Urban OsloMet

Stikkord: oslo

  • 20 år med terrorisme og terrorsikring i byer

    20 år med terrorisme og terrorsikring i byer

    I år er det 20 år siden 11. september, 10 år siden 22. juli og om lag 5 år siden terrorangrepene mot europeiske storbyer som Nice, Brussel, Berlin, Barcelona og Stockholm. I etterkant av disse terrorangrepene har byer i Norge og internasjonalt utplassert ulike terrorsikringstiltak for å forebygge fremtidige angrep.

    Terrorangrepet 11.september bidro til en sikkerhetisering globalt. I norske byer var nye fysiske sikringstiltak avgrenset til internasjonale havneområder og enkelte ambassader.

    Terrorangrepet 22.juli mot regjeringskvartalet førte derimot til flere fysiske sikringstiltak av samfunnskritiske institusjoner som departementer, stortinget, rådhus, og så videre. I Oslo er disse sikringstiltakene godt synlig i bybildet.

    Etter rekken av terrorangrep med bruk av kjøretøy mot sivile i offentlige byrom i flere europeiske byer i 2016 og 2017, ble nye sikringstiltak utplassert i både europeiske og norske byer. I Oslo ble Karl Johansgate sikret med blomsterpotter. I Stavanger ble byens torg og havneområdet, Vågen, sikret med blomsterpotter og pullerter.

    Hva har disse sikringstiltakene gjort med byene våre? Er byene blitt tryggere? Hvordan påvirkes bylivet og byens demokratiske funksjoner?  Hva er de sentrale prinsippene for å sikre byene for terror?

    Tidligere forskning og nylige studier vi har gjort peker mot flere sentrale utfordringer for forebyggende terrorsikringsarbeid i byer: skape reell sikkerhet, objektiv trygghet, samhold og integrasjon og omsette ambisjoner til realitet.

    I år er det 10 år siden 22. juli. Foto: Nick Night, Unsplash

    Skape reel sikkerhet

    Erfaringen fra de siste 20 årene har vist hvor vanskelig det er å skape reel sikkerhet for terror i hele byen og dens innbyggere. Fysiske sikringstiltak kan være effektive overfor de formene for terrorhendelser de spesifikt er ment å forhindre, og områdene som sikres.

    Perimetersikringen av Stortinget reduserer for eksempel risikoen for terrorangrep med bruk av kjøretøy med eksplosiver mot Stortinget. Men tiltakene sikrer i mindre grad Stortinget for andre former for terrorangrep eller andre deler av byen.

    En annen utfordring er at sikringen av et objekt, bygning, eller område kan flytte risikoen for terror til andre områder eller mål. Terrorens karakter er å skulle sjokkere og spre frykt og utrygghet gjennom stadig å finne nye mål og metoder. Terrorister har vist en betydelig kreativitet til å revurdere mål og metoder, og deres avgjørelser av terrormål og metoder påvirkes også av de situasjonelle forholdene.

    En slik forflytningseffekt av målvalg er en av kjernekritikkene mot denne typen forebygging, men forflytningseffektens omfang er omstridt.

    Det siste tiåret har vi imidlertid sett en dreining i terrormål fra hardere høyprofilerte terrormål som departementer, til mykere terrormål, som byrom med større folkeansamlinger. Dette skyldes blant annet at samfunnskritiske offentlige bygninger har fått omfattende sikring og slik er blitt vanskeligere å angripe. Terrorismens uforutsigbarhet når det gjelder tid, sted og metoder, gjør det krevende å kunne skape reell sikkerhet for alle.

    Fører fysisk sikring, som her ved Slottet, til at terrorister velger seg andre alternative mål? Foto: Leonard Reeb, Unsplash

    Skape objektiv trygghet

    Hvilken effekt har terrorsikringstiltakene på personers subjektive/opplevde trygghet i byen? Bidrar blomsterpottene på Karl Johan til at befolkningen føler seg mer eller mindre trygge?

    Kunnskapen om sikringstiltakenes effekt på personers subjektive og opplevde trygghet er svært begrenset. Få empiriske studier av hvilke effekter sikringstiltak mot terrorisme har på befolkningens trygghetsfølelse er gjennomført. De studiene som finnes, gir litt ulike svar. Enkelte studier viser til at terrorsikringstiltak i byen gjør folk tryggere, mens andre studier antyder en økt utrygghet.

    Ansvarlige aktører for sikkerhetsarbeid har dermed begrenset kunnskap om sikringstiltaks effekt på borgernes trygghetsfølelse å anvende når de skal vurdere om sikringstiltak skal iverksettes og effekten av tiltak.  

    Skape samhold og integrasjon

    Sikringstiltak skal beskytte oss mot en spesifikk trussel. I oldtidsbyene bygde man murer rundt byene for å beskytte seg mot ytre fiender og epidemier. Ytre fiender gav innbyggerne et indre samhold. Terrorforebygging i dag handler i stor grad om å beskytte oss mot fiender i vårt eget samfunn.

