Blogg

Arkitektur som verktøy i krisen
Kan arkitektur skape tilhørighet til nabolaget, bidra til at flere er aktive i bylivet, skape helsebringende omgivelser og inspirerende vegger og gulv i våre byrom? Ja, kan arkitektur fungere som verktøy for å bygge motstandsdyktige og bærekraftige samfunn?

Det blåser flere vinder rundt arkitektur for tiden, mange snakker om fasader og noen om roller. Arkitekturopprøret har tatt en nødvendig debatt ut i offentligheten, og viser at arkitektur faktisk betyr noe for folk og påvirker oss.

Det etterspør blant annet vakre omgivelser. Oppslutningen opprøret har fått, viser at vi som arbeider med arkitektur må ta dette på alvor. Men kanskje snakkes det for lite om arkitekturens virkning og merverdi og om hvordan arkitektur kan være verktøy for å nå våre samfunnsmål?

Vi hos Byarkitekten ser debatten som sunn og nødvendig, men syns diskusjonen er for ensidig opptatt av stil. Man kan analysere og diskutere begreper som «stygt» og «pent», og dessverre er det mye som bygges som ikke holder mål.

Men skal diskusjonen være konstruktiv og bidra til bedre arkitektur bør vi finne håndterbare fakta om hvordan det vi bygger forholder seg til omgivelsene og oss mennesker: Trives vi på et sted eller ikke?

Arkitektur kan bidra til bedre folkehelse, næringsutvikling, livslang læring, bærekraftig byutvikling, sosial bærekraft, trygg eldreomsorg og mye mer, men hvordan gjør vi det?

Når nye bygg i gaten fremstår ignorant i forhold til stedet, er det nedstemmende. Vakre omgivelser kan på sin side inspirere og skape stolthet og tilhørighet. Dette kan motivere oss til å ta vare på og gjenbruke bygg.

Det vakre er dermed vesentlig for en bærekraftig byutvikling. Sanselige kvaliteter som form, materialitet og farger påvirker oss som mennesker. Hvordan byens rom og vegger fremstår når vi oppholder oss der, er viktigere enn noensinne siden vi tilbringer stadig mer tid i byen.

Arkitekturfaget har et uutnyttet potensiale til å løse noen av de samfunnsutfordringene vi har i dag. Derfor stiller Byarkitekten i Bergen med en egen sesjon på årets Storbykonferanse på OsloMet.

Vi ønsker å snakke om arkitektur og det vakres betydning. Hvorfor skal vi lage vakre steder og hvorfor betyr estetikk så mye for oss mennesker? Det vakre gir inspirasjon og følelsen av å bli verdsatt. Det gir stolthet og tilhørighet og det gir lysten til å ivareta og gjenbruke.

Vi ønsker innlegg som gir eksempler på vakre bygg eller byrom, der utformingen skaper en ekstra dimensjon for trivsel, velvære og glede hos dem som oppholder seg her. Vi ønsker ikke eksempler på signal- og praktbygg, men på praktfull hverdagsarkitektur, som beriker de dagene vi har flest av, nemlig hverdagene.

Foto: Alexandria Algard

INDRE GÅRDSROM I BOLIGPROSJEKTET I 1912 AV BOB OG TAG. Sanselige kvaliteter omgir lekeplass og atkomstplass for townhousene i denne boligprosjektet 1912 i Bergen.

Vi ønsker å snakke om tilhørighet til et nabolag og den kortreiste lykken. Hvordan skape inkluderende boliger og nabolag som oppfordrer innbyggerne til å være aktive deltakere i nærmiljøet?

Her ønsker vi oss innlegg som viser hvordan god arkitektonisk utforming og rett programmering kan bidra til å skape en mangfoldig by der innbyggerne føler tilhørighet og mening og kan være aktive deltakere i eget nabolag.

Gode bygg og områder bør stimulere til kontakt mellom mennesker, legge til rette for fysisk og sosial aktivitet, og gi oss opplevelser, bidra til at alle føler seg trygge og likeverdige. Hvordan gjør vi det?

Foto: Tina Larsen

FØLIDS PLASS, DOKKEVEIEN I BERGEN. Her har beboerne fått økt livskvalitet ved oppgradering av gaten og etablering av en ny nabolagsplass. Her er trær, noen benker i solen, et springvann og en liten kafe der naboer kan treffes.

