I flere år har det vært gjennomført områdeløft i byområder i de største byene i Norge, men det var særlig i forbindelse med Tøyenløftet at områdeløft som fenomen ble kjent gjennom NRKs Brennpunkt sist høst.
Reportasjen avdekket at det var brukt mye penger på ulike tiltak i området, men at løftet hadde liten synlig effekt på de store levekårsutfordringene på Tøyen.
Områdeløftet, som startet i 2013 med en varighet på fem år, var ment å bedre levekårene og det ble satt av til sammen 250 millioner kroner fra stat og kommune til områdeløftet.
Men et områdeløft, slik vi har sett på Tøyen, kan ikke løse de virkelig store levekårsutfordringene i et område. Det er heller ikke målet.
Det er viktig å skille mellom de store programmene som går over mange år, og områdeløftene. Sistnevnte er begrenset til utvalgte områder innenfor en begrenset tidsperiode, og har mindre ressurser. De store velferdspolitiske grepene ivaretas av de store programmene.
For eksempel i den nye tiårige Groruddalssatsingen 2017–2026 er det prioritert tre hovedområder. To av disse inngår i sentrale velferdspolitiske strategier for å bedre levekår, nemlig Oppvekst og utdanning, og Sysselsetting knyttet til innbyggere med innvandrerbakgrunn. Det tredje satsingsområdet er Nærmiljø der områdeløft inngår.
Så hva er et områdeløft?
En helhetlig områderettet innsats
Områdeløft som fenomen ble for første gang anvendt i fire delbydeler i Groruddalen som en del av den mer omfattende Groruddalssatsingen som startet i 2007, og ble etter hvert tatt i bruk i andre områder både i Oslo og andre byer. Områdeløft er offentlig finansierte utviklingsprogram for å gjennomføre helhetlige innsatser i levekårsutsatte områder, og har som oftest en varighet på tre–fem år.
Med levekårsutsatte områder menes områder der store deler av befolkningen scorer under gjennomsnittet på en rekke levekårsvariabler. Det kan handle om at lokalbefolkningen har lavere inntekt, lavere utdannelse, færre sysselsatte og at flere lever under fattigdomsgrensen enn i andre områder. Det kan også være at det er flere unge som dropper ut av skolen.
Behov for fysisk oppgradering
I tillegg er det ofte behov for fysisk oppgradering av offentlige uterom. Synlige symptomer på en negativ utvikling kan være slitte fellesområder eller tomme butikklokaler i sentrene.
Noen områder mangler gode lekeplasser eller fritidstilbud til ungdom eller det er tungt å drive lag og foreninger. Naboer vet lite om hverandre, og mange føler seg utrygge – enten de har grunn til det eller ikke. De som har penger til å skaffe bolig andre steder, vurderer å flytte.
For å kunne ivareta en helhetlig tilnærming anvendes ulike metoder, tiltak og strategier, og det er særlig søkelys på å involvere lokale aktører i prosessen. Det inkluderer beboergrupper i alle aldre og med ulike bakgrunn. Det gjelder det lokale organisasjonslivet og næringslivet. Og det gjelder ansatte i skoler og de som jobber med tjenestetilbudet i området.
Det benyttes både sosiale, kulturelle og fysiske virkemidler. Kunnskapen som inngår i områdeløftene, og som danner grunnlag for hvilke tiltak som skal iverksettes, kombinerer «harde fakta» om fysiske forhold og levekår i befolkningen, med kvalitativ kunnskap om lokalsamfunnets opplevelser, behov og ønsker.
Kan bidra til økt livskvalitet men ikke endre levekår
Spørsmålet er hva en kan forvente av endringer på bakgrunn av et områdeløft. Selv om områdeløft er begrunnet i velferdspolitiske mål, betyr det ikke at et områdeløft kan løse de store utfordringene i et levekårsutsatt område. Det sier seg selv at denne typen tiltak ikke endrer beboeres tilknytning til arbeidslivet, øker inntekter eller trangboddhet. Det er heller ikke målet i et områdeløft.
Målene i områdeløftene er mindre ambisiøse. Målene dreier seg først og fremst om at nærmiljøkvaliteter skal styrkes og at innsatsen skal bidra til inkluderende lokalsamfunn der flere er aktivt deltakende. Å styrke beboeres egne ressurser og mulighetsrom inngår i dette.
I begrepet nærmiljøkvaliteter ligger det at kvaliteter som har betydning for nærmiljøet oppleves som trygt, godt og inkluderende, og rommer både fysiske og sosiale forhold. Det som områdeløft kan bidra med er at beboere får økt livskvalitet.
Viktig med raske resultater
Erfaringene fra de områdeløftene som er gjennomført viser at det har vært viktig å få på plass synlige, fysiske resultater i nabolaget så raskt som mulig som beboerne har etterspurt.
Det kan være belysning i gangveier og i uteområder, oppgradering av lekeplasser, bygging av arenaer for uteaktiviteter eller sitteplasser og utegriller. Dette vitner om at det skjer noe i området, og det viser at beboerne blir tatt på alvor med sine innspill, de blir «sett» og lyttet til.
Likevel er det sosiale arenaer som det er størst behov for. Steder der beboere i ulike livsfaser og med ulik bakgrunn kan stikke innom, treffe andre i nabolaget eller delta på samlinger og arrangementer.
Det som særlig går igjen i områdeløftene er behovet for steder der ungdom kan treffes. Flere områdeløft har fått til velfungerende sosiale møteplasser for beboere i alle aldre, ofte som resultat av fysisk oppgradering.
Har hatt positiv effekt
Ett tiltak kan ha flere positive effekter. Dersom en tenker at det brukes penger på å bygge en leke- og aktivitetspark i nærmiljøet og som viser seg å bli attraktiv å bruke for de som ønsker å leke eller trene. Det kan føre til nye bekjentskap blant barnefamilier. Det kan også føre til at beboere som tidligere ikke var i aktivitet kommer seg ut og opplever bedre helse.
Det kan også tenkes at økt livskvalitet oppnås for eksempel ved at barn eller eldre opplever uteområdene som tryggere på kveldstid. Enten fordi det er blitt mer lys på gangveiene, eller ved at ungdom opplever å bli sett og ivaretatt av ledere på den lokale ungdomsklubben.
Andre eksempler kan være at kvinner utenfor arbeidslivet opplever å bli mindre isolert, fordi de blir kjent med andre og bygger nettverk på det lokale møtestedet.
Dette er relativt enkle tiltak, men som kan bidra til at områdene erfares som bedre for de som bor der. Her har områdeløft langt på vei lykkes.
Innlegget er tidligere publisert i Dagsavisen 8. februar 2018.