Gjesteinnlegg fra Lars Kristian Stramrud, som høsten 2018 hadde studentplass ved NIBR. Stramrud leverte nylig sin masteroppgave om muslimske kvinners bruk av offentlig rom på Grønland ved NMBU, og jobber nå i Plan- og bygningsetaten i Oslo kommune.
20. september kl 18:00: (..) Kvinner gjør ærend, kommer to og to og venter på hverandre. Samtlige i dag har hatt rullevogn, barnevogn eller bæreposer. Menn loker.
Sitatet er hentet fra dagboken jeg førte mens observerte byrommene på Grønland i september i fjor. Observasjonen viste at blant ti mennesker som brukte Urtehagen og Motzfeldts Gate som en sosial arena, var bare én av dem kvinne.
Det var også tydelige kjønnsforskjeller på hvordan de offentlig rommene brukes på tvers av kultur og kjønn: Muslimske kvinner — identifisert ut i fra religiøse plagg som hijab, niqab eller chador — hadde et annet bevegelsesmønster enn menn, hvor kvinnene i all hovedsak beveget seg gjennom gatene i det som så ut som hverdagslige ærend med handleposer, trillevogn eller barnevogn.
De gikk aldri alene – enten i selskap med en mann eller to-tre andre kvinner. Når de kom ut av en butikk strenet de målbevisst videre til det som så ut som neste ærend, og slik begrenset bevegelsene i byen seg.
Menn, og spesielt etniske minoritetsmenn, traff oftere på det som så ut som tilfeldige bekjentskaper i gateløpet og drev det Jan Gehl (1971) kaller spontane, sosiale og stasjonære aktiviteter.
Denne spontaniteten gjorde at mennene beveget seg mer på kryss og tvers av gateløpet, stoppet opp, snakket litt og gikk så videre. Rommene var deres, og det hele så ut til å bunne i en slags romlig komfort.