Vi vil snakke om helsebringende arkitektur. God arkitektur er både synlig og usynlig. Den usynlige delen skjer før bygget oppføres, i tidlig fase og i samarbeid med fremtidige brukere og fagfolk.

Den usynlige arkitekturen er en metodiske tilnærming til komplekse problemstillinger som benyttes når arkitekten leter seg frem til det konseptet som kan utløse størst merverdi, for akkurat dette bygget på akkurat dette stedet.

Her ønsker vi innlegg på prosjekter der arkitekturen skaper merverdi i form av helsebringende effekter/ økt trivsel og som viser hvordan prosessen har styrket muligheten for å få det til.

Kan dagslys, sollys og utsikt til noe fint og grønt gi oss bedre helse? Eller er det hvordan vi skaper inkluderende og stimulerende omgivelser som gir alle rom til å delta som i det lange løp gir god folkehelse?

Arkitektur virker på oss og er et verktøy for skape det samfunnet vi ønsker oss. Vi ønsker å få frem de gode forbildene og fortellingene for å kunne vise hvilken kraft som ligger i arkitekturen. Vi håper på mange gode og viktige innlegg for en bedre fremtid.
Arkitekt: NORD Architects
Foto: Adam Mørk

I Københavns senter for kreft og helse av NORD arkitekter, har man byttet ut den tradisjonelle resepsjonsdisken med et møtebord. De som kommer hit har gjerne nylig har fått en kreftdiagnose møtes av en samtaleparter i øyehøyde og en imøtekommende atmosfære. Her er tilrettelagte steder for gode samtaler i kontakt med folk i samme situasjon er en del av helsetilbudet.
Storbykonferansen 2021: Byens kriser

Slik sender du inn bidrag

Vi ber om at forslag til bidrag/abstracts på 200-300 ord sendes til kontaktpersonen for den enkelte sesjon. Nærmere informasjon finner du på sesjonssidene.

Frist: 27. august 2021
Sesjonsoversikt
Priser og registreringsavgift

Del gjerne utlysningen med relevante forskningsmiljøer i ditt nettverk. Vi håper å se dere i Oslo i oktober!

Om språk

Dette er en konferanse som bruker norsk og nordiske språk som primærspråk. Noen av hovedinnleggene og sesjonene vil imidlertid foregå på engelsk.

FINN UT MER
2. juli 2021
Hvem er korona-utflytterne, og vil de komme tilbake?

Utflyttingen fra Oslo var rekordhøy i koronaåret 2020. Vil utflytterne komme tilbake når pandemien er over? Yrkene til de som flyttet ut, kan gi en pekepinn på om de vil komme tilbake eller ikke.

Rekordhøy utflytting

Nærmere 44 000 mennesker flyttet fra Oslo i fjor. Aldri har utflyttingen fra Oslo vært høyere. Det skyldes først og fremst en tydelig økning i utflyttingen til resten av Norge, som figuren under viser. Utvandringen økte også fra 2019 til 2020, men den var enda høyere rundt 2011-2013.

Også andre storbyer opplevde stor utflytting i fjor. Byer som Stockholm, Tokyo og Melbourne har rapportert om rekordutflytting, og også fra New York, Chicago, Paris, New Dehli, Istanbul og en rekke britiske byer meldes det om svært høye utflyttingstall.

Figur 1: Utflytting fra Oslo (NIBR, OsloMet)

Årsaker til utflyttingen

At folk flyttet ut fra byene i 2020 kan ha mange årsaker. Noen har kanskje ønsket å komme bort fra høyt smittetrykk i byene, og mindre sosialt liv og kulturaktiviteter har nok gjort byene mindre attraktive å bo i.

Nedstengningene medførte også at mange mistet jobben eller ble permittert, og derfor ikke trengte å bo i byen på grunn av jobben. I tillegg økte mulighetene for hjemmekontor kraftig, så det ble mulig å ha en jobb i byen og bo et helt annet sted.

Med hjemmekontor kan det også bli behov for større bolig for å få plass til kontoret, noe det er lettere å få råd til om man flytter ut av byen.

