Kategorier
Bybloggen

Det manglende engasjementet for den ‘smarte byen’, og hvorfor det bør bekymre deg

Innsamling av store datamengder blir stadig enklere, og mulighetene som åpnes opp av dette begynner å gjøre seg gjeldende i byutvikling. I såkalte ‘smarte byer’ ønsker man å nyttiggjøre seg av denne teknologiutviklingen ved å la innsamlede «store data» understøtte byutviklingsprosesser. Synes du det høres ubegripelig og kjedelig ut? Du er ikke alene. Men om […]

Stipendiat Marikken Wulff Wathne, NIBR, OsloMet
Stipendiat Marikken Wulff Wathne, NIBR, OsloMet / KTH

Innsamling av store datamengder blir stadig enklere, og mulighetene som åpnes opp av dette begynner å gjøre seg gjeldende i byutvikling.

I såkalte ‘smarte byer’ ønsker man å nyttiggjøre seg av denne teknologiutviklingen ved å la innsamlede «store data» understøtte byutviklingsprosesser.

Synes du det høres ubegripelig og kjedelig ut? Du er ikke alene. Men om vi ikke engasjerer oss i den smarte byen blir det fort opp til en liten gruppe teknologioptimister å definere vår ‘smarte’ urbane framtid.


Storbykonferansen 2019 (30. – 31. oktober) kan du høre mer om diskursen rundt fremtidsscenarier og smarte byer i sesjonen «Bringing back utopias: The re-politicization of urban insurgencies».


Lunkent engasjement for smarte byer

Som forsker på smarte byer møter jeg ofte himlende øyne og skuldertrekk når jeg forteller hva jeg jobber med. ‘Smartbyer, hva er det egentlig?’ lurer mange på. Noen forteller om egne erfaringer med apper og tekniske nyvinninger. Mange har fått med seg at smartbyen har noe med datainnsamling, sensorer og datapaneler å gjøre, og de fleste har deretter stort sett mistet interessen for begrepet.

Også innen av akademia, særlig innen kritisk samfunnsforskning, er engasjementet rundt smartbyen lunkent. Smartbyer avfeies som en bedriftstilnærming til byutvikling som har som mål å selge Microsoft og Cisco sine nye teknologiske løsninger og hvor urbane problemer blir redusert til tekniske spørsmål som får tekniske løsninger.

Foto: Marikken Wulff Wathne, NIBR, OsloMet
Smartbyer avfeies ofte som en bedriftstilnærming til byutvikling. Foto: Marikken Wulff Wathne, NIBR, OsloMet / KTH

Samfunnsvitere assosierer begrepet oftest med digitalt ‘smarte’ løsninger og synes ofte smartby-tiltak er uinteressante og en avsporing fra de sosiale og politiske spørsmålene som er virkelig viktig for å forstå byen.

Det finnes også forskere som er velrenommerte innen smartby-feltet som har en tendens til å omtale sitt eget engasjement med smartby-strategier som midlertidig. «Jeg antar at jeg kommer til å gå lei av det ganske snart», sa en kollega til meg da han snakket om sin egen karriere som smartby-forsker. Jeg kan nok ha en tendens til å si liknende ting selv.

Den manglende interessen for smartbyer har blitt pekt på av flere: I en artikkel om hvordan britiske smartbyer åpner for medvirkning og innbyggerinvolvering viser Robert Cowley og hans medforfattere hvordan det er vanskelig å finne tegn til hverken entusiasme eller protest rundt smartby-strategier. Det er en rettfram likegyldighet til smartbyen, mener forfatterne.

Gillian Rose, i sin forskning på forestillinger om den smarte byen, peker på en urovekkende todeling når det gjelder å forestille seg den smarte byen:

  • Den ene gruppen består hovedsakelig av ansatte i teknologifirmaer og andre teknologioptimister som skaper absurde forestiller av smarte framtider der teknologiske innovasjoner får dure fram ubegrenset av sosiale hensyn.
  • Den andre gruppen består stort sett av alle andre, og det som er definerende her er at den smarte byen som regel ikke forestilles.

Hvordan har det blitt slik? Jeg har snakket med flere planleggere, konsulenter, næringslivsrepresentanter og akademikere involvert i smartbyprosjekter i Europa, og sånn jeg ser det er det ett spørsmål med to mulige forklaringer.

