Kategorier
Bybloggen Student

Grønland som et androsentrisk byrom

Gjesteinnlegg fra Lars Kristian Stramrud, som høsten 2018 hadde studentplass ved NIBR. Stramrud leverte nylig sin masteroppgave om muslimske kvinners bruk av offentlig rom på Grønland ved NMBU, og jobber nå i Plan- og bygningsetaten i Oslo kommune. 20. september kl 18:00: (..) Kvinner gjør ærend, kommer to og to og venter på hverandre. Samtlige […]

Gjesteinnlegg fra Lars Kristian Stramrud, som høsten 2018 hadde studentplass ved NIBR. Stramrud leverte nylig sin masteroppgave om muslimske kvinners bruk av offentlig rom på Grønland ved NMBU, og jobber nå i Plan- og bygningsetaten i Oslo kommune.

20. september kl 18:00: (..) Kvinner gjør ærend, kommer to og to og venter på hverandre. Samtlige i dag har hatt rullevogn, barnevogn eller bæreposer. Menn loker.

Lars Kristian Stramrud

Sitatet er hentet fra dagboken jeg førte mens observerte byrommene på Grønland i september i fjor. Observasjonen viste at blant ti mennesker som brukte Urtehagen og Motzfeldts Gate som en sosial arena, var bare én av dem kvinne.

Det var også tydelige kjønnsforskjeller på hvordan de offentlig rommene brukes på tvers av kultur og kjønn: Muslimske kvinner — identifisert ut i fra religiøse plagg som hijab, niqab eller chador — hadde et annet bevegelsesmønster enn menn, hvor kvinnene i all hovedsak beveget seg gjennom gatene i det som så ut som hverdagslige ærend med handleposer, trillevogn eller barnevogn.

De gikk aldri alene – enten i selskap med en mann eller to-tre andre kvinner. Når de kom ut av en butikk strenet de målbevisst videre til det som så ut som neste ærend, og slik begrenset bevegelsene i byen seg.

Menn, og spesielt etniske minoritetsmenn, traff oftere på det som så ut som tilfeldige bekjentskaper i gateløpet og drev det Jan Gehl (1971) kaller spontane, sosiale og stasjonære aktiviteter.

Denne spontaniteten gjorde at mennene beveget seg mer på kryss og tvers av gateløpet, stoppet opp, snakket litt og gikk så videre. Rommene var deres, og det hele så ut til å bunne i en slags romlig komfort.

Illustrasjon av ganglinjer i Motzfeldts Gate.
Illustrasjon av ganglinjer i Motzfeldts Gate.

Kulturforskjeller

I dag er det en selvfølge for de fleste at kvinner og menn skal ha lik tilgang til offentlig rom som parker, torg og møteplasser. På en vanlig sommerdag er kjønnsbalansen blant brukerne av Frognerparken, Tjuvholmen og Sørenga nokså balansert.

Felles for disse rommene er at menneskene som bruker dem ofte har sin rot i en vestlig kultur som gir få eller ingen romlige begrensninger: Hvis man vil bade på Tjuvholmen så gjør man det, uavhengig om man er mann eller kvinne, og det spiller ingen rolle hvem de andre som bader på Tjuvholmen er.

Ifølge islamsk kultur og norm defineres tilgang til offentlig rom ut i fra et religiøst begrep kalt mahram. Mahram refererer til de menneskene i samfunnet av det motsatte kjønn som islam forbyr ekteskap mellom. For menn er dette mor og søster, mens for kvinner er det far og bror – altså de nærmeste i familien.

Motsatt er na-mahram de resterende i samfunnet, og det er disse menneskene islam forbyr kontakt og interaksjon mellom, også i det offentlig rom.

Det er altså menneskene i rommet som avgjør om rommet er åpent for det andre kjønn eller ei, og spesielt strengt er disse prinsippene for det kvinnelige kjønn utenfor hjemmets fire vegger.

