Gjesteinnlegg av Ingvild Tjønneland, masterstudent i urbanisme ved AHO
Tverrfaglighet, samarbeid og sirkulær økonomi er en del av løsningen for en bærekraftig utvikling, men har vi et språk som kan romme denne helheten? Og trenger vi nye begrep som kan sette ord på den sosiale dimensjonen av bærekraftbegrepet?
Attraktive byer skapes ikke av byplanleggere alene
Dagens byplanlegging krever en helhetlig tilnærming, med medvirkning og tverrfaglig samarbeid. Med Kommune 3.0 skal utfordringer løses i fellesskap gjennom samskaping og medborgerskap.
Arendal kommune har for eksempel utarbeidet en egen sivilsamfunnsstrategi, og lanserte i fjor en veileder med 40 verktøy for innbyggerinvolvering. Nye Ålgård sentrum i Gjesdal kommune, som vant Statens pris for byggkvalitet for forbilledlig transformasjon i fjor høst, er et annet eksempel. Her er flomsikring av Figgjoelva sett i sammenheng med utformingen av sentrum som helhet, og ny bruk av kulturhistoriske bygg og bruk av designelement bidrar til å styrke stedets historie og identitet. Disse eksemplene viser at vi i dagens byplanlegging jobber tverrfaglig og helhetlig. Språket vi bruker i byplanleggingen henger imidlertid fortsatt igjen i fagsiloene.
Selv om den brede definisjonen av arkitektur, gitt i arkitektur.nå (2009), omfatter alle våre menneskeskapte omgivelser, er kanskje ikke begrep som «arkitektur», «arkitektonisk kvalitet» og «kvalitet i de bygde omgivelsene», som er knyttet til arkitekturfaget, lenger nok til å romme den tverrfagligheten og helhetstenkningen som preger dagens urbanisme? Er det på tide med nye begrep i dagens urbanisme? Og kan «Baukultur» – eller bygningskultur og byggekultur på norsk – være et egnet begrep? Eller kanskje er det på tide å ta fram igjen begrepet byggeskikk?