursøya ligger sannsynligvis i fyllingen på Kongshavn og i utfyllingene som skapte Oslos nye havneby.
Både den gang og i dag viser kystnære bytransformasjoner lite omtanke for livet under vann. I dag er det få steder i Oslofjorden som ikke er merket av menneskelige aktiviteter. Det er trålspor på sjøbunn helt ut til Tisler kaldtvannskorallrev.
Miljøforholdene i Fjordbyen er ikke ideell for marint liv. Avrenning fra land med næringsstoffer, plast og forurensninger påvirker vannkvaliteten. Vannet blir mørkt og de blå skogene får ikke nok lys til sin fotosyntese. Sjøbunn har vært preget av mye miljøgifter.
I tillegg er det dårlige oksygenforhold på bunnen i store deler av indre Oslofjord. Torsken forsvinner, sjøfuglene strever. Økosystemet er i ubalanse. Det er på tide at livet under vann å behandles som en likeverdig del av den blågrønne infrastrukturen.
Og med bilde av Sjursøya i bakhodet mener vi at tiden er inne for å investere i like store landskapsomveltninger på et omvendt plan: vi må tilrettelegge for levende kystsamfunn i urbane sjøområder gjennom innovative løsninger — både i konkret byforming, planprosesser og stedsutvikling.
Fra sosiokulturelle stedsanalyser til flerartslige stedsanalyser
Sosiokulturelle stedsanalyser har blitt et populært verktøy i stedsutvikling. Mens tradisjonell stedsanalyse kun fokuserer på fysiske elementer, fanger sosiokulturell stedsanalyse opp stedets sosiale og kulturelle mangfoldighet, og undersøker dens betydning for stedets utvikling.
I møte med dagens natur- og klimakrise er det bruk for en oppgradering av våre tradisjonelle stedsanalyser: Sammen med søkelyset på å knytte kontakter på tvers av sosiale og kulturell skillelinjer, må vi tilføye en bevissthet om andre arters behov og stedstilhørighet. Det er bruk for en flerartslig stedsanalyse.
For å utforske hvordan en slik analyse kan utvikles i praksis, inviterte vi et knippe deltakere til Kongshavn for å bli kjent med området og våre flerartslige naboer som holder til der.
Kunst som metode
Verkstedet tok i bruk kunstneriske metoder (lydvandring, improvisasjon, rolle-spill) for å utforske Kongshavn fra et flerartslig perspektiv – det vil si med et blikk der mennesket ikke er i sentrum, men kun er én art blant mange.
Via en kunstnerisk tilnærming kan det oppstå nye koblinger som åpner opp andre typer mulighetsrom. Kunstens potensiale for å skape en såkalt «fremmedgjøringseffekt» er viktig her. Begrepet stammer fra teaterverdenen og handler, kort fortalt, om å gjøre det vanlige rart og det rare vanlig.
For eksempel, ved å fremmedgjøre det som vanligvis blir tatt for gitt, enten dette er etablerte settinger og konvensjoner eller ens egne handlingsmønstre og meninger, gjør kunsten det mulig å revurdere ens posisjoner og eksperimentere med nye perspektiver.
For å skape et rammeverk for verkstedet hvor en slik fremmedgjøring kunne trå i kraft, lot vi oss inspirere av antropologen Bruno Latours «Tingenes Parlament». Her slår han et slag for “tingenes” rettigheter, egenverdi og rolle i verden.
Vi utvidet dette til å inkludere biologiske og geologiske arter—planter, steiner, dyr, insekter, jord og mikroorganismer. Gjennom denne fremgangsmåten ville vi undersøke om dette verdensutsynet kan hjelpe oss til å få nye innsikter om et sted, og til å utvikle et flerartslig perspektiv som rommer andre interesser enn rent menneskelige.