    Fra midten av 2000-tallet har det vært en økt bevissthet om at terrorister og deres radikaliseringsprosesser skjer i våre egne hjemland. Sikringstiltakene i byrommene kan slik oppfattes å være utplassert for å beskytte oss mot interne fiender. Terrorsikringstiltakene i dag står dermed i motsetning til tidligere tiders tiltak. Terrorsikringstiltakene har mistet mye av sin samlede kraft. De kan heller virke fiendtlige og polariserende, slik vi har sett tilfeller av også i Norge.

    Oslo City var en av flere kjøpesentre som utplasserte betongbarrierer utenfor inngangspartiene i forbindelse med den økte terrortrusselen i Europa i 2017. Organisasjonen Human Right Service omtalte disse betongbarrierene som «koranklosser».

    Denne omtalen er et eksempel på hvordan handlinger begått av enkeltpersoner, islamistiske terrorister, knyttes til en større gruppe. I dette tilfelle alle muslimer. En konsekvens av slik generalisering kan være at fiendebilder i samfunnet forsterkeres. Dette kan føre til økt polarisering og mindre samhold mellom ulike grupper.

    Fra ambisjoner til realitet

    Offentlige aktører som kommuner, som har ansvar for fysiske sikringstiltak i offentlig rom, og politiet er generelt tilbakeholdne med å argumentere for fysiske sikringstiltak. Bakgrunnen er usikkerheten av sikringstiltakenes effekt. I tillegg er det en oppfatning av at innbyggerne ikke ønsker seg for mange sikringstiltak.

    Hvis sikringstiltak skal anvendes er det relativt bred enighet blant kommune, politi, arkitekter og andre aktører om tre prinsipper:

    • holistisk tilnærming: vurdere flere ulike typer trusler og sikkerheten i et større område, ikke kun et objekt eller gate. Dette kan forhindre at enkelte terrorsikkerhetstiltak kun fører til en mål- og metodeforskyvning, men heller styrker den reelle sikkerhet i byen
    • integrerte sikringstiltak: sikringstiltakene tilpasses det øvrige bybildet for eksempel ved å benytte vannspeil eller armerte benker og blomsterbed.
    • Merverdi: sikringstiltakene skal ikke kun ha en sikringsfunksjon, men også bidra til å gjøre byen hyggeligere og mer attraktiv.

    Aktørene er også relativt samstemte om at for å få til en holistisk tilnærming der integrerte sikringstiltak kan gi merverdi for byens innbyggere er det relevant med:

    • langsiktig arealplanlegging
    • vurdere sikkerhetsbehovet og sikkerhetstiltak allerede i planleggingen og utformingen av byrom
    • sammenkobling av kunnskap om sikkerhetstiltak og byplanlegging
    • tett samarbeid og en helhetlig tekning mellom ulike nasjonale, kommunale og private aktører

    I mange tilfeller klarer ikke de sentrale aktørene å ta i bruk disse strategiene, som medfører at prinsippene og målsetningene for terrorsikkerhetsarbeidet ikke følges.

    Langsiktig arealplanlegging er ofte utfordrende fordi bygningene og byrommene allerede er bygget. Sikkerhetsbehovet og hvilke sikkerhetstiltak som trengs endres stadig. Dette vanskeliggjør implementeringen av disse perspektivene allerede i planleggingen og utformingen av byrom.  

    I Norge har vi begrenset tradisjon for sammenkobling av kunnskap om sikkerhetstiltak og byplanlegging. Kompetansen om terrorforebygging er også begrenset mange steder. Helhetlig tenkning og samarbeid mellom nasjonale, kommunale og private aktører er mangelfull. Byen består av fragmenterte eierforhold. Både nasjonale, kommunale og private gårdeiere har vært opptatt av å sikre sitt egne bygg, og da ut fra separate og begrensede budsjetter.

    Samtidig er regelverket ulikt for byens objekter. Sikkerhetsloven regulerer objekter eller infrastruktur som defineres som av nasjonal sikkerhetsinteresse. Departementene har da ansvar og myndighet for sikringen. Kommunen har gjennom rollen som planmyndighet ansvar for den helhetlige byutviklingen, men kommunens planmyndighet er begrenset til plan og bygningsloven.

    Oppmerksomhet og viljen til å følge en holistisk tilnærming med bruk av integrerte sikringstiltak som kan gi merverdi, er mer fremtredende i større byer som Oslo og Stavanger. Men kommunenes begrensede reguleringsmakt overfor særlige statlige aktører reduserer kommunenes muligheter for å vinne frem med disse ambisjonene. Kommunens ambisjoner ser av og til også ut til å være i konflikt med andre aktørers fokus og interesser om å beskytte egne bygninger eller områder.

    Konsekvensene av dette kan bli at vi får en mengde enkeltstående tiltak som hovedsakelig sikrer enkeltobjekter, men i mindre grad byen og befolkningen i sin helhet.  