Årsaken til at folk flyttet fra Oslo, kan gi en pekepinn på om de vil komme tilbake nå som byen begynner å åpne opp igjen.

Hvis årsaken var smittesituasjonen eller at man mistet jobben, er det større sannsynlighet for at man kommer tilbake når smitten er borte og jobben er der igjen.

Men hvis årsaken var muligheter for hjemmekontor, og hjemmekontor-mulighetene fortsatt er der etter pandemien, er det ikke sikkert utflytterne kommer tilbake.

Hvem blir, og hvem kommer tilbake?

En måte å undersøke dette på, er å se på yrkene til de som flyttet ut. Noen yrker – som for eksempel innen IKT – har store muligheter for hjemmekontor, mens andre yrker – som håndverkere og renholdsarbeidere – ikke like enkelt kan jobbe hjemmefra.

Og noen yrker – som innen salg og servering – ble langt hardere rammet av nedstengningene i Oslo enn andre yrker.

Mange hadde IKT-jobber

Denne analysen bruker SSB-tall over folk som endret bostedskommune fra Oslo til en annen norsk kommune i løpet av de siste fem årene, og hva slags yrke de hadde før de flyttet. Figuren under viser hvordan utflyttingen i ulike yrkesgrupper endret seg i 2020.

Figur 2: Utflytting fra Oslo til andre deler av Norge, etter yrke (NIBR, OsloMet)

Mange yrkesgrupper hadde høyere utflytting i 2020 (mørk søyle) sammenlignet med årene før, men det er noen unntak: For håndverkere og renholdere mv. (langt til høyre i figuren) var det nesten ingen endring i utflyttingen.

På den andre siden var det en tydelig økning for typiske hjemmekontor-yrker som IKT-rådgivere, realister, sivilingeniører mv., IKT-teknikere, samt juridiske, samfunnsvitenskapelige og humanistiske yrker.

Det var også en økning innen salgsyrker og blant kokker, servitører, bartendere, frisører mv – yrker der mange mistet jobben eller ble permittert. Men økningen i disse gruppene var ikke like stor som økningen i yrkesgruppene der mulighetene for hjemmekontor er store.

Det kan tale for at relativt mange av de som flyttet fra Oslo i 2020 ikke kommer til å flytte tilbake med det første dersom mulighetene for hjemmekontor fortsetter etter pandemien.

I tillegg var det også en økning i utflyttingen av sykepleiere og lærere. Dette er litt overraskende, siden disse yrkesgruppene verken har stor mulighet for hjemmekontor eller i stor grad mistet jobbene under pandemien.

En mulig forklaring på økningen i disse gruppene kan være at sykepleiere og lærere trengs overalt, og at de derfor lettere kan bli med ut av Oslo hvis de for eksempel har en partner som har fått muligheter for hjemmekontor.

To av tre flyttet til Viken

Mange kommuner i Norge har nedgang i folketallet, og den økte utflyttingen fra Oslo kan ha gitt håp om at hjemmekontor-utflytterne er en løsning for distriktskommuner som ønsker flere innbyggere.

Men selv om det finnes mange eksempler på at folk flyttet fra Oslo til et grisgrendt strøk i en helt annen del av landet i 2020, er det fortsatt slik at de fleste utflytterne fra Oslo ikke flytter veldig langt.

De som flytter fra Oslo, flytter i all hovedsak til Viken-området. Slik har det vært før, og slik var det også i 2020, se figuren under.

Siden utflyttingen fra Oslo alt i alt var høyere i 2020, økte utflyttingen til så å si alle fylkene, og i antall var økningen størst til Viken. I prosent, derimot, var økningen størst til Vestfold og Telemark.

Selv om koronapandemien ser ut til å ha endret noe på hvem som flytter ut fra Oslo, er det altså ikke store endringer i hvor utflytterne fra Oslo flytter til.

Hjemmekontor-utflyttere som nå har bosatt seg i Viken, vil nok også kunne kombinere hjemmekontor med noen arbeidsdager i uka på jobbkontor i Oslo på en enklere måte enn dersom de hadde flyttet til en helt annen del av landet.