Hvor strengt disse normene praktiseres er selvfølgelig varierende, men statistikken over hvem som bruker de offentlige rommene på Grønland underbygger påstanden om at begrepet også praktiseres i en vestlig kontekst.

Grønland

Oppdeling av caseområdet. Foto: (1881.no).
Oppdeling av caseområdet. Foto: (1881.no).

På Grønland har over halvparten av befolkningen innvandrerbakgrunn og området er å regne som et islamsk sentrum i Norge med landets største moskéer og organisasjoner plassert i bydelen.

Området speiler på mange måter en situasjon som i fremtiden vil bli mer og mer aktuell i de fleste urbane strøk: Mennesker fra all verdens kulturer, preget av forskjellige sosiale og religiøse normer, vil leve side om side og ta i bruk de samme parkene, gatene og badeplassene. I lys av dette dukker det opp flere problemstillinger om hvem rommets brukere er og hva som former denne bruken.

Gjennom fortetting skal byer og menneskene i den leve mer klimavennlig. Vi skal bygge høyt, tett og sentralt, men en slik politikk fører til at rommene mellom bygningene i byen blir mindre og færre.

Dette gjør igjen at tilgangen til rettferdige og velfungerende offentlig rom blir desto viktigere for byens innbyggere. Særlig i områder med små leiligheter med lite plass til besøk, er behovet for å kunne være sosial utenfor boligen helt essensielt for å møte venner og være sosial. Slike områder er også ofte multikulturelle, noe Grønland er et eksempel på.

Torg og møteplasser har en rekke viktige funksjoner. Kanskje en av de viktigste er nettopp rommenes funksjon som en sosial arena hvor mennesker på tvers av kulturer og miljøer kan møtes og eksponeres for hverandre.

Slike rom kan altså fungere som en brobygger mellom ulike kulturer, og har dermed en sentral og viktig rolle i inkludering- og integreringsarbeid. Dersom brukerne av det offentlig rommet da er en homogen gruppe mennesker, mister rommet mye av sin verdi.

De som har gått gatelangs på Grønland, og kanskje spesielt i Motzfeldts Gate, har kanskje bitt seg merke i kjønnsfordelingen i gata. Særlig om ettermiddagene er andelen menn og igjen etniske minoritetsmenn høy.

At 90 % er menn er i seg selv et interessant sosialt mønster, men desto viktigere er det å bemerke seg hvem man ikke ser. I en vestlig kultur hvor likestilling og inkludering står sterkt, er fraværet av etniske minoritetskvinner i gatebildet urovekkende.

Data fra observasjon i Motzfeldts Gate. 
Data fra observasjon i Motzfeldts Gate.

Territorialitet

Å skulle forklare sosiale bruksmønstre er dog en kompleks oppgave som vanskelig kan forklares gjennom kulturforskjeller alene. Sammen med kulturelle forskjeller, er funnene fra Grønland interessante sett i lys av for eksempel teorien om territorialitet.

Begrepet defineres av den svenske arkitekten Mattias Kärrholm (2004; 2005) som en romlig begrensende kontroll, hvorpå et territorium i denne sammenheng er et geografisk område hvor et sett med regler eller faste rutiner i form av bruk eller brukere preger dette området på et vis.

Ansamlingen av menn utenfor en av de mange te-klubbene i for eksempel Motzfeldts Gate kan gi forbipasserende visuelle hint om hvem gaten “tilhører». Et resultat av en slik repetitiv bruk fra disse mennene – som kan leses som en territoriell produksjon gjennom bruk – er at de mennesker som ikke tilhører den gruppen mennesker som produserer territoriet, automatisk assosierer det beslaglagte arealet med et sted som ikke er “deres”, og på den måten blir indirekte ekskludert fra rommet.

Illustrasjon av territorialitet i Motzfeldts Gate.
Illustrasjon av territorialitet i Motzfeldts Gate.

