A critical question in the wake of COP 27 is how to speed up implementation of climate policies.
The complexity of the challenge requires design and employment of a mix of collaborative, regulative, and financial policy tools to pursue effective climate transformation. Such a hybrid form of governance enables cities to inspire and mobilize multiple actors, adapt infrastructures, and enhance their own space to manoeuvre across scales.
COP 27 in Egypt: The 1.5 °C is dead but climate actions are proliferating
The world leaders are presently gathered in Sharm El-Sheikh for the COP 27 Climate Change Conference to take actions towards meeting the world’s ‘collective’ climate goals of the Paris Agreement (2015). Most scientists believe the 1.5 °C is dead and should be accepted as such. According to the UNDP Environment Programme (UNEP) the range of temperatures by 2100 is around 2.8°C under current policies, and 2.4°C if countries live up to all the commitments about future policy made to the UNFCCC in Paris and since. That is real progress.
The focus of the summit is mainly on three critical areas for moving forward; transformational shift to implementation and concrete climate action, stepping up finance, notably to tackle the impacts of climate change, and, delivering on the principles of transparency and accountability of the UN Climate Change process.
The conference revealed a range of initiatives and progress, especially at the city levels across the globe, that provide space for cautious optimism on some grounds, despite the gloomy overall picture.
We suggest 10 essential lessons highlighting key policy tools that climate-ambitious cities may mix and draw upon.
The crux of the matter is the following: to succeed with climate transformation, cities and city leaders need to work in a hybrid, comprehensive, and collaborative manner adjusted to context, that is, the unique purpose in question and the type of authority available in a specific situation.
Our research findings suggest that, if the aim is to mobilize multiple agents for more effective and innovative climate policies and solutions, the following 10 essential lessons will provide public leaders and managers with a creative mix of purposes and in diverse contexts:
Policy advice: 10 essentials for developing co-creational climate leadership as part of hybrid governance
Ideational leadership: Shared goal setting and policy co-design
1. Assemble and align multiple internal and external actors to help scrutinize policy problems from multiple perspectives and establish broad strategic agreement .
2. Adopt clear, ambitious, and shared climate goals, a trustworthy coherent climate action plan, and co-created climate budgeting as core policy instruments of urban governance.
3. Ensure sufficiently open and flexible policies and practices to enable local, place-based problem solving, experimental projects, and adjustments to unforeseen risks on the ground.
Integrative leadership: Policy integration, institutional design, and collaborative capacity building
4. Co- and re-design policies and institutions with multiple actors (public and private professionals, authorities, city peers) that enable linking of climate goals, budgeting, regulation, monitoring, and procurement to safeguard clear and predictable policies for private sector, civil society, citizens, and academia; and ensure a healthy mix of collaborative, regulative, and financial policy tools for shared transformative change .
5. Ensure design of a dedicated and capacitated climate agency with clear mandate, political backing, and administrative leeway that coordinates, assembles, and aligns departments and agencies and drives the agenda through mutual quest for innovative climate strategies and actions across sectors and scales .
6. Promote political and administrative leadership and practitioner roles and tasks as collaborative capacity builders, strategic mediators, and brokers.
Adaptive leadership: Multilevel negotiation to ensure leeway, adaptation, and blended finance
7. Establish coalitions for change with city peers regionally, nationally, and internationally that provide negotiating strength and leeway toward national government and international bodies in control of key policies, infrastructures, financial resources, and regulative authority.
8. Lead and promote out-of-the-box thinking in collaborative arenas and platforms to foster sufficiently innovative ideas and experiments capable of breaking free from institutional, behavioural, and infrastructural lock-ins and trade-offs between competing goals .
Distributive leadership: Engage in trans-local and transnational collaborative networks
9. Enhance learning by fostering mutual platforms and arenas for collaborative experimentation and innovation among public agencies, private sector, civil society, and academia .
10. Engage actively in international platforms and city networks to build own capacity and negotiate changes in international and global city policies and
A specific feature of co-creational leadership within each of these four leadership types—as distinguished from other forms of leadership—is that it seeks to disrupt common wisdom and establish practices through collaborative innovation to create substantive changes in institutions and infrastructures. It further helps create trust and ownership of shared goals, mediate conflicts, and instill willingness to take risks and experiment.
Hence, co-creational climate leadership facilitates a move from talk-centric to action-centric climate efforts.
These findings may serve as a crucial take away for policymakers and practitioners.