Figur 3: Utflyttere fra Oslo, etter hvor de bodde året etter (NIBR, OsloMet)

Om tallene

Analysene er basert på data fra Statistisk sentralbyrå/microdata.no. Tallene viser personer som ifølge folkeregisteret var bosatt i Oslo i ett år og i en annen kommune i året etter (personer som flyttet fra Oslo og deretter tilbake i løpet av samme kalenderår, er altså ikke inkludert).

Tallene for yrke viser registrert yrke i november året før de flyttet, og baserer seg på SSBs standard for yrkesgruppering (noen store yrkesgrupper er vist på et lavere detaljeringsnivå i denne standarden enn andre).

Marianne Tønnessen
Forsker, NIBR, Oslomet
Tønnessen er samfunnsøkonom med doktorgrad i demografi fra Universitetet i Oslo. Hun ledet i mange år arbeidet med de norske befolkningsframskrivingene i Statistisk sentralbyrås forskningsavdeling, og har særlig arbeidet med på inn- og utvandring, demografiske konsekvenser av migrasjon samt regional befolkningsutvikling. Hun har også vært Fulbright-stipendiat ved Princeton University og forsker i demografi ved Stockholms universitet. (Foto: Studio Vest)

16. juni 2021
Oslos klimamodell – en eksportvare?

Regjeringens Klimaplan for 2021-2030 skal behandles i Stortinget 8. april. Da er Oslos klimaarbeid interessant å skjele til. Oslos klimamodell har fått mye oppmerksomhet fra andre byer – fra Bergen til New York til Tokyo. Hva kan vi lære av den? Hva består modellen av og er den god nok i møte med nye utfordringer?

Hva er Oslos klimamodell?

Det unike med Oslos klimamodell er en sterk kopling mellom et ambisiøst og tydelig klimamål, og virkemidler som fremmer både intern koordinering og et stadig bredere samarbeid med eksterne nærings- og sivilsamfunnsaktører og nettverk av byer. Og modellen virker: Klimagassutslippene i Oslo gikk ned 16 prosent fra 2009 til 2020.

Tydelig og ambisiøst mål

En forutsetning for Oslos klimamodell er svært ambisiøse og tydelige klimamål: 52 prosent reduksjon av klimagassutslipp innen 2023 og 95 prosent innen 2030. Sammenliknet med andre byer har Oslo et styringssystem som skaper kort vei fra mål til handling. Byrådet har et vidt mandat og sterk tverrpolitisk oppbacking. Oslos grønne æra startet under det forrige, blå styret og er kneppet enda ett hakk til under det nåværende. Til sammen gir de tydelige målene og det sterke mandatet en effektiv, klar og forutsigbar melding til egen organisasjon, befolkningen og næringslivet om at klima er prioritert på topp.

Klimabudsjett og Klimaetat sikrer at hele kommuneorganisasjonen drar i samme retning

Klimaomstilling kan ikke gjennomføres av en etat eller en sektor alene. Hele kommunen må bidra. Oslos klimamodell inneholder to innovative organisatoriske grep for å få dette til. Den første innovasjonen er klimabudsjettet som er integrert inn i Oslos ordinære budsjett. Hensynet til klimaomstilling gis dermed sterk intern autoritet – utslipp telles og rapporteres på samme måte som inntekter og utgifter. Klimabudsjettet har vekket oppsikt både nasjonalt og internasjonalt, og byer som New York og Tokyo viser interesse. Oslo har sammen med Hamar og Trondheim utviklet en klimabudsjettveileder. Halvparten av alle norske kommuner deltok på lanseringen av veilederen tidligere i år. Den andre innovasjonen er opprettelsen av Oslos Klimaetat. Med et sterkt mandat om å spille en pådriverrolle internt og eksternt, er etatens oppgave å stadig lete etter områder med kuttpotensial og innovative tiltak. Vi ser nå at Bergen kommune tar samme organisatoriske grep.

Utvikling av forutsigbare og ambisiøse rammevilkår

Kommunen har stor innkjøpsmakt og legger rammene for byutviklingen. Ved å innføre nye klimakriterier for innkjøp og planlegging, stimuleres innovasjon i næringslivet og innføring av nye teknologier og tilnærminger i byutviklingen. Men gode lokale løsninger, som gjenbruk av byggematerialer, er ofte avhengig av endringer i regler og politikk. Byen forhandler derfor aktivt oppover med nasjonale aktører og utover med nabobyer for å fremme klimavennlige løsninger for bygg- og anleggsbransjen, transport, energi, næringsutvikling, arealpolitikk og i byvekstavtaler.