Kjønnsubalansen må også ses i sammenheng med det sosiale tilbudet for kvinner og menn på Grønland. I dag finnes det seks sosiale møteplasser på Grønland som generelt retter seg mot etniske minoritetsmenn, og ett av disse er for eksempel Den Tyrkiske Islamske Union i Motzfeldts Gate. Dette er en sosial klubb som i prinsippet er åpen for alle som ikke er medlemmer av den norske kirke, men brukerne er en klar homogen gruppe bestående av etniske minoritetsmenn.

Det er her viktig å poengtere at slike møteplasser i seg selv ikke er noe negativt. Det som er negativt, er det faktum at slike møteplasser for etniske minoritetskvinner ikke eksisterer overhodet.

Det er altså en mangel på sosiale arenaer hvor etniske minoritetskvinner kan møtes og være sosiale sammen, og ofte har slike arenaer en tilknytning til dagligdagse gjøremål, for eksempel bruktmarkedet i Olafiagangen som nå er lagt ned.

I mine intervjuer av muslimske kvinner bosatt på Grønland, var det et gjennomgående funn at kvinnene trakk mot andre bydeler når de skulle være sosiale — som oftest på vestkanten, og spesielt når de skulle være sosiale med barna.

Også andelen menn generelt i gatene på Grønland ble trukket frem som begrensende for deres bruk, og deres nærvær ble oppfattet som iakttakende og på den måten gjorde at informantene foretrakk andre steder med en mer heterogen brukergruppe. Dette er funn man finner igjen i forskning av blant annet Michel Foucaults (1995) teori om the gaze, og Doreen Masseys (1994) begrep, som må leses som en videreføring av Foucault, som hun kalte flâneuren — betrakteren av byen — som en aktivitet forbeholdt menn.

Relatert til disse teoriene og kjønnsfordelingen på Grønland, er Miles & Johnson (2016) funn fra New York som viser at for muslimske kvinner er antallet kvinner med religiøse plagg avgjørende for om det er legitimt å oppholde seg i rommet eller ei. Sagt enklere: Jo flere kvinner og helst andre muslimske kvinner i et byrom, jo lavere er terskelen for å ta rommet i bruk som en sosial arena for andre muslimske kvinner.

Slike romlige sosiale strukturer, som på Grønland, gjelder selvfølgelig ikke for alle minoritetskvinner. Likevel er de interessante og desto viktigere med teoriene til de Certeau (1984) og Beebeejaun (2017) om tilhørighet i bakhodet: Å kunne gå og bevege seg fritt i offentlig rom er essensielt for å ta dem i bruk og føle en trygghet til omgivelsene.

Dersom kvinner opplever en negativ sosial kontroll i offentlig rom i ung alder, er en naturlig slutning at de har lavere sannsynlighet for å bruke rommet i fremtiden. Denne mangelen på tilhørighet og dårlige assosiasjoner til Grønland som byrom ble som nevnt også bekreftet av mine informanter.

Likevel ga de hint om at det offentlige rommet i deres opprinnelsesland led under samme kjønnsavhengige romlige mønstre, som kan være noe av bakgrunnen for deres negative forhold til offentlig rom generelt, uten at dette kan sies sikkert.

Av de ekstremt få studiene som er gjort på hvordan tilgangen til offentlige rom begrenses i forskjellige kulturer, er funnene entydige: Muslimske kvinner foretrekker og oppsøker lukkede rom når de skal være sosiale (Ruud & Søholt, 2006; de Koning, 2009; Al-Bishawi et al., 2015).

Lukkede rom er faktisk en forutsetning for å være sosial for mange. Senest i Stedsanalyse Grønland (Brattbakk et al., 2017) kom det frem at særlig somaliske kvinner savner møteplasser i bydelen kun for kvinner. Da er det trist at det eneste tiltaket Oslo Kommune har for å tilrettelegge offentlig rom for minoritetskvinner er gjennom urbant landbruk.