Mangelen på flyvende biler?

For det første er smartbyen relativt usynlig i bybildet, og det kan derfor være vanskelig å se for seg mulighetene og konsekvensene av hva en smart by kan være. Dette betyr ikke nødvendigvis at vi alle bør samles under parolen «Ja til flere flyvende biler i sentrum!», men en klarere visualisering av hvilke implikasjoner smartbyen kan ha for byene våre kan være en god metode for å øke det folkelige engasjementet rundt denne formen for byutvikling.

Smartbyer som byutviklingsstrategi bygger på en tradisjon der man ønsker å benytte seg av teknologiske framskritt i byutvikling. Smartbyen er ikke det første eksemplet på dette, men ulikt sine forgjengere er den kanskje den minst synlige.

Hvor blir det av de flyvende bilene? Reklame fra 1940-tallet.

Federico Cugurullo har pekt på hvordan den andre industrielle revolusjonen kanskje var et av de tydeligste eksemplene på hvordan teknologi og urbanitet konvergerte og skapte nye urbane forestillinger:

Den andre industrielle revolusjonen ble drevet av synergier mellom vitenskap, industri og økonomi, og førte til større spredning og bruk av teknologiske nyvinninger byene. Elektrisitet ble for eksempel vanlig, og bilen ble introdusert og tok gradvis plass som et viktig framkomstmiddel. Slike nyvinninger revolusjonerte byers metabolisme og utseende fullstendig.

IKT-revolusjonen, som smartby-konseptet springer ut fra, har vært en usynlig revolusjon sammenliknet med sin forgjenger. Det er en revolusjon som har sitt fundament i utviklingen av stadig mindre dataenheter som kan kobles opp i nettverk.

Heller enn store og synlige endringer handler det om å bygge opp et digitalt skjelett som ligger som et fundament for byen og sørger for at den drives på mest effektivt vis gjennom tilkoblede nettverk.

Mye av smartbyens hensikt ligger nettopp i dens usynlighet – smart teknologi skal ligge i kjernen av en effektiv by, og innbyggerne skal ikke legge merke til den i større grad enn at de kan flyte gjennom byen uten å behøve å tenke for mye på logistikken.

Det er vanskelig å skulle argumentere for å snu trenden der datautstyret som plasseres rundt om i byen blir mindre, men å synliggjøre hvor data samles inn, hvorfor, og hva disse dataene brukes til er likevel en viktig oppgave. Hvis vi ikke riktig vet hva smartbyen gjør, hva skal engasjementet om smartbyen utløses av?

Noe av forklaringen på det manglende engasjementet rundt smarte byer er at endringene foreløpig er ganske usynlige i bybildet. Illustrasjonsfoto: Unsplash

«Men vi bruker jo dataene deres!»

En annen forklaring på det manglende engasjementet i smartbyen kan være en feilslått innbyggerinvolvering. Selv om aktører innen smartbyutvikling i stadig større grad trekker fram innbyggerne som det viktigste elementet i den smarte byen, er det grunn til å stille spørsmålstegn ved hva de legger i innbyggerinvolvering.

En studie av Simon Joss og kollegaer har pekt på en rekke problematiske forhold knyttet til hvordan innbyggere «involveres» i smartbyen. Smartby-tiltak legitimeres ofte ved å hevde at man handler på vegne av innbyggerne, selv om de ikke deltar direkte i beslutninger selv.

Planleggere jeg har snakket med sier de har ikke alltid tid til å involvere innbyggerne direkte, men de utvikler jo tross alt den smarte byen for innbyggernes beste. Jeg vil ikke betvile at planleggerne har gode intensjoner, men det er likevel stor forskjell på å handle på vegne av noen og å involvere disse direkte i utviklingsprosessen.

Samtidig reduseres ofte innbyggerinvolvering i den smarte byen til datainnsamling. Innbyggere kan nå «delta» i politiske avgjørelser ved at deres data informerer beslutningsprosesser. Det fører til at datahøsting og -analyse blir det viktigste middelet for å involvere informasjon fra innbyggere i beslutningstaking.