C40 Mayors Climate Change Summit: New Journal on City Climate Policy and Economy
As a runner up to the COP 27, some hundred C40 Mayors met for their 2022 Summit in Buenos Aires to discuss the role of global cities and city stakeholders in pathways towards climate transformation and sustainable futures. This Summit brought together the mayors of global and regional cities, alongside business leaders, philanthropists, campaigners, youth leaders, scientists and residents, to share ideas and innovative solutions and create a platform towards a sustainable, prosperous and equitable future
Klimabrøl, BLM-demonstrasjoner og hijabbrenning i Iran. Ungdommens politiske engasjement øker, og forskningssjef på NIBR ved OsloMet, Kristian Rose Tronstad, mener det ligger an til en skikkelig generasjonskonflikt.Det er unge, utdannede, urbane damer som føler seg mektigst.
Unge deltar mer politisk aktivt enn før. Det viser tall fra blant annet SSB og innbyggerundersøkelsen. Etter lokalvalget i 2011, høsten etter terroren på Utøya og i regjeringskvartalet, økte valgdeltakelsen blant førstegangsvelgerne med over 11 prosentpoeng sammenlignet med valget i 2007.
Siden har den politiske deltakelsen blant unge vært høyere enn i forrige tiår, ifølge forskningen til blant andre Johannes Bergh og Kari Steen-Johnsen ved Institutt for Samfunnsforskning og Guro Ødegård ved NOVA på OsloMet.
Forskningssjef ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR på OsloMet, Kristian Rose Tronstad, mener det er interessant at ungdom ikke bare er mer politisk aktive, men også hvordan politisk deltakelse er i endring.
– Det finnes stadig flere kanaler for politisk innflytelse. Et opprop på sosiale medier for en politisk sak kan ha stor slagkraft. Å demonstrere for noe man brenner for, er en annen måte. Tallene tyder på at unge deltar mer enn før, men også at de velger å delta på andre måter enn den mer tradisjonelle, som å være medlem i et politisk parti, sier Tronstad.
Yngre engasjement
Han viser til at ungdom behersker sosiale medier bedre enn foreldregenerasjonen, og at unge bruker digitale plattformer til å sette politisk dagsorden for saker de brenner for, sånn som klima og antirasisme.
– De deltar i større grad i politiske protestgrupper, og sosiale medier er også viktigere for rekruttering til demonstrasjoner, sier Tronstad.
Demokrati- og klimaforsker ved NIBR, Trond Vedeld, bekrefter at ungdom i økende grad er særlig engasjert i sivilsamfunnsorganisasjoner som blant annet omfatter klima, miljø og sosial rettferdighet.
– De ønsker at det politiske systemet skal gjøre mer med de store, komplekse samfunnsutfordringene. Noe som også reflekteres i at politiske partier og mer «formelle» medier er blant de samfunnsinstitusjonene som opplever lavest tillitt i befolkningen, sier Vedeld.
Gjennom politisk deltakelse kan folk påvirke hvordan det styres der de bor.
Bosted, utdanning og alder påvirker om du er politisk aktiv, og det er tidligere blitt påvist at politisk deltakelse øker i takt med alder og utdanning.
Men Tronstad mener at dette bildet må nyanseres noe, og nevner flere store politiske ungdomsmobiliseringer nasjonalt og internasjonalt de siste årene.
– Klimabrølet samlet mer enn 30.000 foran Stortinget i 2019. Skolestreik for klimaet, startet av Greta Thunberg i Sverige, bidro til den globale klimabevegelsen «Fridays For Future». Antirasismebevegelsen Black Lives Matter et annet godt eksempel på en stor mobilisering, sier Tronstad.
Unge kvinner deltar mer politisk enn unge menn, viser tallene fra Berg, Steen-Johansen og Ødegård.
– Også i Iran er det unge damer som gjør størst opprør mot regimet. Etter at 22 år gamle Mahsa Amini døde i moralpolitiets varetekt i midten av september i år, har kritikken og demonstrasjonene mot regimet eksplodert, til tross for massive represalier. Og det er ungdom, spesielt unge kvinner, som brenner hijaben, klipper håret og danser på offentlige steder og i sosiale medier, sier Tronstad.
Amini ble stoppet på gaten fordi hun ikke hadde dekket til håret tilstrekkelig.
Har unge kvinner mer makt?
Særlig unge, utdannede kvinner i storbyen opplever i langt større grad at de kan påvirke politikken enn middelaldrende menn på bygda. Det viser tall fra Innbyggerundersøkelsen.