Slik ble idéen om Artenes Rådslagning født: Hva vil det si for oss å snakke ikke bare for andre arter, men fra artenes perspektiv? Hvordan kan nye relasjoner mellom oss og våre omgivelser oppstå? Hva kan vi lære om stedet ved å se det fra synsvinkelen til en gråstein eller en sjøfugl?
Vi ønsker velkommen til verksted.
Kunsten å lytte
Til Artenes Rådslagning inviterte vi deltakere i alle aldre (fra 8 til 80 år) og fra mange forskjellige felt som geologi, biologi, planlegging, kunst, statsvitenskap, arkitektur, byforskning, aktivisme, økologi og landskapsarkitektur.
Vi startet med å “tune in” ved å lytte til området. Vi lyttet til en lyd som er langt borte, en lyd som er helt nærme, en lyd som ikke var her for 100 år siden, en lyd som kanskje ikke er her lenger om 100 år og til en lyd som kanskje dominerer dette stedet om 100 år.
Hva vil det egentlig å si å lytte til våre omgivelser? I medvirkningsprosesser ligger ofte fokuset på å snakke, på å si sin mening og på å “gi folk en stemme”.
Men minst like viktig er det å trene opp vår evne til å lytte. Å lytte handler ikke kun om å ta inn informasjon, men om å finne ny innsikt.
Det handler om å være responsiv overfor andre. Dette er særlig viktig hvis vi skal prøve å ta inn over oss andre arters og også andre menneskers perspektiver og ikke minst behov gjennom livsløpet.
Deltakerne får utdelt hodetelefoner og gjør seg klar til lydvandring.
Etter lytteøvelsen fikk deltakerne utdelt hodetelefoner og ble tatt med på en lydvandring rundt området. Lydsporet bestod av naturlyder som fuglekvitter, torden, summingen fra en bie, klukking fra vannskorpa og undervannslyder.
Dette var lyder som kontrasterte den overdøvende trafikkstøyen som dominerer Kongshavns lydlandskap.
I tillegg til naturlydene kunne man høre en stemme snakke på vegne av det flerartslige nabolaget her:
Hallo? Hallo? Kan du høre oss? Kan du se oss? Vi er her, ved føttene dine, i lufta rundt deg, i trærne der borte, under containerne, langs vannkanten, under vannflaten…
Lydvandringen introduserte deltakerne til det flerartslige nabolaget.
Stemmen fortalte om artenes dype kunnskap om og tilhørighet til Kongshavn:
Vi kjenner Kongshavn ut og inn, vi vet hvordan det er her når den første frosten legger seg på containerne, vi vet hvor sollyset først treffer en varm junimorgen, vi vet når det er stillest her, vi vet hvordan det høres ut når vinden spiller med bladene på trærne der borte, vi vet hvordan vannet oppfører seg når det er fullmåne, vi vet hvordan tidevannet lukter…
Til sist henvendte stemmen seg til lytterne:
Vet du hvordan tidevannet lukter? Vet du hvor mange av oss som bor under vann? Vet du hvilken container som gir best ly for vinden?
Du hører kanskje ikke til her på samme måte som oss, men likevel er det du som bestemmer hva som skal skje med dette området.
Hvordan ville dette stedet vært hvis våre behov også hadde blitt regnet med? Hvis vi også hadde rett på et mangfoldig og inkluderende nabolag med gode boforhold og levevilkår?
Sirkelen – “Tinget” – der Rådslagningen skulle finne sted.
Artenes Rådslagning
Lydvandringen endte med at deltakerne stod rundt noen trebenker som dannet en sirkel på en liten gressplen. Det var her selve Rådslagningen skulle finne sted. Men først måtte deltakerne finne de flerartslige naboene som skulle få være med.
I grupper på tre personer ble deltakerne sendt ut på en “flerartslig nabojakt” der målet var å lete etter flerartslige naboer, og velge seg ut én nabo som vekket spesiell interesse.
For å bli kjent med denne naboen fikk alle utdelt noen spørsmål som kunne hjelpe dem på vei:
Har arten et navn?