Utvikling av samarbeidsarenaer

Oslos klimamodell inneholder derfor formaliserte samarbeidsarenaer mellom kommunen og omgivelsene. En av de viktigste er «Næring for klima» som omfatter mer enn hundre av Oslos viktigste bedrifter. Sammen med andre arenaer som FutureBuilt og Grønn Byggallianse, bidrar «Næring for klima» til å bygge felles kunnskap, diskutere tiltak og retning for klimaarbeidet og fremme nettverksbaserte pilotprosjekter. Påvirkningen går begge veier. Noen ganger ønsker næringslivet mer ambisiøse tiltak enn kommunen utvikler, eller de sier fra om feil og mangler. Andre ganger kan de også være misfornøyde. Samtidig er det også nødvendig å stille krav, som arbeidet med innkjøp viser. Til sammen er det behov for en god blanding av offentlige reguleringer og insentiver og gjensidig læring.

Skape sammenheng fra det lokale til det globale

Klimaomstilling krever nye løsninger. Oslo arbeider for at alt bygge- og anleggsarbeid på oppdrag fra kommunen skal være utslippsfritt eller gå på biogass i 2025, og alt bygge og anleggsarbeid skal være utslippsfritt i 2030. Men utslippsfrie anlegg krever teknologiutvikling, som elektriske gravemaskiner, sementblandere og lastebiler. Gjennom internasjonale by-nettverk som C40, CNCA og Eurocities har Oslo tatt initiativ til å utvikle felles forventninger til markedet. Dermed kan byer få til endringer som ingen av dem ville klart alene.

Oslos klimamodell: Mer må til!

Oslomodellen for klimastyring gir grunn til optimisme. Den er innovativ, endringsorientert og framoverlent. Andre kan lære av den. Også av det den ikke får til og hvilke utfordringer den står overfor. Denne uka sitter 350 kommuneansatte på skolebenken for å lære hvordan de skal lage klimabudsjett. Men dersom 2030-målene skal nås, må ambisjonene økes ytterligere og nye og sterkere virkemidler tas i bruk på flere områder, blant annet for å fremme nye forbruksvaner og en mer bærekraftig sirkulærøkonomi. Til nå har Oslo konsentrert seg om direkte utslipp og et begrenset sett av virkemidler og områder.

En mer omfattende og ambisiøs klimamodell stiller nye krav til offentlig og privat lederskap i møte med nye utfordringer, dilemmaer og potensielle konflikter. Klimakrisen og nå Covid-19 krisen viser hvor viktig offentlig lederskap er både i forhold til regulering og samarbeid med næringslivet og befolkningen. Det offentlige står sentralt ikke minst i forhold til å takle sosiale og fordelingsmessige sider av krisehåndtering og omstilling. Covid-19 har skapt nye sosiale og økonomiske utfordringer og gjør at begge kriser må håndteres parallelt. Men Covid-19 viser samtidig at omstilling kan skje raskt på alle nivå – i befolkningen, næringslivet og det offentlige – dersom tillitt og vilje til å samskape er til stede blant sentrale samfunnsaktører. På linje med Covid-19, vil klimaomstillingen også fordele byrder og gevinster skeivt. Vi trenger derfor en aktiv og endringsorientert klimamodell som innebærer en felles ‘dugnad’ for bærekraftig omstilling av økonomien der klimarettferdighet og behovet for nye, grønne arbeidsplasser står sentralt; en ny ‘green deal’. Det er en klimamodell Oslo kan eksportere.

Trond Vedeld
Forsker, NIBR, Oslomet
Forsker på klimakrise, byutvikling, politikk og styring. Jobber både med Norge og internasjonalt. Finn ut mer.

Hege Hofstad
Forsker, NIBR, Oslomet
Forsker på byutvikling, politikk, klima og folkehelse. Finn ut mer.