Som en smartby-ansvarlig i en europeisk by der deler av smartby-satsningen besto av å bruke varmen fra kloakk for å varme opp offentlige bygg fortalte meg:

Da er jo innbyggerne med voldsomt. De visste det ikke, (…) men de bidrar jo i form av at det er de som tilfører energi.

Ja, det er innbyggerne som står bak avløpsvannet som varmer opp rådhus og skoler. Dataene som kommuner og land bruker i beslutningsprosesser stammer i bunn og grunn fra innbyggerne, men å redusere dette til innbyggerinvolvering er problematisk.

Som Joss og kollegaer har pekt på blir innbyggerne i den smarte byen raskt datapunkter, mens innbyggeren som en borger og politisk deltaker i beslutningsprosesser forsvinner.

Illustrasjonsfoto: Unsplash

All makt til teknologieliten!

Disse to elementene kan på lang vei forklare mangelen på entusiasmen og engasjementet i den smarte byen. En byutvikling som i stor grad er usynlig, og som nøyer seg med innbyggernes data som innbyggerinvolvering og ellers hopper bukk over dypere og mer reelle medvirkningsprosesser er vanskelig å engasjere seg i.

Legg til at språket som benyttes ofte er uklart og teknisk, og at ‘smartby’ i seg selv er et vagt konsept som kan romme alt og ingenting, så har man nærmest den perfekte oppskriften på en byutviklingsstrategi som er designet for å få folk til å se en annen vei.

Cowley og kollegaer peker nettopp på at mangelen på interesse og engasjement rundt den smarte byen ikke bør tolkes som et tegn på aksept eller godkjenning av smartbyplanene. Trolig reflekterer det heller en mangel på kunnskap om, og kjennskap til, hva som foregår.

Andelen av befolkningen som kjenner til hva som rører seg innen smartby-strategiene er forsvinnende liten, og kun én av fem voksne i Storbritannia kjenner til begrepet ‘smartby’. Vi har liten grunn til å tro at det ser særlig annerledes ut i Norge. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har anslått at det finnes mellom 30 og 50 smartby-satsninger i norske byer og kommuner.

Diskursen rundt smarte byer blir ofte overlatt til ansatte i teknologifirmaer og andre teknologioptimister. Foto: Marikken Wulff Wathne, NIBR, OsloMet / KTH

Sjeldent oppe til lokal debatt

Likevel er det sjeldent debattene i det offentlige ordskiftet handler om hva vi ønsker å oppnå gjennom våre ‘smarte’ satsninger, og med mindre jeg snakker med lokale planleggere møter jeg sjelden noen som har kjennskap til smartby-prosjekter i sine nærområder.

Men hvorfor er dette problematisk? De som jobber med smartbyutvikling hevder jo å handle med vårt beste i minne? Problemet er at smartbyen handler ikke primært om droner, roboter, VR-briller og nye apper. Innenfor smartby-strategier jobbes det med tradisjonell byplanlegging, om med en noe teknologisk tvist: Smartbyen handler primært om å skape gode byer for mennesker.

Det tas beslutninger om hva og hvem som skal prioriteres i byutviklingen, og hvordan man kan arbeide for den beste mulige byen. Dette er ikke et ansvar som bør ligge i hendene til en liten gruppe med litt over gjennomsnittlig interesse for teknologi. Spørsmålene som tas opp er komplekse og har flere mulige svar, og vil derfor tape på at «folk flest» ikke har interesse av å engasjere seg i dem.

Det vi risikerer er at smartbyen oppfyller en del av profetiene som kritikerne frykter. Risikoen er at, om en liten gruppe teknologioptimister får definere smartbyens innhold, så vil smartbyen i overhengende grad handle om teknologi.

Lokale og internasjonale teknologiutviklere kan si så mye de vil at hjertet i smartbyen er menneskene som lever i den – men når løsningene skal legges på bordet er de likevel en gruppe som trolig vil være tilbøyelige til å overvurdere i hvilken grad sosiale utfordringer er mulig å løse gjennom teknologi, innovasjon og effektivitet.

«Hvorfor protesterer de?»