Hvor liker den å oppholde seg?
Hva liker den å gjøre?
Hvilke behov har den?
Hva skal til for at den har det bra?
Hva er dens tilknytning til Kongshavn?
Hvorfor er den her? Hvordan bruker den området?
Har den tilknytning til andre naboer her?
Er det noen naboer den ikke liker og noen den liker mer enn andre?
Hva slags endring av stedet ville den satt pris på?
Hva slags endring av stedet ville den ikke likt?
Deltakerne utforsker området i grupper på jakt etter flerartslige naboer.
Området utforskes nøye.
Deltakerne diskuterte spørsmålene i grupper og så presentere de naboene de hadde funnet i plenum.
Naboene var bestod av følgende arter:
Norsk navn
Binominalnavnet
Lokal
Innflytter
Grunnfjellet
1600 millioner år
Den eruptive bergarten
250,000 år gammel
Svanefamilien
Cygnus cygnus
ukjent
Gråorkvisten
Alnus incana
100,000 år gammel
Rurkolonien
Semibalanus balanoides
millioner av år
Strandsneglen
Littorina littorea
millioner av år
Menneskene
Homo sapiens
delvis, ca 8000—2000 F.Kr..
delvis
Så var det tid for Rådslagningen som ble introdusert på denne måten:
Velkommen til Rådslagning! Vi har nå invitert det flerartslige nabolaget på Kongshavn til en offentlig høring. Kongshavn skal bli en ny Folkepark og “flerartslige naboer” er invitert til å komme med innspill til utviklingen av Folkeparken.
Vi har en rekke saker å ta stilling til. Disse sakene er det Rodeo Arkitekter som har kommet med. De lager en masterplan for Grønlikaia og har dermed laget en utlysning for innspill til hva folk kunne tenke seg at Folkeparken på Kongshavn skal være. Men vi synes altså også at det er viktig å lytte til hva våre flerartslige naboer også kunne tenke seg her, derfor har vi kalt dere alle sammen hit i dag.
Hvordan skal denne rådslagningen foregå? En av dere setter dere på benken med deres flerartslige nabo—eller det som representerer denne—i fanget, de to andre i gruppen står bak. Personen på benken skal nå snakke fra denne flerartslige naboens perspektiv.
Det betyr ikke at man skal bli til denne naboen—det kan vi jo ikke, vi er mennesker og kommer ikke bort ifra det, men det vi kan er å prøve å forestille oss at vi var denne naboen og tenke hva den ville sagt og synes, og så si dette for den.
Dere blir altså en slags talsperson for denne naboen—den snakker gjennom dere. Dette krever selvsagt litt trening og for noen er det lettere enn andre, og det er derfor dere er tre om oppgaven.
De som står bak personen som sitter på benken får ikke lov til å snakke, men skal bare stå og lytte til samtalen. Men disse to kan når som helst klappe personen på benken på skuldra og bytte plass med han eller hun, og dermed ta over som naboens talsperson. Slik kan dere altså bytte på å være talsperson.
Sakene som Rådslagning skulle ta stilling til, hentet fra Rodeo sitt medvirkningsprogram, var:
Hva skal stedet brukes til?
Hva slags behov bør stedet fylle?
Hvilke brukergrupper burde prioriteres?
Hvorfor er denne bruken viktig?
Hva tilfører den stedet/nabolaget?
Er det en spesiell grunn til at denne bruken er særlig viktig her fremfor et annet sted?
Det ble en livlig samtale på tvers av generasjoner og arter. Vi tok opp alt på bånd og renskrev deretter innspillene.
Innspill fra artene på Kongshavn
Nedenfor er artenes innspill gjengitt i renskrevet form:
1. Hva skal stedet brukes til?
Strandsneglen (Littorina littorea)
Vi vet i hvert fall hvordan det ikke skal bli. Vi stemmer for bevaring av naturlige steinrøyser som gir oss vårt nødvendige hardbunnshabitat. Nei til dagens urbane monokultur-strender!