    I Oslo ser vi dette ved sikring av objekter som slottet, stortinget og Karl Johansgate istedenfor sikring av større deler av byen. I tillegg er det en fare for at en mengde mindre integrerte enkelttiltak fører til begrensninger i innbyggernes tilgjengelighet til byrommene, og at innbyggernes opplevde trygghet svekkes. På sikt kan det redusere offentlig roms demokratiske funksjon som arena for sosial representasjon og samhold.

    Foto: Eirik Skarstein, Unsplash

    Mer sikring eller bedre sikring?

    I en tid hvor byen i økende grad er en arena for terrorisme, fremstår terrorsikringstiltak på den ene siden som en nødvendighet for å styrke befolkningens sikkerhet og tilgang til byrommene. På den andre siden, fremstår mye av dagens praksis å hemme heller enn å fremme byrommenes demokratiske funksjon som en sosial møteplass.

    Terrorsikring er et krevende arbeid der mange hensyn må forhandles og balanseres. For å lykkes bedre i arbeidet med å sikre byene og dens innbyggere mot terror og samtidig ivareta byenes sosiale og demokratiske funksjoner er det behov for mer kunnskap. Hvordan inkludere terrorforebygging bedre inn i byplanleggingen i Norge? Hvordan få til et tettere samarbeid og helhetlig tekning mellom ulike nasjonale, kommunale og private aktører?

    I tillegg trenger vi en bredere debatt om hvor mye sikring vi ønsker oss, og hvor stor risiko vi vil leve med for å bevare byene og byrommenes åpenhet og tilgjengelighet.

    De siste 20 årene er det terrorangrepene som har styrt premissene for sikringen av byen og byutviklingen. Erfaringen viser at det er på tide at borgerne, byutviklerne og sikkerhetsekspertene sammen tar tilbake styringen over byen og byutviklingen.

    Profile Image

    Stian Lid

    Forsker, NIBR, Oslomet

    Lid er utdannet kriminolog (UIO), og hans forskningsinteresser er særlig knyttet til kriminalitet, hatefulle ytringer og voldelig ekstremisme. I tillegg har han forsket på byutvikling og forebygging av kriminalitet og terrorisme. I hans studier har han undersøkt disse tematikkene fra både forebyggingsaktørenes perspektiver og personene tiltakene er rettet inn mot. Han har de siste årene deltatt i flere evalueringer og forskningsprosjekter om forebygging av ungdomskriminalitet, hatefulle ytringer og voldelig ekstremisme både i Norge og Afrika. Han har også vært redaktører for to antologier: Forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme (Gyldendal forlag) og Routledge handbook of deradicalisation and disengagement.

    Referanser

    • Aly, A. & Green, L. (2010).  Fear, Anxiety and the State of Terror. Studies in Conflict and Terrorism, 33(3), 268–281.
    • Bjørgo, T. (2015). Forebygging av kriminalitet. Oslo: Universitetsforlaget.
    • Chiodi, S. I. (2016). Crime prevention through urban design and planning in the smart city era: The challenge of disseminating CP-UDP in Italy: learning from Europe. Journal of Place Management and Development, 9(2), 137–152.
    • Coaffe, J. (2010). Protecting Vulnerable Cities from Terrorism. International affairs, 86(4), 939–954.
    • Dalgaard-Nielsen, A., Laisen, J. & Wandorf, C. (2016). Visible Counterterrorism Measures in Urban Spaces – Fear-Inducing or Not? Terrorism and Political Violence, 28(4), 692–712.
    • Foshaugen, M.H. (2021). Sosial kontroll som kriminalitetsforebyggende strategi. I: Hansen, G.S. & Millstein, M. Demokratiske byrom. Universitetsforlaget
    • Grosskopf, K. R. (2006). Evaluating the Societal Response to Antiterrorism Measures. Journal of Homeland Security and Emergency Management, 3(2), 1–9.
    • Hemmingsby, C. (2017). Militant Islamists’ Targeting Preferences in Europe. Perspectives on Terrorism, 11(5), 25–41.
    • Hsu, H. & Apel, R. (2015). A Situational Model of Displacement and Diffusion. Terrorism and Political Violence, 27(1), 29–52.
    • Ilum, S. & Hansen, L. F. (2019). Naturlig sikring understøtter byens liv og demokratiske verdier. Plan, 4(51).
    • Lid, S (2021): Terrorsikring og demokratiske aspekter. I: Hansen, G.S. & Millstein, M. Demokratiske byrom. Universitetsforlaget
    • Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Politidirektoratet & Politiets sikkerhetstjeneste (2015). Terrorsikring. En veiledning i sikrings- og beredskapstiltak mot uønskede handlinger. Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Politidirektoratet
    • og Politiets sikkerhetstjeneste
    • Oslo kommune (2014). Oslo sentrum – gatebruk og grunnsikring (2014). Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet og Oslo kommune.
    • Ranstorp, M. & Normark, M. (2015). Understanding Terrorism Innovation and Learning. Routledge.
    • Sedgwick, M. (2010). The Concept of Radicalization as a Source of Confusion. Terrorism and Political Violence, 22(4), 479–494.
    • Smith, M. J. & Clarke, R. V. (2012). Situational Crime Prevention: Classifying Techniques Using ‘Good Enough’ Theory. I D. P. Farrington og B. C. Welsh (red.), The Oxford Handbook of Crime Prevention. Oxford University Press.
    • Storhaug, H. (2017). Koranklosser utenfor Oslo City. Human right service.  https://www.rights.no/2017/10/koranklosser-utenfor-oslo-city/
    • Zedner, L. (2009). Security. London: Routledge.
  • Kriseutsatte byer kan vise vei mot bærekraft