Gro Sandkjær Hanssen
Forsker, NIBR, Oslomet
Hanssen er utdannet statsviter (Ph.d, UiO), og hennes forskningsmessige interesser er knyttet til medvirkning, samstyring og styringsutfordringer på lokalt og regionalt nivå, særlig knyttet til byplanlegging. Hun har også behandlet temaene i prosjekter om regional planlegging, klimatilpasning, boligpolitikk og vannforvaltning. Prosjektene har vært finansiert av departementer, Norges forskningsråd, KS og EUs 5. og 6. rammeprogram, og resultatene er publisert i nasjonale og internasjonale bøker og tidsskrifter. Finn ut mer.

6. april 2021
Nytt tidsskrift for nordisk byforskning er lansert – og åpnet for innsending!

Jobber du med forskning knyttet til byer og det urbane? Da har du i høst fått en ny plattform for å dele din forskning. Denne høsten ble nemlig tidsskriftet Nordic Journal of Urban Studies lansert, og nå er det åpnet for innsending av artikkelbidrag.

Tidsskriftet springer ut av OsloMet og By- og regionforskningsinstituttet NIBRs økte satsning på byforskning. Da satsingen kom i stand så vi et tydelig behov for et tidsskrift med fokus på tverrdisiplinær byforsking i et nordisk perspektiv.

Det finnes mange internasjonale tidsskrift for tverrdisiplinær byforskning, men vi manglet en nordisk versjon. Veldig ofte samarbeider og sampubliserer vi med forskere i andre nordiske land, men vi manglet en arena å ha større tverrfaglige diskusjoner rundt nordiske erfaringer med byforskning.

Dette ønsker vi å gjøre noe med gjennom Nordic Journal of Urban Studies – eller NJUS, som kortformen blir. Derfor har vi gått sammen med forskere og professorer fra Arbeidsforskningsinstituttet AFI, NORCE, Universitetet i Bergen og Universitetet i Oslo for å dra i gang et nordisk tidsskrift. I redaksjonsrådet har vi også samlet fagmiljøer fra hele Norden for å bidra til å opprette en felles arena for nordisk byforskning.
(mer…)

17. desember 2020
Rimelige utleieboliger i tredje sektor

Mari Løken, Leieboerforeningen

Gjesteinnlegg av Mari Løken, Leieboerforeningen

Årets storbykonferanse gikk i år av stabelen som en heldigital event. Selv om mye var annerledes i år, var det i år som i fjor stor interesse for sesjonene som omhandlet bolig. Det begynner å nærme seg en floskel når man gjentar at boligprisveksten har løpt fra lønnsveksten, og at boligmarkedet fungerer som et instrument som skaper større og større forskjeller mellom de som er innenfor og de som havner utenfor.

Problemene i boligmarkedet er så til de grader kjent og oppe i dagen at det nærmest er meningsløst å kun diskutere dette videre uten å sette handling bak ordene. Men det virker som om terskelen er høy for å gjøre noe med hvordan boligmarkedet fungerer, i hvert fall hvis det dreier seg om noe mer enn litt flikking på status quo. Det er jo litt ironisk at vi nå, rundt 30 år etter at borettslagsmodellen ble deregulert, skal prøve å finne opp kruttet på nytt. Og det i et debattklima der ordet regulering nærmest umiddelbart ser ut til å fremkalle tinnfoliehatten, stemplet med hammer og sigd.

(mer…)

9. desember 2020
Hva er en by i 2020?
Det er stadig flere byer i Norge. Flere steder i landet har ambisjoner om såkalt ‘bystatus’, og Tynset er det siste tilskuddet. I august vedtok kommunestyret at de ønsket å bli by. Pådriveren for bystatus, lokalpolitiker Erlend Nytrøen fra Senterpartiet, uttaler at Tynset er en by med plass til både bålkaffe og kaffe latte.

Siden kommuneloven åpnet for at kommunene selv fikk lov til å velge å få bystatus, har over 50 kommuner valgt å bli byer. I dag har vi 105 steder med bystatus, inkludert bergstaden Røros.

Sp-politikeren i Tynset begrunner ønsket om bystatus med at Tynset er et handelssentrum og har viktige offentlige funksjoner, som domstoler og sykehus. Men, hva er egentlig en by i Norge i dag? Og hva skal man med bystatus i 2020? Svarene er mer usikre enn noensinne.

