Skrevet av Marianne Millstein, forsker ved NIBR, HiOA
‘Smart’ byutvikling og såkalte ‘smart cities‘ har vært en voksende trend både i Norge og internasjonalt de siste årene.
12. oktober samlet CIENS – Forskningssenter for miljø og samfunn en rekke aktører for å se nærmere på hva som egentlig menes med den smarte byen:
• Hva er drivkreftene
• Hvilken rolle spiller innovasjon og teknologi
• Hvordan kan ulike aktører jobbe sammen for å finne gode løsninger
• Og, hvordan skal vi sikre at den smarte byen også blir en inkluderende by?
Et sterk fokus på smart byutvikling i politikk og forskning er til dels drevet frem av nødvendige økonomiske omstillinger og store og raske teknologiske endringer.
Disse omstillingene sees på som avgjørende for å få til det grønne skiftet og sikre fortsatt høy velferd til en stadig voksende bybefolkning.
Høyteknologisk by
Den smarte byen er i dette perspektivet en høyteknologisk by. Den bruker store data for å bedre service og infrastruktur og tar i bruk ny teknologi for å styrke innbyggernes medvirkning. I den smarte byen finner vi også nye løsninger som skaper mer energieffektive og bærekraftige bygg og nabolag.
Den smarte byøkonomien handler dessuten om innovasjon. Grundermiljøer og start-ups skaper nye innovative løsninger nedenfra, og trekker aktivt på ideer om inkluderende, grønn og smart byutvikling i sin virksomhet.
Digitaliseringen har revitalisert delingsprinsipper både gjennom store kommersielle aktører så vel som lokale entreprenører.
Men teknologiske endringer og innovasjon skjer ikke i et vakuum. Et viktig spørsmål på konferansen var hvordan en smart by også endrer sosiale forhold, og om endringene påvirker inkludering og ekskludering i bysamfunnet.
Informasjon er makt
Ulike aktører har ulik maktposisjon og utgangspunkt for delta i den smarte byen. Teknologi er heller ikke maktfri. Store data og informasjonsmengder kan være et verktøy for bedre velferdstjenester.
Men såkalt ‘big data’ kan også være et verktøy for regulering og kontroll av hvordan innbyggerne skal forholde seg til myndighetene.
I et mer kritisk perspektiv på den smarte byutviklingen er det derfor viktig å spørre seg hvordan den smarte byen både kan inkludere og ekskludere. Og hvordan den smarte byen former hvordan vi kan utøve makten vår som medborgere.
Hva betyr det for det demokratiske handlingsrommet dersom vi i stadig større grad skal handle som ‘digitale medborgere’, som Ayona Datta spurte seg?
Noen ganger kan det framstå som at det alt vi trenger er bare mer og bedre informasjon, så vil vi løse de fleste problemer. Politikkens vesen er mindre relevant i denne fortellingen.
Data og informasjon kan brukes og misbrukes, den formidles og fortolkes på ulike måter. Innbyggere har forskjellig tilgang til informasjon, og også forskjellige forutsetninger til å delta. Teknologiske løsninger er ikke alene et tilstrekkelig svar på denne typen utfordringer.
Den smarte byen er ikke bare ny teknologi
I jakten etter mer og bedre data, så forblir dessuten visjonene som former den smarte byutviklingen sjelden utfordret, selv om disse ofte er skapt av noen få aktører og fremmer noen sine interesser over andres.
Dette er altså ikke tekniske problemer vi kan løse med mer data alene, men dypt politiske spørsmål om hvem den smarte byutviklingen skapes av, for og med.
En viktig oppgave framover er derfor å sikre at forskning og debatt om den smarte byen ikke reduseres til et spørsmål om innovasjon og teknologi alene, men at vi integrerer store spørsmål om demokrati, inkludering og ekskludering og medborgerskap i den nye smarte byagendaen.
Teknologi og innovasjon spiller nye og spennende roller også i dette bredere perspektivet, fordi det muliggjør nye former for engasjement, aktivisme og deltagelse.
CIENS er et strategisk samarbeid mellom forskningsinstituttene CICERO, Meteorologisk institutt, NIBR, NILU, NINA, NIVA, TØI og Universitetet i Oslo