    Kriseutsatte byer kan vise vei mot bærekraft

    Byer verden rundt står overfor sammensatte bærekraftsutfordringer og en usikker fremtid, men med et håp om at nye løsninger skal redde oss. Befolkningsvekst øker presset på urban infrastruktur og tjenester, klimaendringer gir ekstremvær byene ikke er bygget for, og forurensning gir helseproblemer og skader naturen. Som bosted for rundt halvparten av jordens befolkning står byene også for rundt 80 prosent av klimagassutslippene. Byer er derfor et bærekraftsproblem. Samtidig er byer en viktig del av løsningen. 

    På COP26 klimamøte i Glasgow argumenterte Raymond Johansen for at Oslo, med sitt godt fungerende samarbeid mellom offentlige og private aktører, er det perfekte teststed for nye urbane klimatiltak. Vi støtter ham i denne visjonen, men ønsker også å trekke frem at andre, mindre ‘velfungerende’ byer utenfor Norges grenser kan bidra til å skape løsninger for en bærekraftig fremtid. I byer som har måttet forholde seg til kriser av forskjellig slag over lang tid har det vokst frem innsikter og løsninger som fungerer i møte med usikkerhet og sårbarhet. Disse byenes erfaringer kan bistå å hjelpe byer i bedrestilte deler av verden i omstillingen til en uforutsigbar fremtid. 

    Gamle kriser, nye løsninger

    I forskningsprosjektet Learning Flexibility, finansiert av Norges Forskningsråd, har vi funnet en rekke nyttige tiltak gjennom å studere ‘krisebyer’ som Detroit, Beirut og Medellín. Uformelle grupperinger, slik som nabolag, foreninger og profesjonelle nettverk er viktige. De kan være ressurser som kan bidra til å bygge felles forståelse av bærekraftsutfordringer, finne nye løsninger på problemene, iverksette innovative lokale tiltak, og mobilisere befolkningen. Men slike initiativer må også støttes av myndigheter og styringssystemer. Disse må legge til rette for omfattende samarbeid med forskjellige formelle og uformelle grupperinger og gi plass og ressurser til at lovende ideer kan utvikles og tas opp i planlegging og styring av byen.

    Hva betyr det for Norge?

    Bærekraftsutfordringer er problemfloker som krever løsninger på tvers av fagfelt og institusjoner. For å legge til rette for å finne disse må byene lage arenaer og strukturer der utveksling av idéer og samarbeid kan foregå. Det må bygges nettverk der erfaringer og kunnskap kan deles mellom byer innenlands og utenlands. Det betyr også at man må undersøke hva som gjør at løsninger fungerer. Spørsmål man bør stille er hva slags tankesett som ligger til grunn for løsningene, hvilke aktører som involveres, og hvilke strukturer og ressurser som gjøres tilgjengelige slik at gode ideer kan vokse fram. 

    Byer i Norge og resten av verden står overfor en utfordrende fremtid der vi vil må hanskes med sammensatte kriser. Men det finnes byer i mer utsatte deler av verden som har gjennomgått kriser før oss og det er mye å lære av deres løsninger og måter å jobbe på. Og til tross for at byer er arnestedet for mange av dagens bærekraftsutfordringer, er det også her vi kan finne banebrytende løsninger. For selv om Oslo vil kunne være et godt sted å teste nye tiltak for bærekraft og klima, kan Raymond Johansen og andre også finne inspirasjon på ‘mindre perfekte’ teststeder i andre deler av verden.

    Hanne Cecilie Geirbo, førsteamanuensis, OsloMet
    Lisbet Harboe, førsteamanuensis, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo
    Kristian Hoelscher, seniorforsker, PRIO
    Sobah Abbas Petersen, førsteamanuensis, SINTEF og NTNU

  • Hvem er korona-utflytterne, og vil de komme tilbake?

    Hvem er korona-utflytterne, og vil de komme tilbake?

    Utflyttingen fra Oslo var rekordhøy i koronaåret 2020. Vil utflytterne komme tilbake når pandemien er over? Yrkene til de som flyttet ut, kan gi en pekepinn på om de vil komme tilbake eller ikke.

    Rekordhøy utflytting

    Nærmere 44 000 mennesker flyttet fra Oslo i fjor. Aldri har utflyttingen fra Oslo vært høyere. Det skyldes først og fremst en tydelig økning i utflyttingen til resten av Norge, som figuren under viser. Utvandringen økte også fra 2019 til 2020, men den var enda høyere rundt 2011-2013.