Hør NRK P1s sending om Tynset i programmet Plassen, som gikk søndag 6. september
(mer…)
Det er stadig flere byer i Norge. Flere steder i landet har ambisjoner om såkalt ‘bystatus’, og Tynset er det siste tilskuddet. I august vedtok kommunestyret at de ønsket å bli by. Pådriveren for bystatus, lokalpolitiker Erlend Nytrøen fra Senterpartiet, uttaler at Tynset er en by med plass til både bålkaffe og kaffe latte.

Siden kommuneloven åpnet for at kommunene selv fikk lov til å velge å få bystatus, har over 50 kommuner valgt å bli byer. I dag har vi 105 steder med bystatus, inkludert bergstaden Røros.

Sp-politikeren i Tynset begrunner ønsket om bystatus med at Tynset er et handelssentrum og har viktige offentlige funksjoner, som domstoler og sykehus. Men, hva er egentlig en by i Norge i dag? Og hva skal man med bystatus i 2020? Svarene er mer usikre enn noensinne.

Hør NRK P1s sending om Tynset i programmet Plassen, som gikk søndag 6. september
(mer…)
8. september 2020
Hvordan få til innbyggerorientert byutvikling?

av Gro Sandkjær Hanssen (NIBR, OsloMet) og Thomas Berman (PåDriv)

Forsker Gro Sandkjær Hanssen, NIBR, OsloMet

For å utvikle klimavennlig byer, omgjøres ofte tidligere industri- og produksjonsområder i byen til kompakte, flerfunksjonelle bo- og handelsområder. I disse industriområdene bor det ofte få innbyggere, og det er derfor ekstra utfordrende å gi innbyggere den påvirkningskraften de bør ha. Utvikling av Hovinbyen i Oslo er et godt eksempel.

Generelt sikres et minimum av medvirkning fra innbyggere gjennom krav i plan- og bygningsloven. Den er en av de eneste lovene som gir innbyggere rett til å komme med innspill direkte i beslutningsprosesser. Dette er krav om at planprosesser skal annonseres når de starter opp, slik at naboer, nærmiljøet og andre kan komme med innspill.

Thomas Bermann, nettverksleder i PåDriv

Videre må forslaget til planen legges ut til høring og offentlig ettersyn, slik at alle kan komme med innspill til det utformede forslaget. Lovens ambisjoner er likevel mye høyere, og lovutvalget gikk så langt som å si at medvirkning betyr at innbyggerne i et samfunn er med på selv å planlegge sin framtid (Planlovutvalget i NOU 2001:7:130).

Hvordan involvere innbyggerne mer og gi plass til de unge stemmene i byutviklingen? Det er tema for det neste Økernseminaret #5 den 27. august

(mer…)

20. august 2020
Problemtallet 2,1 – og hva er ulempen ved lav fruktbarhet?

Av Marianne Tønnessen, forsker ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR, OsloMet

Forsker Marianne Tønnessen, NIBR, OsloMet

Ferske tall viser at norske kvinner får stadig færre barn: I fjor sank fruktbarhetstallet helt ned til 1,53 barn per kvinne. Aldri har dette tallet vært lavere i Norge, til tross for at statsminister Erna Solberg i nyttårstalen ved inngangen til året oppfordret til flere fødsler. I byene er fruktbarheten ofte enda lavere enn på nasjonalt nivå, og for Oslo er samlet fruktbarhetstall nå nede i 1,42 barn per kvinne. Er det grunn til bekymring?

I debatten rundt fruktbarhetsnivået trekkes iblant det såkalte reproduksjonstallet fram. Dette tallet er anslått til omtrent 2,1 barn per kvinne, og stammer fra en teoriretning i demografifaget som beregner hvordan befolkninger vil utvikle seg i en svært hypotetisk situasjon der det ikke forekommer inn- og utvandring, og der aldersfordelingen er helt jevn.

I en slik hypotetisk situasjon vil det være nødvendig med en fruktbarhet på rundt 2,1 barn per kvinne dersom man ønsker at antall fødte skal være likt antall døde, slik at man ikke får nedgang i folketallet.

(mer…)

12. mars 2020
Hvordan sikre et mangfoldig og inkluderende boligmarked?

