Kategorier
Bybloggen

Infill, onfill eller refill? Tre råd for mer ombruk i byutviklingen

av Gro Sandkjær Hanssen og Joar Skrede Om den fremtidige byveksten skal gi oss en klima- og miljømessig, sosialt, kulturelt og økonomisk bærekraftig by, må byen omformes og transformeres med utgangspunkt i den allerede bygde bystrukturen. De største utslippskuttene finner vi i de arealene vi lar være å bygge – det vil si de byggene […]

av Gro Sandkjær Hanssen og Joar Skrede

Forsker Gro Sandkjær Hanssen, NIBR, OsloMet

Om den fremtidige byveksten skal gi oss en klima- og miljømessig, sosialt, kulturelt og økonomisk bærekraftig by, må byen omformes og transformeres med utgangspunkt i den allerede bygde bystrukturen. De største utslippskuttene finner vi i de arealene vi lar være å bygge – det vil si de byggene og de materialene vi ikke trenger å produsere og bygningene vi slipper å drifte.

Forsker Joar Skrede, NIBR, OsloMet
Forsker Joar Skrede, NIBR, OsloMet

Redusert materialbruk gir tilsvarende redusert klimabelastning – ikke bare kostnadsbesparelse (Futurebuilt.no). Derfor slår vi et slag for at den historiske bygningsmassen kan gjøres attraktiv og bærekraftig ved hjelp av ulike infill-, onfill- og refill-prosjekter. For å oppnå dette kreves en tydeligere ansvarsfordeling enn vi har i dag – noe vi kommer tilbake til.

I de nasjonale forventningene til regional og kommunal planlegging heter det at FNs 17 bærekraftmål skal ligge til grunn for alle byer og steders planlegging (KMD, 2019). Dette fordrer en omstilling av hvordan byene formes og omformes i en tid hvor byene vokser i rekordfart – ofte gjennom områdetransformasjon hvor eksisterende bygg rives for å gi plass til ny kompakt, flerfunksjonell bebyggelse rundt kollektivknutepunkt.

Byveksten brukes også til å muliggjøre store, nye kulturbygg. Dette er både statlige og kommunale bygninger – som Nasjonalmuseet på Vestbanen og Munchmuseet i Bjørvika – og bygninger som er muliggjort av bidrag fra private, som Astrup Fearnley-museet på Tjuvholmen. En konsekvens av utbyggingen er imidlertid at flere av de eksisterende kulturbyggene tømmes for hensiktsmessig innhold, ofte uten en plan for hvilket innhold og funksjon de skal ha fremover.

Hva er infill, onfill og refill?

Infill innebærer å utnytte tomrommene mellom eksisterende bygninger, for eksempel slik en har gjort i Parkveien 5 i Oslo. Denne strategien brukes typisk i byer hvor en har åpninger mellom bygårder som ikke tjener noe spesifikt formål. Dette arealet kan brukes til å bygge nye leiligheter.

Parkveien 5 ligger i øverste del av Parkveien, i en trang spalte mellom klassisk murbebyggelse fra århundreskiftet. Tomten er kun 7,2 meter bred. Prosjektet vant Oslo bys arkitekturpris i 2012. Foto: KIMA arkitektur

Foto: KIMA arkitektur.
Parkveien 5. Foto: KIMA arkitektur

Onfill betyr å bygge på eksisterende bygninger i høyden, med andre ord påbygg. Et eksempel på dette er Rockheim – det nasjonale museet for populærmusikk i Trondheim – hvor et tidligere mellager har fått en ny etasje i kontrast til den gamle industribygningen under.

Populærmusikkmuseet Rockheim i Trondheim er et typisk eksempel på onfill. Foto: Foto: Rockheim, Geir Mogen, CC BY-NC-SA 2.0
Det nasjonale museet for populærmusikk – Rockheim i Trondheim – er et typisk eksempel på onfill. Foto: Rockheim, Geir Mogen, CC BY-NC-SA 2.0

Refill forstås i denne sammenhengen som å fylle eldre bygninger med nye funksjoner, med andre ord ombruk. Sentralen i Oslo var for eksempel tidligere en bank, men er nå arbeidssted for folk innen kreative næringer. I tillegg inneholder Sentralen flere scener og en restaurant.

Tilsvarende fungerer en nedlagt spritfabrikk i Skien nå som atelierfellesskap og kunsthall. Den inngår som del av revitaliseringen av Klosterøya i forlengelsen av dagens sentrum. Når gammel industri flytter ut, kan eldre bygg fylles med nye funksjoner og brukes til nye formål.

