av Gro Sandkjær Hanssen og Joar Skrede
Om den fremtidige byveksten skal gi oss en klima- og miljømessig, sosialt, kulturelt og økonomisk bærekraftig by, må byen omformes og transformeres med utgangspunkt i den allerede bygde bystrukturen. De største utslippskuttene finner vi i de arealene vi lar være å bygge – det vil si de byggene og de materialene vi ikke trenger å produsere og bygningene vi slipper å drifte.
Redusert materialbruk gir tilsvarende redusert klimabelastning – ikke bare kostnadsbesparelse (Futurebuilt.no). Derfor slår vi et slag for at den historiske bygningsmassen kan gjøres attraktiv og bærekraftig ved hjelp av ulike infill-, onfill- og refill-prosjekter. For å oppnå dette kreves en tydeligere ansvarsfordeling enn vi har i dag – noe vi kommer tilbake til.
I de nasjonale forventningene til regional og kommunal planlegging heter det at FNs 17 bærekraftmål skal ligge til grunn for alle byer og steders planlegging (KMD, 2019). Dette fordrer en omstilling av hvordan byene formes og omformes i en tid hvor byene vokser i rekordfart – ofte gjennom områdetransformasjon hvor eksisterende bygg rives for å gi plass til ny kompakt, flerfunksjonell bebyggelse rundt kollektivknutepunkt.
Byveksten brukes også til å muliggjøre store, nye kulturbygg. Dette er både statlige og kommunale bygninger – som Nasjonalmuseet på Vestbanen og Munchmuseet i Bjørvika – og bygninger som er muliggjort av bidrag fra private, som Astrup Fearnley-museet på Tjuvholmen. En konsekvens av utbyggingen er imidlertid at flere av de eksisterende kulturbyggene tømmes for hensiktsmessig innhold, ofte uten en plan for hvilket innhold og funksjon de skal ha fremover.