– Det er dobbelt så stor sannsynlighet for at en ung kvinne med høy utdanning, bosatt i en storby, opplever å kunne påvirke politiske beslutninger, sammenlignet med en middelaldrende mann med videregående utdanning, bosatt i en distriktskommune, sier Tronstad.
Han har sett nærmere på tallene i Innbyggerundersøkelsen, som ble gjennomført i fjor. Undersøkelsen gir et representativt bilde av den norske befolkningens vurderinger av blant annet offentlige tjenester og hvordan det er å bo i Norge og i egen kommune. Undersøkelsen har blitt gjennomført jevnlig siden 2010, og er ment å vise hvordan innbyggernes holdninger endrer seg over tid.
Mens verdens politiske ledere blir stadig eldre, ser Tronstad en annen trend i Norge.
– Gjennomsnittsalderen blant politikerne på Stortinget synker, valgdeltakelsen blant førstegangsvelgerne øker både i stortingsvalg og kommunestyrevalg, og unge voksne opplever at de har større mulighet til å påvirke politikken enn middelaldrende og eldre folk, sier han.
I norske kommunestyrer er det 1000 representanter under 30 år.
– Det er en kraftig økning bare de siste ti årene. I dagens Storting var 14 av de 169 representantene under 30 år da de ble valgt inn. Maren Grøthe var 20 år gammel da hun ble valgt inn på Stortinget som vararepresentant. Hun er dermed historiens yngste representant noensinne til å møte fast på Stortinget som vara for statsråd Ola Borten Moe, sier Tronstad, og legger til:
– Den økende politiske interessen og engasjementet blant unge er et signal om en gryende generasjonskonflikt. De unge er mer bekymret for framtiden, og krever kraftigere lut, sier Tronstad.
Positiv konflikt?
Konflikter, selv om de kan være smertefulle, kan også føre til mye positiv endring, mener stadig flere forskere.
– Konflikter engasjerer. Gjennom offentlige konflikter får folk en mulighet til å uttrykke seg, og til å forlange å bli hørt. Konflikter kan dermed ses på som muligheter i et demokrati, heller enn trusler mot det, mener forskerne Merlijn van Hulst og Eva Wolf fra universitetet i Tilburg i Nederland.
Begge er forskere på EU-prosjektet Contra, som utforsker hvordan konflikter faktisk kan bidra til raskere omstilling til mer bærekraftige storbyer. De tester blant annet ut nye måter å håndtere konflikter på, som ikke utelukkende handler om å finne en felles konsensus.
NIBR-forskerne er også opptatt av konflikter i byutviklingen.
I forskningsprosjektet Democlim studeres konflikter som oppstår i kjølvannet av byenes klimapolitikk.
– Særlig fortettingsprosjekter og restriksjoner på bilbruk skaper protester fra naboer og velgere, sier Vedeld.
Men samtidig som noen protesterer på restriksjoner, er det andre som ønsker mer, mer, mer.
– Folk ønsker også en mer ambisiøs klimapolitikk, noe blant annet Oslos klimabarometer og aksjoner fra Fridays for future og Extinction Rebellion viser, sier Vedeld.
I prosjektet studerer han og NIBR-forsker Hege Hofstad hvordan byene navigerer i dette sammensatte landskapet.
– Sammen med norske og svenske byer utforsker vi nye former for samskaping, det vil si at vi prøver å gi befolkningen en mer aktiv rolle i byutviklingen, sier Hofstad.
Mens de nederlandske forskerne søker å utvikle prosesser uten mål om konsensus, ønsker dermed Democlim-forskerne å utnytte det innovative potensialet som ligger i møtet mellom ulike verdier og interesser.
– I dette møtet kan nye, felles klimaløsninger skapes, sier de.
Forskerne kommer til Oslo torsdag 27. oktoberfor å snakke om nettopp hvordan konflikter – og samhørighet – kan forstås bedre på Storbykonferansen ved OsloMet.
Byer verden rundt står overfor sammensatte bærekraftsutfordringer og en usikker fremtid, men med et håp om at nye løsninger skal redde oss. Befolkningsvekst øker presset på urban infrastruktur og tjenester, klimaendringer gir ekstremvær byene ikke er bygget for, og forurensning gir helseproblemer og skader naturen. Som bosted for rundt halvparten av jordens befolkning står byene også for rundt 80 prosent av klimagassutslippene. Byer er derfor et bærekraftsproblem. Samtidig er byer en viktig del av løsningen.
