I flere år har det vært gjennomført områdeløft i byområder i de største byene i Norge, men det var særlig i forbindelse med Tøyenløftet at områdeløft som fenomen ble kjent gjennom NRKs Brennpunkt sist høst.
Reportasjen avdekket at det var brukt mye penger på ulike tiltak i området, men at løftet hadde liten synlig effekt på de store levekårsutfordringene på Tøyen.
Områdeløftet, som startet i 2013 med en varighet på fem år, var ment å bedre levekårene og det ble satt av til sammen 250 millioner kroner fra stat og kommune til områdeløftet.
Men et områdeløft, slik vi har sett på Tøyen, kan ikke løse de virkelig store levekårsutfordringene i et område. Det er heller ikke målet.
Det er viktig å skille mellom de store programmene som går over mange år, og områdeløftene. Sistnevnte er begrenset til utvalgte områder innenfor en begrenset tidsperiode, og har mindre ressurser. De store velferdspolitiske grepene ivaretas av de store programmene.
For eksempel i den nye tiårige Groruddalssatsingen 2017–2026 er det prioritert tre hovedområder. To av disse inngår i sentrale velferdspolitiske strategier for å bedre levekår, nemlig Oppvekst og utdanning, og Sysselsetting knyttet til innbyggere med innvandrerbakgrunn. Det tredje satsingsområdet er Nærmiljø der områdeløft inngår.
Så hva er et områdeløft?