Vi trenger irregulære overflater fordi det gir husrom til oss og våre blå åkre vi beiter (dere vet kanskje ikke at både blåskjell, rur, snegler og tang trenger ujevne overflater å feste seg til). Vi trenger et natursteinslandskap!
Når dere lager strender for deres art, så fjerner dere alle våre bomuligheter og matlagre. Store velvoksne trær som gir husrom til veldig mange andre arter regnes som verdifulle i byen.
Det samme gjelder for naturlige geotoper og strandsamfunn. Om dere fjerner dem er det krevende å få disse økologiske kvalitetene tilbake. Tenk litt på det! Vi vil også ha mer lys ned i vannet fordi da trives tangen som vi spiser mye bedre.
Rurkolonien (Semibalanus balanoides)
Vi er enige med strandsneglen! Vi stemmer ned urbane monokultur-strender. Gi oss en slak, variert havbunn der tangskoger kan vokse. Også vil vi ha mindre forurensing så klart.
Derfor er det er viktig at det ryddes opp i elva så det er rent vann som kommer ut her ytterst på kanten hvor vi liker å bosette oss.
Rurkolonien og noen andre artsfunn.
Grunnfjellet og den eruptive bergarten
Vi er glade for at strandsneglen og rurkolonien snakker geomangfoldets og natursteinenes sak. Våre kvaliteter reduseres fullstendig når vi pulveriseres og blir til glatte monotone betongvegger.
Det er noe bedre å bli utformet til steinblokker eller røyser som brukes lokalt på stedet. Misforstå oss rett, vi mener ikke at dette skal bli en steinpark. Men som dere ser så er våre karakteristiske mønstre og geologiske karakter av stor betydning for mange av våre naboer.
I tillegg er det verdt å merke seg at vi er svært stabile og ganske empatiske. Vi har vært her uendelig lenge, i mange millioner år. Tenk på alt vi har sett og hørt og all historie vi rommer. Vi må understreke at det er en glede for oss å tilby et fundament og et hjem for skjørere eksistenser, slik som strandsneglen.
Gråorkvisten (Alnus incana)
Vi slutter oss til en tilbakeføring til mer naturlige betingelser. Selv om vi forstår at steinen foretrekker å være hel, så er vår oppvekst og trivsel avhengig av at steinmaterialene forvitrer litt og litt og litt, slik at de gir fra seg næring til oss.
Vi vil at dette skal bli et sted hvor løvtrærne og alle de spesielle artene som hører til her i Ekebergskråningen kan finne god jord der frøene våre kan slå seg ned og spire. Husk at vi løvtrær liker organisk og fuktig jord.
Med oss som en samlet løvskog kan dette bli et livsmiljø for et mangfold av insekter og fugler. Hvis vi skal slå oss ned her vil vi ha det litt fuktig uten for mange harde tette flater. For å bevare jordfuktigheten er undervegetasjon veldig bra, som busker og høyt gress.
Da blir det enda flere steder som gir ly for vind og sol for svaner og andre naboer. Som skogsamfunn kan vi altså bidra til å skape et nødvendig privatliv for svanene og andre dyr og insekter.
Svanefamilien på svømmetur.
Svanefamilien (Cygnus cygnus)
Dette liker vi! Vi trenger virkelig steder hvor vi kan være i fred for menneskene – særlig nå mens ungene er små. Plantene er maten vår, så da må man i hvert fall ikke fjerne det som nå er grønt her.
Vi hekker på bakken og bygger reder av siv og kvister så vår kampsak er at vegetasjonen er variert her også i sjøen.