    Også andre storbyer opplevde stor utflytting i fjor. Byer som Stockholm, Tokyo og Melbourne har rapportert om rekordutflytting, og også fra New York, Chicago, Paris, New Dehli, Istanbul og en rekke britiske byer meldes det om svært høye utflyttingstall.

    Utflyttingen fra Oslo økte i 2020. Utflytting til resten av Norge øker mest, men også utvandringen til andre land økte.
    Figur 1: Utflytting fra Oslo (NIBR, OsloMet)

    Årsaker til utflyttingen

    At folk flyttet ut fra byene i 2020 kan ha mange årsaker. Noen har kanskje ønsket å komme bort fra høyt smittetrykk i byene, og mindre sosialt liv og kulturaktiviteter har nok gjort byene mindre attraktive å bo i.

    Nedstengningene medførte også at mange mistet jobben eller ble permittert, og derfor ikke trengte å bo i byen på grunn av jobben. I tillegg økte mulighetene for hjemmekontor kraftig, så det ble mulig å ha en jobb i byen og bo et helt annet sted.

    Med hjemmekontor kan det også bli behov for større bolig for å få plass til kontoret, noe det er lettere å få råd til om man flytter ut av byen.

    Årsaken til at folk flyttet fra Oslo, kan gi en pekepinn på om de vil komme tilbake nå som byen begynner å åpne opp igjen.

    Hvis årsaken var smittesituasjonen eller at man mistet jobben, er det større sannsynlighet for at man kommer tilbake når smitten er borte og jobben er der igjen.

    Men hvis årsaken var muligheter for hjemmekontor, og hjemmekontor-mulighetene fortsatt er der etter pandemien, er det ikke sikkert utflytterne kommer tilbake.

    Hvem blir, og hvem kommer tilbake?

    En måte å undersøke dette på, er å se på yrkene til de som flyttet ut. Noen yrker – som for eksempel innen IKT – har store muligheter for hjemmekontor, mens andre yrker – som håndverkere og renholdsarbeidere – ikke like enkelt kan jobbe hjemmefra.

    Og noen yrker – som innen salg og servering – ble langt hardere rammet av nedstengningene i Oslo enn andre yrker.

    Mange hadde IKT-jobber

    Denne analysen bruker SSB-tall over folk som endret bostedskommune fra Oslo til en annen norsk kommune i løpet av de siste fem årene, og hva slags yrke de hadde før de flyttet. Figuren under viser hvordan utflyttingen i ulike yrkesgrupper endret seg i 2020.

    Utflytting fra Oslo til andre deler av Norge, etter yrke (ytterligere forklaring i teksten).
    Figur 2: Utflytting fra Oslo til andre deler av Norge, etter yrke (NIBR, OsloMet)

    Mange yrkesgrupper hadde høyere utflytting i 2020 (mørk søyle) sammenlignet med årene før, men det er noen unntak: For håndverkere og renholdere mv. (langt til høyre i figuren) var det nesten ingen endring i utflyttingen.

    På den andre siden var det en tydelig økning for typiske hjemmekontor-yrker som IKT-rådgivere, realister, sivilingeniører mv., IKT-teknikere, samt juridiske, samfunnsvitenskapelige og humanistiske yrker.

    Det var også en økning innen salgsyrker og blant kokker, servitører, bartendere, frisører mv – yrker der mange mistet jobben eller ble permittert. Men økningen i disse gruppene var ikke like stor som økningen i yrkesgruppene der mulighetene for hjemmekontor er store.

    Det kan tale for at relativt mange av de som flyttet fra Oslo i 2020 ikke kommer til å flytte tilbake med det første dersom mulighetene for hjemmekontor fortsetter etter pandemien.

    I tillegg var det også en økning i utflyttingen av sykepleiere og lærere. Dette er litt overraskende, siden disse yrkesgruppene verken har stor mulighet for hjemmekontor eller i stor grad mistet jobbene under pandemien.

    En mulig forklaring på økningen i disse gruppene kan være at sykepleiere og lærere trengs overalt, og at de derfor lettere kan bli med ut av Oslo hvis de for eksempel har en partner som har fått muligheter for hjemmekontor.

    To av tre flyttet til Viken

    Mange kommuner i Norge har nedgang i folketallet, og den økte utflyttingen fra Oslo kan ha gitt håp om at hjemmekontor-utflytterne er en løsning for distriktskommuner som ønsker flere innbyggere.

    Men selv om det finnes mange eksempler på at folk flyttet fra Oslo til et grisgrendt strøk i en helt annen del av landet i 2020, er det fortsatt slik at de fleste utflytterne fra Oslo ikke flytter veldig langt.

    De som flytter fra Oslo, flytter i all hovedsak til Viken-området. Slik har det vært før, og slik var det også i 2020, se figuren under.

    Siden utflyttingen fra Oslo alt i alt var høyere i 2020, økte utflyttingen til så å si alle fylkene, og i antall var økningen størst til Viken. I prosent, derimot, var økningen størst til Vestfold og Telemark.