Sentralen i Oslo er et ombygd bankbygg.
Sentralen er et ombygd bankbygg i Oslo, som nå huser seks scener, restaurant, arbeids- og øvingsrom for kulturarbeidere og utleie til møter, kurs og konferanser. Ombyggingen av landets eldste sparebankbygg ble nominert til Oslo bys arkitekturpris i 2017. Foto: Sentralen

Foto: Sentralen
Foto: Sentralen

Spriten kunsthall, Skien. Foto: Joar Skrede
Spriten kunsthall, Skien. Foto: Joar Skrede

Det gamle SKUR 40 på Vippetangen i Oslo har både vært lager for både sukker og biler, men har blitt ombygd til mathall og møtested. Prosjektet kom i stand etter en konkurranse lyst ut av Oslo Havn KF, og skal i utgangspunktet være midlertidig. Foto: VIPPA Oslo
Det gamle SKUR 40 på Vippetangen i Oslo har både vært lager for både sukker og biler, men har nå blitt ombygd til mathall. Prosjektet kom i stand etter en konkurranse i regi av Oslo Havn KF, og skal i utgangspunktet være midlertidig. Foto: Vippa Oslo

Infill, onfill og refill kan fremme bærekraftig byutvikling

Ut fra et klimamessig bærekraftperspektiv, er det nå grunn til å stille spørsmål ved den utstrakte praksisen med å rive eksisterende bebyggelse og sette opp nybygg. Om Norge skal nå sine internasjonale forpliktelser i henhold til Parisavtalen, bør denne praksisen endres. Klimagassutslipp knyttet til bygg- og anleggsmaterialer utgjør omtrent 8 prosent av nasjonale utslipp (Bygg 21, 2018).

I tillegg kommer utslipp knyttet til importerte materialer, hvor det er store utslipp knyttet til produksjon av sement, betong, kalk og gips, aluminium, ferrolegeringer, plast og gummi, samt bearbeiding og impregnering av tre. Produksjon av sement er en vesentlig utslippskilde på verdensbasis, og utgjør 5 – 8 prosent av globale utslipp. Sement blir brukt i stort omfang i bygg- og anleggssektoren i Norge.

Lokalene til nedlagte Tou bryggeri i Stavanger huser nå Tou Scene, en av landets største uavhengige kulturinstitusjoner. Foto: Tou Scene

Byggsektoren står for rundt 40 – 50 prosent av materialbruken i samfunnet, og i tillegg kommer transport av maskiner og materialer til byggeplasser, som utgjør 25 prosent av tungtransporten i Norge (Bygg 21, 2018).

Å legge opp til en større grad av ombruk av bygninger og gjenbruk av bygde strukturer vil derfor kunne gi stor effekt på klimagassutslipp, både direkte utslipp i Norge, og redusert behov for betong og materialer som produseres i utlandet (indirekte utslipp).

Ut fra et sosialt- og kulturelt bærekraftperspektiv er det også vektige argumenter for å ta i bruk eller omforme eksisterende bebyggelse. Selv om klima- og miljøregnskapet ofte går i pluss ved tilpasset gjenbruk, er det også viktig å huske de sosiale og kulturelle verdiene folk tilskriver historiske strukturer. Om en for eksempel bare vektla tradisjonell økonomisk verdi ville en god del verdsatt – men i økonomisk forstand, verdiløs – kulturarv gå tapt.

Ombruk, gjennom infill, onfill og refill kan derfor vurderes i større grad for å kunne ta vare på bygningsarven og historisk tidsdybde – hvis alternativet er riving eller at bygninger blir stående å forfalle.

Sterk og svak bærekraft

I den akademiske litteraturen om bærekraft, skiller en mellom «sterk» og «svak» bærekraft. Sterk bærekraft er basert på et prinsipp om at fornybare ressurser ikke kan brukes opp raskere enn at de rekker å fornye seg. Svak bærekraft – derimot – er en tilnærming hvor visse ressurser kan brukes opp, såfremt de kan erstattes av andre (Neumayer, 2010; Skrede & Berg, 2019).

Om vi for eksempel ser for oss at vi river en to hundre år gammel historisk bygning som har fungert som hotell, kan vi enkelt bygge et nytt hotell som vil dekke samme formål – overnatting og bevertning. Likevel kan vi anta at flere kulturelle verdier ville ha gått tapt.