Dagens planlegging

I dette behovet for lukkethet oppstår det en interessant dikotomi ettersom åpenhet og inkludering, oversiktlighet og visuell kontakt med publikumsområder er noen av grunnelementene i dagens planlegging av torg, parker og møteplasser i Oslo. I tillegg er det et av grunnprinsippene i feministisk byplanlegging.

Dersom man legger opp til at offentlige rom skal ha en viss grad av «lukkethet» kan rommet i verste fall miste mye av sin verdi og funksjon ettersom de som har adgang til rommet mister verdien av å bli eksponert for mennesker som ikke har tilgang og som er ulike dem selv.

Det er samtidig viktig å påpeke at dette behovet for lukkethet og privatliv er subjektive oppfatninger som kan variere mellom kulturer, land, byer og religiøse miljøer.

I senere tid har heldigvis fokuset på å inkludere kjønnsaspektet fått mer plass i debatten omkring byutvikling og arkitektur. Denne feministiske diskursen har i all hovedsak omhandlet kjønn generelt og fremmet viktigheten av en kjønnssensitiv planlegging for å oppnå rettferdige og demokratiske offentlig rom.

Dette er vel og fint, men samtidig er det viktig å anerkjenne forskjeller innad i kjønn. Særlig ettersom byene våre blir stadig mer multietniske hvor kulturforskjeller i form av sosiale og religiøse normer kan være til dels premissgivende for hvem som bruker offentlig rom.

Samtidig bunner idealet om likestilling i offentlig rom i noen grunnleggende samfunnsmessige verdier som kanskje til en viss grad er uforenlige med noen kulturers forhold til offentlig rom.

Da kan man spørre seg om til hvilken grad vestlige verdier skal settes til side for å imøtekomme andre kulturer? Hvor lenge skal man vente på at kulturforskjellene viskes ut? Og hvilke verdier går offentlig rom og muslimske kvinner glipp av mens man neglisjerer problemet?

Referanser

  • Al-Bishawi, M., Ghadban, S., & Jørgensen, K. (2015). Women’s behaviour in public spaces and the influence of privacy as a cultural value: The case of Nablus, Pales3ne. Urban Studies, 1559-1577.
  • Beebeejaun, Y. (2017). Gender, urban space, and the right to everyday life. Journal of Urban Affairs, 1-13.
  • Brattbakk, I., Andersen, B., Hagen, L. A., Ruud, E. M., Ander, E. H., Breistrand, H., .Dalseide, M. (2017). På sporet av det nye Grønland. Oslo: Arbeidsforskningsinstituttet.
  • de Certeau, M. (1984). The Practice of Everyday Life. (S. F. Rendall, Red.) Los Angeles: University of California Press.
  • Foucault M, 1995 Discipline and Punish. The Birth of the Prison (Random House, New York)
  • Gehl, J. (1971). Livet mellem husene. Copenhagen: Arkitektens Forlag.
  • Koning, A. d. (2009). Gender, Public Space and Social Segregation in Cairo: Of Taxi Drivers, Prostitutes and Professional Women. Antipode, 533-556.
  • Kärrholm, M. (2004). Arkitekturens territorialitet: Ll en diskussion om territoriell makt och gestaltning i stadens offentliga rum. Lund: Lund Universitet.
  • Kärrholm, M. (2005). Territorial Complexity in Public Places – a Study of Territorial Production at Three Squares in Lund. Nordisk förening för arkitekturforskning, 18(1), 99-114.
  • Massey, D. (1994). Space, Place and Gender. Cambridge: Polity Press.
  • Miles, R., & Johnson, A. M. (2016). Toward more inclusive public spaces: Learning from the everyday experiences of Muslim Arab women in New York City. Environment and Planning A, 1892-1907.
  • Ruud, M. E., & Søholt, S. (2006). Byggforsk. Oslo: Oslo: Norges byggforskningsinstitutt, Oslo.

Bilder og illustrasjoner: Lars Kristian Stramrud

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.