    Selv om koronapandemien ser ut til å ha endret noe på hvem som flytter ut fra Oslo, er det altså ikke store endringer i hvor utflytterne fra Oslo flytter til.

    Hjemmekontor-utflyttere som nå har bosatt seg i Viken, vil nok også kunne kombinere hjemmekontor med noen arbeidsdager i uka på jobbkontor i Oslo på en enklere måte enn dersom de hadde flyttet til en helt annen del av landet.

    Utflyttere fra Oslo, etter hvor de bodde året etter. De aller fleste har flyttet ut til Viken fylke.
    Figur 3: Utflyttere fra Oslo, etter hvor de bodde året etter (NIBR, OsloMet)

    Om tallene

    Analysene er basert på data fra Statistisk sentralbyrå/microdata.no. Tallene viser personer som ifølge folkeregisteret var bosatt i Oslo i ett år og i en annen kommune i året etter (personer som flyttet fra Oslo og deretter tilbake i løpet av samme kalenderår, er altså ikke inkludert).

    Tallene for yrke viser registrert yrke i november året før de flyttet, og baserer seg på SSBs standard for yrkesgruppering (noen store yrkesgrupper er vist på et lavere detaljeringsnivå i denne standarden enn andre).

    Profile Image

    Marianne Tønnessen

    Forsker, NIBR, Oslomet

    Tønnessen er samfunnsøkonom med doktorgrad i demografi fra Universitetet i Oslo. Hun ledet i mange år arbeidet med de norske befolkningsframskrivingene i Statistisk sentralbyrås forskningsavdeling, og har særlig arbeidet med på inn- og utvandring, demografiske konsekvenser av migrasjon samt regional befolkningsutvikling. Hun har også vært Fulbright-stipendiat ved Princeton University og forsker i demografi ved Stockholms universitet. (Foto: Studio Vest)

  • Hvordan sikre et mangfoldig og inkluderende boligmarked?

    Mari Løken, Tøyen Boligfestival

    av Mari Løken, Berit Nordahl og Gro Sandkjær Hanssen

    Å øke boligproduksjonen er et mål for både Oslos politikere og utbyggeraktører. Dette kan blant annet gjøres gjennom en raskere planprosesser og flere vedtatte detaljreguleringer. Økt boligproduksjon innebærer imidlertid ikke at disse boligene blir jevnt fordelt, og det gir ingen garanti for at boligene blir tilgjengelige for lavinntektsgrupper.

    Forskningssjef Berit Nordahl, NIBR, OsloMet
    Forskningssjef Berit Nordahl, NIBR, OsloMet

    Sykepleierindeksen viser at en enslig sykepleier i full jobb kun har tilgang til 2,7 prosent av Oslos boliger. Store lavinntektsgrupper, som trengs i Oslos velferdstjenester og arbeidsliv, ekskluderes således fra boligmarkedet. For å sikre en bedre tilgang til boligmarkedet for lavinntektsgrupper trengs en mer aktiv, omfordelende boligpolitikk.

    I Oslo kunne en singel sykepleier kun ha økonomi til å kjøpe under 3 % av de boligene som lå ute til salgs i 2019. Foto: Benjamin A. Ward / OsloMet

    Utvidelse av den kommunale boligpolitikken

    Forsker Gro Sandkjær Hanssen, NIBR, OsloMet

    I byrådssak 145 – 19, Nye veier til egen bolig, fremheves det at “en utvidelse av den kommunale boligpolitikken skal bidra til å gi løsninger på eie- og leiemarkedet som i dag ikke dekkes av det kommunale boligtilbudet og kommunens tilrettelegging for privat boligbygging”.

    Mandatet går slik ut over det å tilrettelegge for raskere boligbygging innenfor det frie markedsparadigmet. Samtidig legges det til grunn som kriterie at løsningene ikke skal “kreve stor grad av kommunal subsidiering”.

    Dagens lovverk legger i stor grad tilrette for at kommunene kan ta en aktiv rolle i boligpolitikken, men vi finner likevel at plan- og bygningsloven (2008) begrenser kommunens autoritet i forhold til å sikre sosial boligbygging, inkludering, varierte boligområder.

    (mer…)

  • Infill, onfill eller refill? Tre råd for mer ombruk i byutviklingen

    av Gro Sandkjær Hanssen og Joar Skrede

    Forsker Gro Sandkjær Hanssen, NIBR, OsloMet

    Om den fremtidige byveksten skal gi oss en klima- og miljømessig, sosialt, kulturelt og økonomisk bærekraftig by, må byen omformes og transformeres med utgangspunkt i den allerede bygde bystrukturen. De største utslippskuttene finner vi i de arealene vi lar være å bygge – det vil si de byggene og de materialene vi ikke trenger å produsere og bygningene vi slipper å drifte.