I Tromsø bygges nå det gamle bankkvartalet om til annet bruk enn kun bankdrift. Den ærverdige «Rødbanken» fra 1836 ligger i det travleste fotgjengerkrysset i byen. Med ombyggingen som skal ferdigstilles i Januar 2020 satser Sparebank1 Nord-Norge på å bidra til mer byliv midt i ishavsbyen. Illustrasjon: NIELSTORP + Architects

Vi kan snakke om aldersverdi, symbolsk verdi, testamentarisk verdi, spirituell verdi, utdanningsverdi, vitenskapelig verdi, estetisk verdi, autentisitetsverdi, arkitektonisk verdi og sosial verdi – for å nevne noen. Om en anlegger et «sterkt» bærekraftperspektiv, vil det tale mot riving. Dette fordi kulturelle verdier er viktige for å gi mennesker en fornemmelser av stedsidentitet, stolthet og sosial tilhørighet.

Byers tidsdybde og materielle avleiringer fungerer som knagger vår kollektive og individuelle hukommelse hektes på. I tillegg ville CO2-avtrykket av å bygge den nye bygningen være mye større enn ved å gjenbruke og tilpasse den gamle til ny bruk.

Infil, onfill og refill – i ulike stedstilpassede varianter – kan derfor være bærekraftige strategier som bevarer, gjenskaper og også innoverer byene våre, når de vokser og blir tettere. Sentralen og Kulturhuset i Oslo er eksempler på innovative refill-prosjekter som representerer en ny type sambrukshus, som bidrar til et større utvalg av sosiale møteplasser i byen.

Kulturhuset i Oslo består av fire ulike bygårder som har blitt bygd sammen til et helhetlig kultur- og serveringssted. Foto: Kulturhuset, Jan Khur

Noen råd til mer ombruk i byutviklingen

Så, hvordan kan vi omforme byen gjennom større grad av ombruk, påbygg og tilpasning av nybygg til allerede eksisterende bygde strukturer? For å oppnå dette mener vi det trengs en tydeligere ansvarsfordeling enn vi har i dag. Dette kan oppnås ved at:

1. Det må bli enklere å kreve ombruk!

Kommuner må kunne kreve av utbyggingsprosjekt at gamle bygningsstrukturer skal bestå (myndighet til å gi restriksjoner på rivning, også ut fra et klima- og gjenbruksargument), og ved rivning at opptil 80-90 prosent av materialene skal gjenbrukes på stedet.

Dette fordrer en liten lovendring i plan- og bygningsloven (2008), hvor det i § 12-7 kan åpnes for at det også kan gis reguleringsbestemmelser som krever ombruk av bygg og gjenbruk av materialer.

I Oslo har de nettopp innført et kriteriesett for å bedre kunne vurdere og synliggjøre klimautslipp i planprosessen. Her er gjenbruk og materialvalg ett av kriteriene som skal redegjøres for i planbeskrivelsen. Bygg- og anleggsbransjen ber nå selv myndighetene om å stille strengere klimakrav til dem (Aftenposten 14.11 2019, bygg.no 20.11.2019).

2. Hele bransjen må ta ansvar

Bygg- og eiendomsaktørene har et viktig ansvar for å være innovative aktører, slik at de gjennom sine prosjekter utformer klimavennlige og sosialt og kulturelt bærekraftige byer.

Mange har utarbeidet ambisiøse miljøstrategier for å redusere både direkte og indirekte klimagassutslipp, men dette bør gjennomsyre hele bransjen – siden de er ansvarlige for opparbeidelsen av bygde strukturer som vil forme byen i flere generasjoner fremover.

3. Bedre samarbeid om bygg som ikke er vernet, og om vern gjennom bruk

Kulturarvperspektivet må forvaltes tydeligere, både av kommunene og av regionale kulturminnemyndigheter (Børrud, Nyseth & Winge, 2018). Samtidig er potensialet størst om man i samarbeid med kommune og utbyggeraktører får frem verdien av bygg som ikke er verneverdige – men som likevel bidrar til tidsdybde, stedsidentitet og tilhørighet.

Her ser vi også et behov for en større bevissthet rundt at kulturarven best vernes gjennom bruk. Denne bruken kan i mange tilfeller være avhengig av modernisering – for eksempel i form av infill, onfill eller refill. Om bygg har formell vernestatus, bør en gå i dialog med Riksantikvaren og/eller Byantikvaren for å finne gode løsninger slik at kulturarven kan holdes levende.

Referanser

Toppfoto: Vippa Oslo

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.