Mari Løken, Tøyen Boligfestival

av Mari Løken, Berit Nordahl og Gro Sandkjær Hanssen

Å øke boligproduksjonen er et mål for både Oslos politikere og utbyggeraktører. Dette kan blant annet gjøres gjennom en raskere planprosesser og flere vedtatte detaljreguleringer. Økt boligproduksjon innebærer imidlertid ikke at disse boligene blir jevnt fordelt, og det gir ingen garanti for at boligene blir tilgjengelige for lavinntektsgrupper.

Forskningssjef Berit Nordahl, NIBR, OsloMet

Sykepleierindeksen viser at en enslig sykepleier i full jobb kun har tilgang til 2,7 prosent av Oslos boliger. Store lavinntektsgrupper, som trengs i Oslos velferdstjenester og arbeidsliv, ekskluderes således fra boligmarkedet. For å sikre en bedre tilgang til boligmarkedet for lavinntektsgrupper trengs en mer aktiv, omfordelende boligpolitikk.

I Oslo kunne en singel sykepleier kun ha økonomi til å kjøpe under 3 % av de boligene som lå ute til salgs i 2019. Foto: Benjamin A. Ward / OsloMet

Utvidelse av den kommunale boligpolitikken

Forsker Gro Sandkjær Hanssen, NIBR, OsloMet

I byrådssak 145 – 19, Nye veier til egen bolig, fremheves det at “en utvidelse av den kommunale boligpolitikken skal bidra til å gi løsninger på eie- og leiemarkedet som i dag ikke dekkes av det kommunale boligtilbudet og kommunens tilrettelegging for privat boligbygging”.

Mandatet går slik ut over det å tilrettelegge for raskere boligbygging innenfor det frie markedsparadigmet. Samtidig legges det til grunn som kriterie at løsningene ikke skal “kreve stor grad av kommunal subsidiering”.

Dagens lovverk legger i stor grad tilrette for at kommunene kan ta en aktiv rolle i boligpolitikken, men vi finner likevel at plan- og bygningsloven (2008) begrenser kommunens autoritet i forhold til å sikre sosial boligbygging, inkludering, varierte boligområder.

(mer…)

7. februar 2020
Ut av fagsiloene – vi trenger nye begrep i dagens urbanisme

Gjesteinnlegg av Ingvild Tjønneland, masterstudent i urbanisme ved AHO

Ingvild Tjønneland

Tverrfaglighet, samarbeid og sirkulær økonomi er en del av løsningen for en bærekraftig utvikling, men har vi et språk som kan romme denne helheten? Og trenger vi nye begrep som kan sette ord på den sosiale dimensjonen av bærekraftbegrepet?

Attraktive byer skapes ikke av byplanleggere alene

Dagens byplanlegging krever en helhetlig tilnærming, med medvirkning og tverrfaglig samarbeid. Med Kommune 3.0 skal utfordringer løses i fellesskap gjennom samskaping og medborgerskap.

Arendal kommune har for eksempel utarbeidet en egen sivilsamfunnsstrategi, og lanserte i fjor en veileder med 40 verktøy for innbyggerinvolvering. Nye Ålgård sentrum i Gjesdal kommune, som vant Statens pris for byggkvalitet for forbilledlig transformasjon i fjor høst, er et annet eksempel. Her er flomsikring av Figgjoelva sett i sammenheng med utformingen av sentrum som helhet, og ny bruk av kulturhistoriske bygg og bruk av designelement bidrar til å styrke stedets historie og identitet. Disse eksemplene viser at vi i dagens byplanlegging jobber tverrfaglig og helhetlig. Språket vi bruker i byplanleggingen henger imidlertid fortsatt igjen i fagsiloene.

Selv om den brede definisjonen av arkitektur, gitt i arkitektur.nå (2009), omfatter alle våre menneskeskapte omgivelser, er kanskje ikke begrep som «arkitektur», «arkitektonisk kvalitet» og «kvalitet i de bygde omgivelsene», som er knyttet til arkitekturfaget, lenger nok til å romme den tverrfagligheten og helhetstenkningen som preger dagens urbanisme? Er det på tide med nye begrep i dagens urbanisme? Og kan «Baukultur» – eller bygningskultur og byggekultur på norsk – være et egnet begrep? Eller kanskje er det på tide å ta fram igjen begrepet byggeskikk?

(mer…)

24. januar 2020