    Forsker Joar Skrede, NIBR, OsloMet
    Forsker Joar Skrede, NIBR, OsloMet

    Redusert materialbruk gir tilsvarende redusert klimabelastning – ikke bare kostnadsbesparelse (Futurebuilt.no). Derfor slår vi et slag for at den historiske bygningsmassen kan gjøres attraktiv og bærekraftig ved hjelp av ulike infill-, onfill- og refill-prosjekter. For å oppnå dette kreves en tydeligere ansvarsfordeling enn vi har i dag – noe vi kommer tilbake til.

    I de nasjonale forventningene til regional og kommunal planlegging heter det at FNs 17 bærekraftmål skal ligge til grunn for alle byer og steders planlegging (KMD, 2019). Dette fordrer en omstilling av hvordan byene formes og omformes i en tid hvor byene vokser i rekordfart – ofte gjennom områdetransformasjon hvor eksisterende bygg rives for å gi plass til ny kompakt, flerfunksjonell bebyggelse rundt kollektivknutepunkt.

    Byveksten brukes også til å muliggjøre store, nye kulturbygg. Dette er både statlige og kommunale bygninger – som Nasjonalmuseet på Vestbanen og Munchmuseet i Bjørvika – og bygninger som er muliggjort av bidrag fra private, som Astrup Fearnley-museet på Tjuvholmen. En konsekvens av utbyggingen er imidlertid at flere av de eksisterende kulturbyggene tømmes for hensiktsmessig innhold, ofte uten en plan for hvilket innhold og funksjon de skal ha fremover.

    (mer…)

  • Bybildet er i endring, men henger byene med?

    av Jan-Tore Berghei, seniorrådgiver, NIBR, OsloMet; Marit Ekne Ruud, forsker, NIBR, OsloMet og Ragnhild Skogheim, forsker, NIBR, OsloMet. Kronikken ble først publisert i Aftenpostens Viten-spalte tirsdag 22. oktober 2019.

    Seniorrådgiver Jan-Tore Berghei, NIBR, OsloMet
    Seniorrådgiver Jan-Tore Berghei, NIBR, OsloMet

    «Stadig færre handler i Oslo sentrum og butikkene i området sliter», kan vi lese i en sak fra NTB 10. okt. I en tilsvarende sak publisert av E24 7. sep. uttalte gårdeiere seg om «massivt omsetningsfall». Er det game over for sentrum?

    Det skjer store endringer i bybildet – både i Norge og internasjonalt. Osloanalysen fra OHF peker riktignok på at omsetningen i bykjernen er stabil, men sier også at en endring i folks handlevaner fører til at noen næringer opplever stor nedgang.

    Forsker Marit Ekne Ruud, NIBR, OsloMet
    Forsker Marit Ekne Ruud, NIBR, OsloMet

    Flere konkurrerende sentrum

    Oslos befolkning er den yngste i landet, har høy kvinneandel, digital kompetanse, høy utdanning og er i økende grad miljøbevisste. Folk utenfor byene handler mer lokalt eller på nett, som betyr færre shoppingturer og nedgang i innfartshandel.

    Forsker Ragnhild Skogheim, NIBR, OsloMet
    Forsker Ragnhild Skogheim, NIBR, OsloMet

    Bo- og mobilitetsmønstre er også i endring. Stadig flere sykler, tar kollektivt, går og bruker sparkesykler. Færre tar bilen, og valgresultatet tilsier at Oslos befolkning kan leve med strengere bilpolitikk. Bybildet endres og handel i nærmiljøet blir viktigere, og det er naturlig at store byer har flere konkurrerende sentrum.

    Så, hvordan kan man tilpasse seg den nye virkeligheten? Gjennom flere prosjekter har vi sett nærmere på sentrumsutviklingen i norske byer. Det første vi kan si er at Oslo har et luksusproblem. Handelen øker mer enn ellers i landet og omsetningen er langt høyere. Byen kan likevel ta lærdom fra andre byer.

    (mer…)

  • C40: Kan byene bli klimaledere når statene mislykkes?

    Forsker Marianne Millstein, NIBR, OsloMet
    Forsker Marianne Millstein, NIBR, OsloMet

    De internasjonale klimaforhandlingene har gått i stå, og mange stater inkludert Norge er langt fra å realisere internasjonale forpliktelser og nasjonale målsettinger om reduksjon av klimagasser. Regjeringen har innrømmet at vi ikke klarer å nå 2020-målene, og det ser mørkt ut for 2030-målene også.

    Samtidig ser vi at byer rundt om i verden setter tydelige og ambisiøse klimamål for utslippsreduksjon, tilpasning og grønn omstilling. Kan byene bli klimaledere når internasjonale forhandlinger mellom stater mislykkes og regjeringer ikke leverer?

    (mer…)

  • Demokratisk byutvikling i den digitale tidsalder (DEMUDIG)

    Kristin Reichborn-Kjennerud, AFI, OsloMet
    Kristin Reichborn-Kjennerud, AFI, OsloMet

    Gjesteinnlegg av Kristin Reichborn-Kjennerud, forsker, Arbeidsforskningsinstituttet (AFI), OsloMet

    Det er mye prat om den SMARTE byen. Ifølge FN vil 68 % av verdens befolkning bo i urbane områder innen 2050. Byene må håndtere denne massive befolkningsøkningen på SMARTE måter.

