Gjesteinnlegg av Mari Løken, Leieboerforeningen
Årets storbykonferanse gikk i år av stabelen som en heldigital event. Selv om mye var annerledes i år, var det i år som i fjor stor interesse for sesjonene som omhandlet bolig. Det begynner å nærme seg en floskel når man gjentar at boligprisveksten har løpt fra lønnsveksten, og at boligmarkedet fungerer som et instrument som skaper større og større forskjeller mellom de som er innenfor og de som havner utenfor.
Problemene i boligmarkedet er så til de grader kjent og oppe i dagen at det nærmest er meningsløst å kun diskutere dette videre uten å sette handling bak ordene. Men det virker som om terskelen er høy for å gjøre noe med hvordan boligmarkedet fungerer, i hvert fall hvis det dreier seg om noe mer enn litt flikking på status quo. Det er jo litt ironisk at vi nå, rundt 30 år etter at borettslagsmodellen ble deregulert, skal prøve å finne opp kruttet på nytt. Og det i et debattklima der ordet regulering nærmest umiddelbart ser ut til å fremkalle tinnfoliehatten, stemplet med hammer og sigd.