2. Hva slags behov bør stedet fylle?
Grunnfjellet og den eruptive bergarten
Vi er gjerne talerør for flerartslighet, og må bare understreke at dette stedet slett ikke skal tilrettelegges kun for mennesker! Det er på høy tid å la noen steder være mindre tilrettelagt slik at naturmangfoldet får komme til. Arkitekter har til alle tider vært alt for ivrige etter å tilrettelegge:
De elsker å lage små benker og paviljonger som ingen bruker. I dag er alt programmert, ja oftest overprogrammert. Byene har alt for mye harde- og tette overflater. Det er ikke naturvennlig eller bærekraftig.
Nå ser vi at det kommer en ny bystrand, og atter ser vi en strand som kun er tilpasset mennesker der det geologiske mangfoldet utslettes! La dette blir en helt spesiell “uprogrammert” park for flerartslig samliv.
Den eruptive bergarten tar til orde for mangfoldet.
Svanefamilien
Vi er faktisk veldig bekymret. Det er så viktig for oss å ha trygge plasser for de små. Vi føler oss truet hvis dette stedet tilrettelegges kun for mennesker. Vi svømmer hit for å få ro og for at våre unger skal få vokse opp i trygge omgivelser.
Dere mennesker må tenke litt mere på at noen fortrenges når dere tar steder i bruk. Sånn som i Bjørvika: når noen nye kom til så var vi mange arter som mistet husrom og oppvekstområder, slik som de som bodde under Bispelokketbrua. Dere må tenke mer på å bevare leveområdene til de som allerede bor her, og som har bodd her mye lengre enn dere.
Rurkolonien
Vi er bekymret fordi vi ser at veldig mange mennesker brer seg ut langs fjorden. I deres planer gis det veldig mye plass til mennesker. Problemet for oss er at vi mister våre livsmiljø når dere tilpasser havbunnen og landskapet slik at det er lett for dere å svømme og solbade, bygge og bo.
Ikke bare ødelegges vårt livsgrunnlag, men vi blir regelrett tråkket på. Vi blir til og med sett ned på fordi mange mener at husene våre er skarpe og ubehagelige.
Spørsmålet er hvordan vi kan få til en sameksistens med de menneskene som kommer hit for å bade? Hvis vi var dere ville vi laget like mangfoldige landskap som på øyene inne i byen – da kan dere nemlig lage plass til så mange flere.
Strandsneglene
Enig! Vi mener at dere må bli mer oppmerksomme på utemiljøkvalitetene som mange av oss taler for her når denne parken skal bygges. Vi vil ikke ha endring!
Gråorkvisten
Her må vi si oss litt uenige med strandsneglen, altså når det gjelder på land. Vi vil ikke ha så mye tørre og ugjennomtrengelige overflater som i dag. Vi ønsker endring!
3. Hvilke brukergrupper burde prioriteres?
Gråorkvisten
Vårt forslag er at menneskene som kommer hit ser oss som vertskapet og seg selv som gjester. Alle artene som finnes her nå er vertskapet, og det er ikke noe vertskap som liker at gjestene tar over huset!
Vi mener at dette perspektivet vil bidra til at menneskene som i dag råder i byutviklingen får mer respekt for livet som allerede er her.
Gråorkvisten og dens talspersoner.
Svanefamilien
Det er på tide med et bedre forhandlingsklima. Vi kan leve sammen med menneskene her hvis vi får ro på våren – i hekketiden: da må bikkjer passes på og vi trenger en beskyttende kantsone mellom oss og menneskenes aktiviteter. Vi slår et slag for å lage regler for samlivet!
Først da kan vi forhandle med andre arter om bruken av stedet. For oss er siv- og strandenger livsviktige! De gir trygge oppvekstsvilkår og materialer til reirbygging. Dere mennesker må husker på hvem som egentlig trenger hvem! I utgangspunktet trenger ikke vi dere, men dere trenger oss!
Men nå har dette kommet helt på skeive. Mennesker kan nemlig klare seg med en ødelagt artsfattig natur selv om det kanskje ikke innser hvor mye de faktisk taper på det. Så nå må dere innse at artene trenger menneskenes hjelp, og spesielt for at vi skal kunne overleve i den karrige bynaturen!