    Verden ser samtidig økende grad av sosial ulikhet og uro som også gjør seg utslag i byer. Byene har blitt mer markedsorienterte og opptatt av å tiltrekke seg turister og næringsliv for å bedre økonomien. Dette har hevet bokostnadene for folk flest. Samtidig blir de som ikke eier sin egen bolig ofte presset ut av byene av økte leiepriser (gentrifisering).

    FN anbefaler at utviklingen i byene skjer i tråd med sosiale, miljømessige og økonomiske bærekraftsprinsipper. Byer må derfor rette mer oppmerksomhet mot en sosialt bærekraftig byutvikling. Samtidig er det høyst uklart hva sosial bærekraft betyr i denne sammenhengen. Det eksisterer ikke noe godt måleverktøy for sosial bærekraft.

    Så hvordan skal lokale myndigheter balansere ulike interesser i en by og hvilke metoder skal de bruke? Hvor stor plass skal næringsinteresser få i forhold til lokalbefolkningens interesser og kan disse hensynene eventuelt kombineres?

    Disse temaene er aktuelle over hele verden og er noe vi diskuterer under vår sesjon på Storbykonferansen 2019. Påmeldingsfrist: 15. oktober.

    (mer…)

  • Sentrum og periferi i klimapolitikken

    CICEROs klimaundersøkelse er en årlig undersøkelse som kartlegger nordmenns respons på tiltak for å redusere klimagassutslipp. Nylig ble jeg bedt av Aftenposten om å kommentere årets resultater. I reportasjen legger de vekt på at hedmarkinger ler av «grønne» tiltak i Oslo. Det fremgår nemlig av undersøkelsen at Hedmark er det fylket hvor befolkningen er minst bekymret for klimaendringene.

    Seniorrådgiver Jan-Tore Berghei, NIBR, OsloMet
    Seniorrådgiver Jan-Tore Berghei, NIBR, OsloMet

    Mange på bygda føler seg tråkket på når grønne stemmer i byene argumenterer for kjøttstopp, vindkraft, flystopp og bilfrie liv.

    Oslofolk vil på sin side kalle hedmarkingene for treige og bakstreverske. Denne dynamikken illustrerer hvor sammensatte klimautfordringene og klimapolitikk i Norge er.

    En lettvint forklaring på forskjellene og de til dels steile frontene i klimadebatten er den typiske by-bygd-dimensjonen. Sentrum-periferi er en av de dominerende samfunnsvitenskapelige forklaringsmodellene på konfliktlinjene i norsk politikk. Stein Rokkans velkjente modell rommer både territorielle, økonomiske og sosiokulturelle motsetninger. Dette gjelder også i klimapolitikken.

    (mer…)

  • Grønland som et androsentrisk byrom

    Gjesteinnlegg fra Lars Kristian Stramrud, som høsten 2018 hadde studentplass ved NIBR. Stramrud leverte nylig sin masteroppgave om muslimske kvinners bruk av offentlig rom på Grønland ved NMBU, og jobber nå i Plan- og bygningsetaten i Oslo kommune.

    20. september kl 18:00: (..) Kvinner gjør ærend, kommer to og to og venter på hverandre. Samtlige i dag har hatt rullevogn, barnevogn eller bæreposer. Menn loker.

    Lars Kristian Stramrud

    Sitatet er hentet fra dagboken jeg førte mens observerte byrommene på Grønland i september i fjor. Observasjonen viste at blant ti mennesker som brukte Urtehagen og Motzfeldts Gate som en sosial arena, var bare én av dem kvinne.

    Det var også tydelige kjønnsforskjeller på hvordan de offentlig rommene brukes på tvers av kultur og kjønn: Muslimske kvinner — identifisert ut i fra religiøse plagg som hijab, niqab eller chador — hadde et annet bevegelsesmønster enn menn, hvor kvinnene i all hovedsak beveget seg gjennom gatene i det som så ut som hverdagslige ærend med handleposer, trillevogn eller barnevogn.

    De gikk aldri alene – enten i selskap med en mann eller to-tre andre kvinner. Når de kom ut av en butikk strenet de målbevisst videre til det som så ut som neste ærend, og slik begrenset bevegelsene i byen seg.

    Menn, og spesielt etniske minoritetsmenn, traff oftere på det som så ut som tilfeldige bekjentskaper i gateløpet og drev det Jan Gehl (1971) kaller spontane, sosiale og stasjonære aktiviteter.

    Denne spontaniteten gjorde at mennene beveget seg mer på kryss og tvers av gateløpet, stoppet opp, snakket litt og gikk så videre. Rommene var deres, og det hele så ut til å bunne i en slags romlig komfort.

    Illustrasjon av ganglinjer i Motzfeldts Gate.
    Illustrasjon av ganglinjer i Motzfeldts Gate.

    (mer…)