av Mari Løken, Berit Nordahl og Gro Sandkjær Hanssen
Å øke boligproduksjonen er et mål for både Oslos politikere og utbyggeraktører. Dette kan blant annet gjøres gjennom en raskere planprosesser og flere vedtatte detaljreguleringer. Økt boligproduksjon innebærer imidlertid ikke at disse boligene blir jevnt fordelt, og det gir ingen garanti for at boligene blir tilgjengelige for lavinntektsgrupper.
Sykepleierindeksen viser at en enslig sykepleier i full jobb kun har tilgang til 2,7 prosent av Oslos boliger. Store lavinntektsgrupper, som trengs i Oslos velferdstjenester og arbeidsliv, ekskluderes således fra boligmarkedet. For å sikre en bedre tilgang til boligmarkedet for lavinntektsgrupper trengs en mer aktiv, omfordelende boligpolitikk.
Utvidelse av den kommunale boligpolitikken
I byrådssak 145 – 19, Nye veier til egen bolig, fremheves det at “en utvidelse av den kommunale boligpolitikken skal bidra til å gi løsninger på eie- og leiemarkedet som i dag ikke dekkes av det kommunale boligtilbudet og kommunens tilrettelegging for privat boligbygging”.
Mandatet går slik ut over det å tilrettelegge for raskere boligbygging innenfor det frie markedsparadigmet. Samtidig legges det til grunn som kriterie at løsningene ikke skal “kreve stor grad av kommunal subsidiering”.
Dagens lovverk legger i stor grad tilrette for at kommunene kan ta en aktiv rolle i boligpolitikken, men vi finner likevel at plan- og bygningsloven (2008) begrenser kommunens autoritet i forhold til å sikre sosial boligbygging, inkludering, varierte boligområder.
