Hvordan gikk det til at akkurat sjette februar ble nasjonaldagen?
Hva slags hendelser er det vi minnes på den dagen vi har valgt som vår nasjonaldag?
Sjølve idéen om å ha en samisk nasjonaldag er ganske gammel. For det er jo en praktisk ting å ha for en nasjon som er delt opp mellom fire stater – og i alle de statene lever under press. Vi har behov for en dag da samer i ulike bygder og byer og land viser fram til hverandre og omgivelsene at vi vedvarer å være ett og samme folk.
De som vedtok den samiske nasjonaldagen var Samerådet, den grenseoverskridende sameorganisasjonen, og de forhasta seg ikke: prosessen foregikk fra 1986 til 1992. Man trengte den tida på finne en dag som kunne være virkelig samlende for alle samer. Flere forslag ble lagt fram, og forkasta.
Tidlig i løpet hadde noen foreslått åttende november, til minne om Kautokeino-opprøret i 1852. Men det forslaget var kontroversielt internt, og kunne ikke bli en samlende dag for alle samer. Så det ble ikke åttende November.
Ei stund så det an til at det skulle bli tjuefemte mars, den kristne høytidsdagen Maria Bebudelsesdag, Márjábeaivi. Dette var en viktig dag for mange samer – men slett ikke for alle samer, og sia ikke alle samer kunne kjenne seg igjen i at Márjábeaivi skulle være vår nasjonaldag, ble det heller ikke tjuefemte mars.
Det var relativt seint i prosessen at sjette februar ble lagt på bordet. At den datoen ble lansert kan ha noe å gjøre med at det omtrent på den her tida vokste fram en organisert samisk kvinnebevegelse.
En av forbildene til den bevegelsen var den samiske aktivisten Elsa Laula Renberg, og hennes mest kjente bragd var arbeidet med å få i stand den første samepolitiske konferansen som samla samer fra nord og sør, og fra ulike sider av statsgrensene gjennom Sápmi.
Konferansen ble avholdt i Trondheim (Tråante) sjette til niende februar i år 1917.
Sjette februar ble beskrevet som «den dagen da samene for første gang våkna til å arbeide sammen som ett folk,» og I 1992 ble den enstemmig vedtatt av Samerådet som vår nasjonaldag.
– Oslove viser vei mot muligheten for ei bedre framtid, skriver Mikkel Berg-Nordlie.
Samarbeid og fellesskap er altså verdier som er koda inn i sjølve den samiske nasjonaldagen. Og faktisk ikke kun samarbeid samer i mellom — men også samarbeid mellom samer og andre. For sjøl om det nettverket som gjennomførte organiseringa av 1917-konferansen for det meste bestod av samer, så deltok det også allierte fra det norske samfunnet. Fra byråkrati, arbeiderbevegelse, borgerskap, kirke og media.
Men likevel var det altså sånn at 1917-møtet i aller høyeste grad handla omkamp. Sjølve grunnen til at møtet ble avhold var nemlig at samisk språk og samiske næringer stod under stadig hardere press.
Pionérene i 1917 ønska å løse utfordringene i samarbeid med den norske staten, men den norske staten var, dessverre, til syvende og sist ikke særlig interessert. Derfor fikk fornorskninga og landrovet gå sin gang, og på 1970-tallet ble det hele for mye. Da eksploderte Norge i Altakampen — en systemkollaps i det norsk-samiske forholdet.
Derfor var det sånn at sjette februar i år 1981 stod det en lávvu foran Stortinget, der samer sultestreika i protest mot samisk maktesløshet, og ei gruppe samiske kvinnfolk anført av Ellen Marit Gaup Dunfjell gikk for å møte den nyslåtte statsministeren Gro Harlem Brundtland.
Som de av oss som følger med på “Makta” veit, ble statsministeren sitt endelige svar til dem å forlate kontoret sitt og ikke komme tilbake. Men de samiske kvinnfolkene, de nekta å forlate kontoret hennes. De ble sittende der, helt til politiet kom og bar dem ut. I den handlinga ser vi kanskje essensen av det samiske: vi nekter å forlate.
Vi har alltid vært her, og vi nekter å forlate. Og hvis vi blir bært bort så kommer vi tilbake.
Etter Altakampen så skulle liksom alt bli annerledes. Sametinget ble etablert. Det ble skrevet lover og regler som skulle beskytte samisk språk og samiske næringer — hvis de ble fulgt.
Den samiske nasjonaldagen ble vedtatt, og etter hvert vokste det fram en kultur for at sjette februar er en dag da samer og nordmenn fredelig skal feire samisk kultur, sammen.
Oslo kommune sin Rådhusfrokost er et godt eksempel på akkurat det. Den årlige Rådhusfrokosten er en demonstrasjon av vennskap og godt forhold mellom det samiske samfunnet og bykommunen Oslo, som nå også har formalisert sitt sørsamiske navn — Oslove.
Oslove er et eksempel til etterfølgelse for det norsk-samiske forholdet.
Men Oslo er også Norges hovedstad, og derfor var gatene i vår hjemby likevel prega av kamp i hele fjor. Fredelig kamp, for vi samer er et tross alt et fredelig folk, men like fullt en ny kamp om samefolket sin framtid.
Akkurat som i 1981 ble det reist en lávvu framfor Stortinget, og samer inntok den norske maktas høyborg for å kreve sin rett.
Derfor er det sånn at på sjette februar i 2024 er det en del av oss som føler på at feiringa har en viss bismak. Tankene våre går ikke bare til felles feiring og samarbeid mellom samer og nordmenn. De kan for eksempel også gå tilbake til de samiske kvinnfolkene som sjette februar 1981 gikk inn på Statsministerens kontor, og forlangte ærlighet og rettferdighet fra makta.
I år feirer vi sjette februar også for å minnes dem.
Jeg vil avslutte den her lille historietimen med å takke myndighetene i Oslo by.
Den samiske hjembyen Oslove er et godt eksempel på samarbeidets tradisjon i det norsk-samiske forholdet. Oslove viser vei mot muligheten for ei bedre framtid.
Lihkku beiivvin ja giitu. Takk og gratulerer med dagen.
Tale på den samiske nasjonaldagen, Oslo Rådhus, 06.02.2024.