Blir det mindre fattigdom i byene?

I den ‘kompakte byen’ som har vært målet i europeisk og norsk byplanlegging i årevis er det et mål at sentrumsområder og knutepunkter skal blir mer attraktive. Hvordan påvirker dette byenes mindre ressurssterke befolkning?

Mer attraktive sentrumsområder skal tiltrekke seg flere beboere som kan skape gode bomiljø, og til å motvirke byspredning og flukta til forstedene. Dette er visjoner som blant annet reflekteres i den nye Urban Agenda for the EU.

Visjonen skal bidra til at flere blir boende sentralt for å minke klimaavtrykket og korte ned reisetider. Og ikke minst skal dette lette byenes behov for økte investeringer i areal og transport.

Norske byer satser stort på å bygge ut tidligere havne- og industriområder for å nå disse måla, noe som også skjer i Storbritannia og i resten av Europa. Men hva skjer med byens fattige i alt dette?

Åpent møte fredag 11. november: Er «vi-et» truet i den «attraktive byen»?

Attraktivitet er viktig når framtidens norske byer nå planlegges.

Den attraktive byen

Når attraktiviteten og tilflyttingen til sentrumsnære områder går opp, følger også bolig- og leieprisene naturligvis etter. De store utbyggerne kjøper opp ledige bytomter og tjener gode penger, noe som også Konkurransetilsynet la vekt på i en rapport i fjor.

Der hevder de også at lav konkurranse blant utbyggerne presser opp prisene i byene. I rapporten nevnes også kommunens sendrektighet i reguleringsarbeidet som en faktor. I 2014 la de vekt på tekniske krav fra myndighetene som prisdrivende i markedet, så det er en kombinasjon både av offentlig treghet og markedsaktørers profitthensyn som har forårsaket økt boligmangel og stor prisvekst.

Befolkninga blir på den ene siden fortalt at det er klimavennlig og ønskelig at flere blir boende i sentrum. På den andre siden følges ikke dette tilstrekkelig opp av kommunene med økt tomteregulering, boligbygging og levelige boligpriser. Økt spekulasjon bidrar også til et ytterligere press.

En fattigdom som flytter ut

Høyere priser, økende økonomiske forskjeller, lav satsing på sosial boligbygging (eller som i England, regelrett nedsalg av sosialboliger) og et mindre sosialt sikkerhetsnett. Dette tvinger de med mindre ressurser til å bosette seg ute i forstedene. Dette gjelder særlig unge, aleneforsørgere, studenter og andre som er helt avhengige av leiemarkedet.

Det er altså ikke slik at velstanden i byens sentrumsbefolkning øker. Det er heller fattigdommen som presses til å flytte ut, selv om også de mindre ressurssterke kunne tenkt seg å bli boende i sentrum. Velstandsøkningen kommer i stor grad i form av at den fattige befolkningen byttes ut, ikke at fattige løftes ut av fattigdom.

Dette har vært en stabil, men skjult utvikling over tid, som særlig har blitt observert i USA og England (særlig London). Også i andre store europeiske byer ser samme tendensen.

Trenden følger altså etter en større globale megatrend, nemlig urbaniseringa. Den svært høye sentrale prisveksten i Norge tilsier at den samme utviklinga også gjør seg gjeldende her.

De med mindre ressurser får dermed et mer begrenset jobbmarked, lengre reisevei og færre fritidstilbud. Særlig reisevei og tid brukt til og fra jobb kan direkte knyttes til livskvalitet. Altså vil dette ha implikasjoner for levekår for de familiene dette gjelder.

Les mer: Boligpolitikken: Adjø likhet (7. oktober 2016)

Større forskjeller har uheldige konsekvenser

At noen ønsker å flytte ut av byen når de når visse stadier av livet er helt forståelig. Men fattige tvinges ut av byene og klumper seg opp i forstedene. Gjerne mot egen vilje og av ren økonomisk avhengighet. Dette har flere uheldige konsekvenser.

Det er heller ikke bra for samfunnet at de velstående hoper seg opp i (lukkede), homogene sentrumsnære områder med sine likesinnede, og dermed blir blinde for utfordringene andre står overfor.

Økte forskjeller bidrar til økt kriminalitet, utrygghet og mindre tillit i befolkningen til samfunnets institusjoner. Det bidrar til mer politisk polarisering, mer utenforskap, radikalisering og generelt til et høyere konfliktnivå i samfunnet.

Her kan man bare se til vårt naboland Sverige, hvor denne problematikken synliggjøres ukentlig i de store byene. De er delvis delte mellom ganske homogene, velstående sentrumsområder og fattige forsteder. Dette har vi i stor grad klart å unngå i Norge.

Flere boliger, for flere?

Konkurransetilsynet mener i sine rapporter om det norske boligmarkedet at det må bli lettere for små aktører å bygge bolig i Norge. De mener også at kommunene må komme mer på banen for å skape flere boliger.

Vi er tjent med ganske egalitære byer, knutepunkter og sentrumsområder der de som selv ønsker det har en rimelig sjanse til å bo og fortsette å bo, uten ufortjent lang vei til skole, jobb eller fritidstilbud.

Vi bør derfor ta valget om hovedstaden vår skal bli mer som Berlin eller ende opp som det neste London.