Rurkolonien
Hvis dere hadde levd dere litt mere inn i våre liv så skjønner dere fort at vi ikke liker å bli sett på som skarpe og ubehagelige i vannkanten. Lite hjelper det at menneskene bruker badesko.
Det er jo vår sikre død for da tråkker de oss enda lettere i stykker. Vi ønsker å fremme et badeskoforbud! Vi ønsker skilting som tar til orde for oss, som «vær varsom for hva du tråkker på her»?
Eller som sier: «Vi er også her» og som forteller vår livshistorie på en hyggelig måte slik folk kan se på flerartslige nabolag som en god ting! Som en mulighet for dere mennesker – og ikke som et hinder.
4. Hvorfor er denne bruken viktig? Hva tilfører den stedet eller nabolaget?
Strandsneglen
Vi må si at det er dårlig med mat her. Området har blitt fylt ut og igjen i lang tid og det har gått utover matfatet vårt. Vi vil ha større blå skoger. Da blir det gøyalere her fordi mange flere arter ville komme hit. Som dere vet så kan ikke vi gå særlig langt – men med fiskestimer og reker i blå skoger ville det bli langt triveligere. Nå har vi kjedet oss her i hundrevis av år.
Ja til mere liv og røre! Hvis dere ikke hører nå så kan vi samle oss til et snegleopprør. Det har vært alt for lite oppmerksomhet rundt det som skjer under vann! Vi føler oss rett og slett oversett og tråkket på. Det er helt “kritisk”!
Grunnfjellet og den eruptive bergarten
Argumentet med vertskapsrollen er særs viktig. Den holdningen kan virkelig ha noe å si her. Altså at det vil bidra til at dere mennesker får mer respekt for de som allerede lever her.
Vi er alle enige om at et sterkere søkelys på mangfold og det ikke-homogene vil bidra til at denne parken blir et trivelig sted for alle arter.
5. Er det en spesiell grunn til at denne bruken er særlig viktig her fremfor et annet sted?
Svanefamilien
Siden området er relativt stort er det fullt mulig å lage en park der alle naboer får sin bruksandel. Som flere allerede har sagt, bare se på øysamfunnene ute i fjorden som er perfekte forbilder for en mangfoldig utforming.
Der har vi bratte berg som går rett ned i vannet, strendene med så mange ulike steiner at det er umulig å telle, og bukter med bløtbunn hvor ålegras kan trives. Det er et mangfold som kan gjenskapes i byen der land møter vann, som nye bystrender og for bygg og brygger som går ut i sjø.
Om dere fortsetter å ikke høre bedre på oss er vi er sterkt bekymret på vegne av alle andre arter enn mennesket.
Veien videre
Da alle sakene var tatt stilling til i Rådslagningen, sa vi takk til artene og fortsatte diskusjonen fra våre, egne, menneskelige perspektiv. Hvordan kan man gå frem for å fremme en flerartslig stedsutvikling i Norge?
Krever dette nye former for representasjon i planleggingen? Hvordan gi plass til marginaliserte former for kunnskap og viten i planprosesser?
Er det, for eksempel, nok å la naturvitenskapelige eksperter stå for integreringen av denne kunnskapen i planleggingsprosesser, eller bør hele planleggingsprosessen endres?
Kan man trene opp innbyggere, planleggere, utbyggere og arkitekter til å bli flerartslige talspersoner? Hva er de største utfordringene ved denne tilnærmingen og hvordan håndtere dem? Hva er veien videre? Hva kan vi gjøre (annerledes) på mandag?
Dette er store spørsmål som ikke så enkelt kan besvares i ett enkelt verksted. Men deltakerne var inspirerte etter rådslagningen og insisterte på at vi må holde flere slike samlinger fremover, og fortsette diskusjonen. Utfordringen er å få med utbyggerne og arkitektene på laget.
