Innsamling av store datamengder blir stadig enklere, og mulighetene som åpnes opp av dette begynner å gjøre seg gjeldende i byutvikling.
I såkalte ‘smarte byer’ ønsker man å nyttiggjøre seg av denne teknologiutviklingen ved å la innsamlede «store data» understøtte byutviklingsprosesser.
Synes du det høres ubegripelig og kjedelig ut? Du er ikke alene. Men om vi ikke engasjerer oss i den smarte byen blir det fort opp til en liten gruppe teknologioptimister å definere vår ‘smarte’ urbane framtid.
Norske byer forhandler med staten om hvordan de skal håndtere sin vekst. Målet for begge parter er å oppnå en miljø- og klimavennlig byutvikling og følge opp beslutningene i klimaforliket og Norges internasjonale klimaforpliktelser.
Staten ønsker at byene skal få flere til å gå, sykle og reise kollektivt for å få bedre luft og trafikkflyt, mens byene på sin side forventer gjensidig forpliktelser fra staten og fra statlige aktører i byene.
Dette har resultert i en rekke ulike avtaler mellom staten og utvalgte byer. Byutredninger, belønningsavtaler, bymiljøavtaler, byvekstavtaler, byutviklingsavtaler.
Noen er spikret, andre forhandles det fortsatt om, og disse skal igjen reforhandles med jevne mellomrom.
Den uinnvidde, som ikke er særdeles oppdatert på transport- og arealplanlegging, kan fort spørre seg hvorfor man inngår slike avtaler mellom stat og kommune i det hele tatt. Vi gjør derfor et forsøk i å bane oss gjennom avtaletåka.