Det skal sies at flere planleggere jeg har snakket med peker på dette som et problem. Ofte ønsker de dypere og mer reell innbyggerinvolvering, men tidsrammene som ligger rundt smartby-strategier tillater det sjelden, og det er ofte andre krav som ikke kan fravikes og som derfor «må» prioriteres foran innbyggerinvolvering. Som en lokal planlegger fortalte:

I valg av oppgaver vi skulle gjøre, hadde vi ikke veldig mye innbyggerinvolvering. Det hadde vi ikke tid til, det var mer enn nok å få sydd sammen et program (…) med så mange involverte parter fra privat sektor, akademia og offentlig sektor.

Slike korte tidsrammer og krav om involvering fra eksterne partnere gir ikke reelle muligheter for innbyggerinvolveringsprosesser – som ofte er langvarige og kompliserte.

Andre, derimot, viser til overraskende liten forståelse av viktigheten ved involveringsprosesser. Én lokal koordinator mente at innbyggerinvolvering ofte var umulig fordi det ikke var rom for uenighet i prosjektet siden avtaler med EU allerede var gjort.

Smartby-koordinatoren viste til et smart boligprosjekt som stadig ble forsinket fordi beboerne protesterte mot de planlagte tiltakene:

Beboerne vil ikke gjøre det nå, så vil de ikke gjøre det neste år … Det passer ikke med EUs tidsramme fordi beboerne får for stor frihet.

Altså var innbyggerinvolvering kun ønsket dersom innbyggerne var enige i premissene som lå til grunn for utviklingen – en involvering som er svært begrenset.

Ikke alle er like begeistret for den smarte framtidsbyen. Illustrasjonsfoto: Unsplash

Flere smartby-aktører innrømte også hvordan innbyggerinvolvering i større grad ender opp med å handle om å overbevise og forklare for innbyggerne hvorfor denne utviklingen er noe de bør støtte opp under og ønske. Smartbyens positive effekter for innbyggerne blir lagt frem i informasjonsbrosjyrer, i lokale aviser, på stands rundt omkring i byen.

Innbyggere får være med å bestemme designdetaljer på prosjektene og barn får navnet sitt på en elbuss om de vinner en quiz om smartby-satsninga. I det hele er ‘involvering’ redusert til å informere om smartby-prosjektene og å overtale innbyggere om hvorfor de skal være fornøyde med de smarte tiltakene som implementeres rundt dem. Grunnleggende uenighet er ofte ikke ønsket da det blir for vanskelig å hanskes med internt i prosjektet.

Mange av smartby-aktørene jeg har snakket med blir likevel overrasket over motstanden de møter når de forsøker å implementere smartby-prosjektene de har utviklet. Som en av planleggerne jeg intervjuet sa:

Det er et paradoks, for smartby handler om innbyggerinvolvering, men innbyggerne vil ikke være involvert.

Selv uten å inkluderes i de reelle prosessene som former hva smartbyen skal være forventes det ofte at innbyggerne skal være positive til smartby-prosjektene og aktivt engasjere seg i konkurranser for å få navnet sitt på elbusser og innspill på hvilken farge verandaene skal males i.

Som innbygger i en by eller kommune som satser på smarte strategier handler det om å ikke akseptere at involveringsprosesser blir redusert til fargevalg og datainnsamling.

Vi må hevde oss selv som borgere og politiske aktører, også i den smarte byen. Vi må ikke la oss kjede bort fra medvirkningsprosesser kun fordi språket er teknisk og ukjent, for den smarte byen handler ikke grunnleggende om datapunkter – den handler om deg!

Les mer

Referanser

4 svar til “Det manglende engasjementet for den ‘smarte byen’, og hvorfor det bør bekymre deg”

Hei Marikken, og tusen takk for denne spennende og interessante blogposten! Fokuset på og den manglende forståelsen for medvirkningsprosesser og hvordan de kan gjennomføres er ganske gjenkjennelig. Det er skrevet og eksperimentert en del om dette i RRI (Responsible Research and innovation)-litteraturen. Ta feks en kikk på hjemmesiden til et EU-prosjekt hvor SIFO og AFI er med: http://gonano-project.eu/

Takk for god artikkel om dette emnet. Med bakgrunn fra arealplanlegging og nettopp å høre på innbyggerne er det flott å se at dette drøftes. Kanskje vi ses i Oslo på konferansen? 🙂 Mvh

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *