Forfatter: Marianne Tønnessen

  • 8 milliarder mennesker – og helt i ubalanse

    8 milliarder mennesker – og helt i ubalanse

    Veksten i verdens befolkning vil antakelig fortsette i seksti år til, særlig i urbane strøk og særlig i fattige land, til det er over 10 milliarder mennesker på jorda. Allerede neste år går India forbi Kina som verdens mest folkerike land.

    Publisert første gang: 11.11.22, flyttet 29.11.22

    Verdens befolkning passerer i disse dager åtte milliarder personer, og er i ubalanse på mange måter.

    FN har valgt 15. november som dag for å markere at verdens befolkning passerer 8 milliarder mennesker. Datoen er antakelig litt tilfeldig valgt.

    Det finnes ikke gode nok data om befolkningen i alle verdens land til at noen kan si akkurat hvem som vil være Jordas innbygger nr. 8 000 000 000, eller når dette skjer. Men tallene over verdens befolkning er gode nok til at vi kan slå fast at det siste hundreåret har vært helt eksepsjonelt når det gjelder vekst i verdens befolkning. Helt fram til rundt år 1800 var verdens befolkning på under 1 milliard mennesker, og økningen fra 1 til 2 milliarder personer tok mer enn hundre år. For hundre år siden, i 1922, var det fortsatt under 2 milliarder mennesker på jorda.

    Men gjennom 1900-tallet, og særlig etter 1950, økte antall mennesker på jorda kraftig.

    Det skjedde i takt med medisinske framskritt og bedre folkehelse, slik som bedre vann- og sanitærforhold, bekjempelse av sykdommer og bedre ernæring. I 1927 passerte verdens befolkning 2 milliarder, og i 1960 3 milliarder. Deretter fulgte de nye milliardene tett, med en ny passering omtrent hvert tolvte år.

    Forrige milliardpassering var i 2010, da ble det 7 milliarder mennesker på jorda.

    Figur 1 viser hvordan verdens befolkning har vokst fra 1950 til i dag (svart linje), og hvordan FN anslår at den kan kommet til å utvikle seg framover (blå linje, basert på FNs nyeste framskriving fra i sommer). De stiplede linjene viser FNs høy- og lavalternativer, og illustrerer at tallene for framtiden er usikre, særlig langt fram i tid.

    Figur 1. Kilde: World Population Prospects 2022

    I FNs mellomalternativ (heltrukken blå linje) fortsetter verdens befolkning å vokse til 9 milliarder rundt 2037 og 10 milliarder rundt 2058.

    I 2080-årene slutter verdens befolkning å vokse, ifølge disse framskrivingene. Da er det 10,4 milliarder mennesker på jorda.

    Fortsatt kraftig vekst – i antall

    Veksten i verdens befolkning har vært en kilde til stor bekymring, særlig i siste halvdel av 1900-tallet. Da var også den prosentvise befolkningsveksten spesielt høy (figur 2), og begreper som befolkningseksplosjon og jordas bæreevne ble en viktig del av den offentlige debatten. I 1960-årene var den globale befolkningsveksten i mange år på over 2 prosent, som er svært høyt. Deretter har den prosentvise veksten avtatt, og nå er vi nede i under 1 prosents vekst årlig.

    Men målt i antall ekstra mennesker på jorda (figur 3) fortsatte den globale befolkningsveksten å øke fram til rundt 1990, og siden da har verdens befolkning økt med omtrent 80 millioner mennesker hvert år. Det tilsvarer omtrent folketallet i Tyskland. Først fra 2020 regner FN med at perioden med såpass kraftig vekst (i antall) er over, men i mellomalternativet fortsetter det altså å bli flere mennesker på jorda fram til 2080-årene.

    Figur 2. Kilde: World Population Prospects 2022
    Figur 3. Kilde: World Population Prospects 2022

    Hvilken effekt dette vil ha på klimaet avhenger i stor grad av hvor mye klimagasser hver person slipper ut i snitt.

    Det er likevel rimelig å anta at flere mennesker på jorda også betyr større press på jordas miljø og ressurser; beregninger fra World Data Lab viser at veksten i verdens folketallet primært vil komme i det de kaller konsumentklassen (‘consumer class’), som er personer som tjener mellom 120 og 1200 kroner dagen.

    I en policy brief (lenke nederst i denne bloggen) viser FN til at økte inntekter, og ikke befolkningsvekst, har vært den viktigste driveren bak økningen i verdens forbruk de siste årene, og at folk i høyinntektsland har et klart større materielt fotavtrykk enn folk i de fattige landene der befolkningsveksten er sterkest. Men, skriver FN, de fattige trenger å øke sitt energiforbruk for å få økonomisk utvikling, og den fortsatte befolkningsveksten gjør det ekstra viktig at verdenssamfunnet klarer å sikre økonomisk utvikling for fattige samtidig som miljøet beskyttes og bevares.

    FN utdyper at det klimamessig vil monne lite på kort sikt å forsøke å begrense veksten i verdens folketall, sammenlignet med å endre økonomisk produksjon og konsum. Men på lenger sikt, i siste halvdel av dette århundret, kan effektene av lavere befolkningsvekst gjennom flere tiår gjøre det lettere å unngå store skader på miljøet.

    FN publiserer også anslag for hvor mange mennesker som bor i by (urbane strøk) eller land (rurale strøk). Gjennom historien har bare et mindretall av verdens befolkning bodd i by, men de siste årene har den urbane befolkningen gått forbi den rurale. Som figuren under viser, forventer FN at veksten i verdens befolkning framover (prikkede linjer) vil komme i urbane og ikke i rurale strøk.

    Figur 4. Kilde: World Urbanization Prospects 2018
    Store ubalanser

    Tallene over dekker over store geografiske ubalanser. Mens noen deler av verden har fortsatt kraftig vekst, en ung befolkning og en stor andel på landsbygda, har andre steder nedgang i folketallet og en kraftig aldring.

    Figuren under viser hvordan folketallet i verdensdelene har utviklet seg siden 1950 til i dag (heltrukne linjer), samt FNs framskrivinger mot 2100 (stiplede linjer). Asia er den mest folkerike verdensdelen, men Afrika er verdensdelen der veksten forventes å bli aller størst i årene framover.

    Europa, på sin side, har hatt lite vekst i vekst i folketallet de siste årene, og FN antar at det framover vil bli stadig færre mennesker i Europa.

    Figur 5. Kilde: World Population Prospects 2022

    Generelt er befolkningsveksten høyest i de fattigste landene, som også er dårligst rustet til å investere i utdanningen og helsen til en stadig økende befolkning. Framover mot neste milliardpassering i 2037 forventer FN at mer enn 90 prosent av verdens befolkningsvekst vi skje i lav- og lav-middels-inntektsland. Noen land i Afrika vil få en spesielt kraftig vekst: Befolkningene i Niger og DR Kongo mer enn tredobles fram mot 2100, og folketallet i Tanzania øker fra 65 millioner i dag til 180 millioner i 2100. I Somalia øker folketallet fra 18 millioner i dag til 66 millioner i 2100, dersom FNs mellomalternativ slår til.

    Samtidig skaper synkende folketall – eller forventninger om synkende folketall – bekymring i rikere land. Noen land kan vente en kraftig nedgang i antall innbyggere; både Sør-Korea, Bulgaria og Serbia får ifølge FNs mellomalternativ mer enn en halvering av folketallet fram mot 2100. Bekymringen over synkende folketall er særlig knyttet til befolkningens aldring, med færre i arbeidsfør alder til å forsørge en stadig høyere andel eldre.

    Også når det gjelder aldring er det store ubalanser mellom ulike deler av verden. Figuren under viser medianalder i verdensdelene. Medianalder er den alderen der halvparten av befolkningen er yngre og den andre halvparten er eldre. I Europa – det ‘eldste’ kontinentet – er medianalderen nå 42 år. I Afrika er medianalderen under halvparten av dette, bare 19 år. Halvparten av Afrikas befolkning er altså barn og unge opp til 18 år. Dette er med på å forklare den kraftige befolkningsveksten som er forventet i Afrika framover; store kull av unge kvinner kommer snart inn i aldre der det er vanlig å få barn. Da blir det også et avgjørende spørsmål hvor mange barn hver kvinne vil få – og FN peker på at det fortsatt er et stort gap i mange fattige land mellom hvor mange kvinner som ikke ønsker å bli gravide og hvor mange som bruker moderne prevensjon. Når det i tillegg er forventet en rask økning i antall kvinner i alderen 15-49 år, betyr det at det blir behov for en kraftig utvidelse av slike seksuelle og reproduktive helsetilbud.

    Figur 6. Kilde: World Population Prospects 2022

    Fram mot neste milliardpassering forventer FN at nesten all vekst i antall barn, unge og voksne under 65 år vil skje i de fattigere delene av verden. I rikere deler av verden vil det bli færre personer under 65 år framover, og befolkningsveksten vil bare skje i aldersgruppen over 65 år – altså blant de eldste.

    Ubalansene som er beskrevet over er nært knyttet til en ubalanse i fruktbarhet, altså barnetall per kvinne. Fruktbarheten har sunket tydelig over hele verden de siste femti årene, men Afrika skiller seg ut med fortsatt nokså høy fruktbarhet, som vist i figuren under. Mens de andre verdensdelene nå har et samlet fruktbarhetstall på rundt 2 barn per kvinne, har Afrika det dobbelte.

    Selv om FN anslår at fruktbarheten i Afrika vil synke de neste tiårene, tar det lang tid før nivået er nede på to barn per kvinne. I den perioden er det født mange barn, som i sin tur etter hvert vil komme opp i fødedyktig alder. Store kull av kvinner i fødedyktig alder vil bidra til at befolkningen fortsatt vokser, selv om hver kvinne i snitt får færre barn enn generasjonen før dem.

    Figur 7. Kilde: World Population Prospects 2022

    Ubalansen i fruktbarhet sees enda tydeligere ved å sammenligne ulike land, som i figuren under. Noen land, først og fremst i Afrika, har fortsatt fruktbarhet på over 6 barn per kvinne. Samtidig er det andre land, særlig i Øst-Asia og i Sør- og Øst-Europa, som har en fruktbarhet som er så lav at det vekker bekymring hos politiske ledere.

    Figur 8. Kilde: World Population Prospects 2022

    At den globale demografien er så ute av balanse, preger den internasjonale politiske diskusjonen på dette området, og det er ingen enighet om hvorvidt høy eller lav fruktbarhet er det største problemet. Også demografisk forskning er preget av denne ubalansen. Forskningen skal jo ideelt sett forske på og finne løsninger på store utfordringer, men forskerne er ikke enige om hvilken utfordring som fortjener mest oppmerksomhet. Som på så mange andre områder er det de rike deler av verden (som har lav fruktbarhet) som også har størst makt til å definere problemene og ressurser til å sette agenda for forskning.

    I tillegg til ubalansene over er det store forskjeller mellom verdensdelene når det gjelder grad av urbanisering (se figur under). Mens Europa og hele Amerika er urbane verdensdeler, har et flertall av innbyggerne i Asia og Afrika bodd på landsbygda – hittil. Fra nå av er den urbane befolkningen i Asia større enn den rurale, og all framtidig befolkningsvekst i Asia er ventet i byene. I Afrika er det forventet befolkningsvekst både i rurale og urbane strøk framover.

    Figur 9. Kilde: World Urbanization Prospects 2018
    India forbi Kina

    Neste år – 2023 – kan bli et milepæl når det gjelder verdens to demografiske giganter, Kina og India. Hvis FNs framskrivinger slår til, passerer India Kina i løpet av neste år og blir verdens mest folkerike land. Som figuren under viser, er den kinesiske befolkningen på sitt største akkurat i disse tider, og i framtiden ser det ut til at det blir stadig færre mennesker i Kina. Den indiske befolkningen fortsetter å vokse noen år til, og kan passere 1,6 milliarder mennesker før 2070.

    Figur 10. Kilde: World Population Prospects 2022

    Likevel vil det fortsatt i uoverskuelig framtid være disse to landene som er verdens mest folkerike, og de har også svært interessante demografiske historier. Blant annet har den tidligere ettbarnspolitikken i Kina satt varige spor i befolkningen – både fordi det nå er små kull av kvinner som kommer inn i aldre da det er vanlig å få barn, men også fordi ettbarnsnormen kan ha festet seg såpass i den kinesiske befolkningen at folk flest vil velge å bare få ett barn selv om myndighetene nå har åpnet opp for flere. Hva som skjer framover i disse to landene vil ikke bare være viktig for de milliarder av mennesker som bor der, men vil også ha stor effekt på hele verdens framtidige befolkningsutvikling.

    Kilder:

    United Nations, Department of Economic and Social Affairs: A World of 8 Billion. Future of the World Policy Brief #140. https://www.un.org/development/desa/dpad/publication/un-desa-policy-brief-no-140-a-world-of-8-billion/

    World Population Prospects 2022. https://population.un.org/wpp/

    World Urbanization Prospects 2018. https://population.un.org/wup/

  • Hvem er korona-utflytterne, og vil de komme tilbake?

    Hvem er korona-utflytterne, og vil de komme tilbake?

    Utflyttingen fra Oslo var rekordhøy i koronaåret 2020. Vil utflytterne komme tilbake når pandemien er over? Yrkene til de som flyttet ut, kan gi en pekepinn på om de vil komme tilbake eller ikke.

    Rekordhøy utflytting

    Nærmere 44 000 mennesker flyttet fra Oslo i fjor. Aldri har utflyttingen fra Oslo vært høyere. Det skyldes først og fremst en tydelig økning i utflyttingen til resten av Norge, som figuren under viser. Utvandringen økte også fra 2019 til 2020, men den var enda høyere rundt 2011-2013.

    Også andre storbyer opplevde stor utflytting i fjor. Byer som Stockholm, Tokyo og Melbourne har rapportert om rekordutflytting, og også fra New York, Chicago, Paris, New Dehli, Istanbul og en rekke britiske byer meldes det om svært høye utflyttingstall.

    Utflyttingen fra Oslo økte i 2020. Utflytting til resten av Norge øker mest, men også utvandringen til andre land økte.
    Figur 1: Utflytting fra Oslo (NIBR, OsloMet)

    Årsaker til utflyttingen

    At folk flyttet ut fra byene i 2020 kan ha mange årsaker. Noen har kanskje ønsket å komme bort fra høyt smittetrykk i byene, og mindre sosialt liv og kulturaktiviteter har nok gjort byene mindre attraktive å bo i.

    Nedstengningene medførte også at mange mistet jobben eller ble permittert, og derfor ikke trengte å bo i byen på grunn av jobben. I tillegg økte mulighetene for hjemmekontor kraftig, så det ble mulig å ha en jobb i byen og bo et helt annet sted.

    Med hjemmekontor kan det også bli behov for større bolig for å få plass til kontoret, noe det er lettere å få råd til om man flytter ut av byen.

    Årsaken til at folk flyttet fra Oslo, kan gi en pekepinn på om de vil komme tilbake nå som byen begynner å åpne opp igjen.

    Hvis årsaken var smittesituasjonen eller at man mistet jobben, er det større sannsynlighet for at man kommer tilbake når smitten er borte og jobben er der igjen.

    Men hvis årsaken var muligheter for hjemmekontor, og hjemmekontor-mulighetene fortsatt er der etter pandemien, er det ikke sikkert utflytterne kommer tilbake.

    Hvem blir, og hvem kommer tilbake?

    En måte å undersøke dette på, er å se på yrkene til de som flyttet ut. Noen yrker – som for eksempel innen IKT – har store muligheter for hjemmekontor, mens andre yrker – som håndverkere og renholdsarbeidere – ikke like enkelt kan jobbe hjemmefra.

    Og noen yrker – som innen salg og servering – ble langt hardere rammet av nedstengningene i Oslo enn andre yrker.

    Mange hadde IKT-jobber

    Denne analysen bruker SSB-tall over folk som endret bostedskommune fra Oslo til en annen norsk kommune i løpet av de siste fem årene, og hva slags yrke de hadde før de flyttet. Figuren under viser hvordan utflyttingen i ulike yrkesgrupper endret seg i 2020.

    Utflytting fra Oslo til andre deler av Norge, etter yrke (ytterligere forklaring i teksten).
    Figur 2: Utflytting fra Oslo til andre deler av Norge, etter yrke (NIBR, OsloMet)

    Mange yrkesgrupper hadde høyere utflytting i 2020 (mørk søyle) sammenlignet med årene før, men det er noen unntak: For håndverkere og renholdere mv. (langt til høyre i figuren) var det nesten ingen endring i utflyttingen.

    På den andre siden var det en tydelig økning for typiske hjemmekontor-yrker som IKT-rådgivere, realister, sivilingeniører mv., IKT-teknikere, samt juridiske, samfunnsvitenskapelige og humanistiske yrker.

    Det var også en økning innen salgsyrker og blant kokker, servitører, bartendere, frisører mv – yrker der mange mistet jobben eller ble permittert. Men økningen i disse gruppene var ikke like stor som økningen i yrkesgruppene der mulighetene for hjemmekontor er store.

    Det kan tale for at relativt mange av de som flyttet fra Oslo i 2020 ikke kommer til å flytte tilbake med det første dersom mulighetene for hjemmekontor fortsetter etter pandemien.

    I tillegg var det også en økning i utflyttingen av sykepleiere og lærere. Dette er litt overraskende, siden disse yrkesgruppene verken har stor mulighet for hjemmekontor eller i stor grad mistet jobbene under pandemien.

    En mulig forklaring på økningen i disse gruppene kan være at sykepleiere og lærere trengs overalt, og at de derfor lettere kan bli med ut av Oslo hvis de for eksempel har en partner som har fått muligheter for hjemmekontor.

    To av tre flyttet til Viken

    Mange kommuner i Norge har nedgang i folketallet, og den økte utflyttingen fra Oslo kan ha gitt håp om at hjemmekontor-utflytterne er en løsning for distriktskommuner som ønsker flere innbyggere.

    Men selv om det finnes mange eksempler på at folk flyttet fra Oslo til et grisgrendt strøk i en helt annen del av landet i 2020, er det fortsatt slik at de fleste utflytterne fra Oslo ikke flytter veldig langt.

    De som flytter fra Oslo, flytter i all hovedsak til Viken-området. Slik har det vært før, og slik var det også i 2020, se figuren under.

    Siden utflyttingen fra Oslo alt i alt var høyere i 2020, økte utflyttingen til så å si alle fylkene, og i antall var økningen størst til Viken. I prosent, derimot, var økningen størst til Vestfold og Telemark.

    Selv om koronapandemien ser ut til å ha endret noe på hvem som flytter ut fra Oslo, er det altså ikke store endringer i hvor utflytterne fra Oslo flytter til.

    Hjemmekontor-utflyttere som nå har bosatt seg i Viken, vil nok også kunne kombinere hjemmekontor med noen arbeidsdager i uka på jobbkontor i Oslo på en enklere måte enn dersom de hadde flyttet til en helt annen del av landet.

    Utflyttere fra Oslo, etter hvor de bodde året etter. De aller fleste har flyttet ut til Viken fylke.
    Figur 3: Utflyttere fra Oslo, etter hvor de bodde året etter (NIBR, OsloMet)

    Om tallene

    Analysene er basert på data fra Statistisk sentralbyrå/microdata.no. Tallene viser personer som ifølge folkeregisteret var bosatt i Oslo i ett år og i en annen kommune i året etter (personer som flyttet fra Oslo og deretter tilbake i løpet av samme kalenderår, er altså ikke inkludert).

    Tallene for yrke viser registrert yrke i november året før de flyttet, og baserer seg på SSBs standard for yrkesgruppering (noen store yrkesgrupper er vist på et lavere detaljeringsnivå i denne standarden enn andre).

    Profile Image

    Marianne Tønnessen

    Forsker, NIBR, Oslomet

    Tønnessen er samfunnsøkonom med doktorgrad i demografi fra Universitetet i Oslo. Hun ledet i mange år arbeidet med de norske befolkningsframskrivingene i Statistisk sentralbyrås forskningsavdeling, og har særlig arbeidet med på inn- og utvandring, demografiske konsekvenser av migrasjon samt regional befolkningsutvikling. Hun har også vært Fulbright-stipendiat ved Princeton University og forsker i demografi ved Stockholms universitet. (Foto: Studio Vest)