Viktig her er at disse ikke får inntrykk av at slike parallelle og annerledes medvirkningsforløp er en trussel mot deres arbeid, men heller at de er en mulighet for å bedre forstå det stedet og den konteksten de arbeider i.
Som et første ledd i denne prosessen, foreslo en av deltakerne at vi sender artenes innspill til Rodeo som et bidrag til deres medvirkningsarbeid.
Dette har vi nå gjort og vi gleder oss til å fortsette arbeidet med å fremme en flerartslig stedsutvikling og stedsanalyse i Norge!
Cecilie er Forsker II ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR på OsloMet – storbyuniversitetet. Hun er tidligere postdoktor fra Royal Holloway, University of London, hvor hun forsket på hvordan kunst og kunstfeltet kan bidra til ny forståelse av miljømessige utfordringer tilknyttet urbaniseringsprosesser, og bidra til utviklingen av nye metoder for medvirkning i denne forbindelse. I 2019 var hun sjefskurator for Oslo Arkitekturtriennale som utforsket hvordan arkitektur- og planleggingsfeltet kan lede vei mot en mer bærekraftig by- og stedsutvikling.
Elin Tanding Sørensen
billedkunstner / vannskapsarkiekt, Urban Living Lab
Elin disputerte nylig ved med sin doktorgradsavhandling «Multiartslige nabolag i urbane sjøområder» (NMBU). Hun arbeider med forskning i skjæringspunktet mellom marinøkologi, kunst og byutvikling med søkelys på urbane sjøområder og ‘Ocean Literacy’. Med doktorgraden startet hun opp med utvikling av en flerartslig stedsutvikling som videreføres i eksperimentet på Kongshavn. Elin er en av initiativtakerne bak Oslo Fjordskole (fjordskole.no)
Kan arkitektur skape tilhørighet til nabolaget, bidra til at flere er aktive i bylivet, skape helsebringende omgivelser og inspirerende vegger og gulv i våre byrom? Ja, kan arkitektur fungere som verktøy for å bygge motstandsdyktige og bærekraftige samfunn?
Det blåser flere vinder rundt arkitektur for tiden, mange snakker om fasader og noen om roller. Arkitekturopprøret har tatt en nødvendig debatt ut i offentligheten, og viser at arkitektur faktisk betyr noe for folk og påvirker oss.
Det etterspør blant annet vakre omgivelser. Oppslutningen opprøret har fått, viser at vi som arbeider med arkitektur må ta dette på alvor. Men kanskje snakkes det for lite om arkitekturens virkning og merverdi og om hvordan arkitektur kan være verktøy for å nå våre samfunnsmål?
Vi hos Byarkitekten ser debatten som sunn og nødvendig, men syns diskusjonen er for ensidig opptatt av stil. Man kan analysere og diskutere begreper som «stygt» og «pent», og dessverre er det mye som bygges som ikke holder mål.
Men skal diskusjonen være konstruktiv og bidra til bedre arkitektur bør vi finne håndterbare fakta om hvordan det vi bygger forholder seg til omgivelsene og oss mennesker: Trives vi på et sted eller ikke?
Arkitektur kan bidra til bedre folkehelse, næringsutvikling, livslang læring, bærekraftig byutvikling, sosial bærekraft, trygg eldreomsorg og mye mer, men hvordan gjør vi det?
Når nye bygg i gaten fremstår ignorant i forhold til stedet, er det nedstemmende. Vakre omgivelser kan på sin side inspirere og skape stolthet og tilhørighet. Dette kan motivere oss til å ta vare på og gjenbruke bygg.
Det vakre er dermed vesentlig for en bærekraftig byutvikling. Sanselige kvaliteter som form, materialitet og farger påvirker oss som mennesker. Hvordan byens rom og vegger fremstår når vi oppholder oss der, er viktigere enn noensinne siden vi tilbringer stadig mer tid i byen.
Vi ønsker å snakke om arkitektur og det vakres betydning. Hvorfor skal vi lage vakre steder og hvorfor betyr estetikk så mye for oss mennesker? Det vakre gir inspirasjon og følelsen av å bli verdsatt. Det gir stolthet og tilhørighet og det gir lysten til å ivareta og gjenbruke.
Vi ønsker innlegg som gir eksempler på vakre bygg eller byrom, der utformingen skaper en ekstra dimensjon for trivsel, velvære og glede hos dem som oppholder seg her. Vi ønsker ikke eksempler på signal- og praktbygg, men på praktfull hverdagsarkitektur, som beriker de dagene vi har flest av, nemlig hverdagene.
Foto: Alexandria Algard
INDRE GÅRDSROM I BOLIGPROSJEKTET I 1912 AV BOB OG TAG. Sanselige kvaliteter omgir lekeplass og atkomstplass for townhousene i denne boligprosjektet 1912 i Bergen.
Vi ønsker å snakke om tilhørighet til et nabolag og den kortreiste lykken. Hvordan skape inkluderende boliger og nabolag som oppfordrer innbyggerne til å være aktive deltakere i nærmiljøet?
Her ønsker vi oss innlegg som viser hvordan god arkitektonisk utforming og rett programmering kan bidra til å skape en mangfoldig by der innbyggerne føler tilhørighet og mening og kan være aktive deltakere i eget nabolag.
Gode bygg og områder bør stimulere til kontakt mellom mennesker, legge til rette for fysisk og sosial aktivitet, og gi oss opplevelser, bidra til at alle føler seg trygge og likeverdige. Hvordan gjør vi det?
Foto: Tina Larsen
FØLIDS PLASS, DOKKEVEIEN I BERGEN. Her har beboerne fått økt livskvalitet ved oppgradering av gaten og etablering av en ny nabolagsplass. Her er trær, noen benker i solen, et springvann og en liten kafe der naboer kan treffes.
Vi vil snakke om helsebringende arkitektur. God arkitektur er både synlig og usynlig. Den usynlige delen skjer før bygget oppføres, i tidlig fase og i samarbeid med fremtidige brukere og fagfolk.
Den usynlige arkitekturen er en metodiske tilnærming til komplekse problemstillinger som benyttes når arkitekten leter seg frem til det konseptet som kan utløse størst merverdi, for akkurat dette bygget på akkurat dette stedet.
Her ønsker vi innlegg på prosjekter der arkitekturen skaper merverdi i form av helsebringende effekter/ økt trivsel og som viser hvordan prosessen har styrket muligheten for å få det til.
Kan dagslys, sollys og utsikt til noe fint og grønt gi oss bedre helse? Eller er det hvordan vi skaper inkluderende og stimulerende omgivelser som gir alle rom til å delta som i det lange løp gir god folkehelse?
Arkitektur virker på oss og er et verktøy for skape det samfunnet vi ønsker oss. Vi ønsker å få frem de gode forbildene og fortellingene for å kunne vise hvilken kraft som ligger i arkitekturen. Vi håper på mange gode og viktige innlegg for en bedre fremtid.
Arkitekt: NORD Architects Foto: Adam Mørk
I Københavns senter for kreft og helse av NORD arkitekter, har man byttet ut den tradisjonelle resepsjonsdisken med et møtebord. De som kommer hit har gjerne nylig har fått en kreftdiagnose møtes av en samtaleparter i øyehøyde og en imøtekommende atmosfære. Her er tilrettelagte steder for gode samtaler i kontakt med folk i samme situasjon er en del av helsetilbudet.
Storbykonferansen 2021: Byens kriser
Slik sender du inn bidrag
Vi ber om at forslag til bidrag/abstracts på 200-300 ord sendes til kontaktpersonen for den enkelte sesjon. Nærmere informasjon finner du på sesjonssidene.