På COP26 klimamøte i Glasgow argumenterte Raymond Johansen for at Oslo, med sitt godt fungerende samarbeid mellom offentlige og private aktører, er det perfekte teststed for nye urbane klimatiltak. Vi støtter ham i denne visjonen, men ønsker også å trekke frem at andre, mindre ‘velfungerende’ byer utenfor Norges grenser kan bidra til å skape løsninger for en bærekraftig fremtid. I byer som har måttet forholde seg til kriser av forskjellig slag over lang tid har det vokst frem innsikter og løsninger som fungerer i møte med usikkerhet og sårbarhet. Disse byenes erfaringer kan bistå å hjelpe byer i bedrestilte deler av verden i omstillingen til en uforutsigbar fremtid.
Gamle kriser, nye løsninger
I forskningsprosjektet Learning Flexibility, finansiert av Norges Forskningsråd, har vi funnet en rekke nyttige tiltak gjennom å studere ‘krisebyer’ som Detroit, Beirut og Medellín. Uformelle grupperinger, slik som nabolag, foreninger og profesjonelle nettverk er viktige. De kan være ressurser som kan bidra til å bygge felles forståelse av bærekraftsutfordringer, finne nye løsninger på problemene, iverksette innovative lokale tiltak, og mobilisere befolkningen. Men slike initiativer må også støttes av myndigheter og styringssystemer. Disse må legge til rette for omfattende samarbeid med forskjellige formelle og uformelle grupperinger og gi plass og ressurser til at lovende ideer kan utvikles og tas opp i planlegging og styring av byen.
Hva betyr det for Norge?
Bærekraftsutfordringer er problemfloker som krever løsninger på tvers av fagfelt og institusjoner. For å legge til rette for å finne disse må byene lage arenaer og strukturer der utveksling av idéer og samarbeid kan foregå. Det må bygges nettverk der erfaringer og kunnskap kan deles mellom byer innenlands og utenlands. Det betyr også at man må undersøke hva som gjør at løsninger fungerer. Spørsmål man bør stille er hva slags tankesett som ligger til grunn for løsningene, hvilke aktører som involveres, og hvilke strukturer og ressurser som gjøres tilgjengelige slik at gode ideer kan vokse fram.
Byer i Norge og resten av verden står overfor en utfordrende fremtid der vi vil må hanskes med sammensatte kriser. Men det finnes byer i mer utsatte deler av verden som har gjennomgått kriser før oss og det er mye å lære av deres løsninger og måter å jobbe på. Og til tross for at byer er arnestedet for mange av dagens bærekraftsutfordringer, er det også her vi kan finne banebrytende løsninger. For selv om Oslo vil kunne være et godt sted å teste nye tiltak for bærekraft og klima, kan Raymond Johansen og andre også finne inspirasjon på ‘mindre perfekte’ teststeder i andre deler av verden.
Hanne Cecilie Geirbo, førsteamanuensis, OsloMet Lisbet Harboe, førsteamanuensis, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo Kristian Hoelscher, seniorforsker, PRIO Sobah Abbas Petersen, førsteamanuensis, SINTEF og NTNU
Hvordan kan man skape steder som ikke bare tar hensyn til menneskene som bor der, men som også sikter mot å skape gode levekår for alle de andre levende vesenene som bruker, bor eller har levd på stedet i mange generasjoner før oss? Hvordan legge til rette for en flerartslig stedsutvikling?
Disse spørsmålene utforsket vi i et eksperimentelt verksted på Kongshavn en varm kveld i juni.
Hvorfor flerartslig stedsutvikling?
FN-rapporten fra 2019 om menneskehetens innvirkning på naturen forteller at utbygging og arealbruk er en av hovedårsakene til at økosystem trues globalt. Estimatet er at 50 prosent av alle livsformer er tapt innen 2050.
Lokalt har Byrådsplattform Oslo 2019-2023 ambisjoner om en handlingsplan for å stanse tap av biologisk mangfold i Oslo.
Internasjonalt retter FNs tiår for økosystemrestaurering 2021-2031 søkelys på saken og det internasjonale samfunnet oppfordrer nå til at vi inngår en ny global avtale for mennesker og naturen. Vi er produkter og produsenter av en menneskesentrert holdning som gjennomsyrer vår moderne kultur.
Dagens stedsutvikling er følgelig overveiende menneskesentrert: planter og dyr anerkjennes som viktige “ingredienser” i byene, men kun som et middel til å fremme menneskelige behov som helse, trivsel og estetikk.
For å sikre at fremtidens byer ivaretar livsviktige økosystemer trenger vi mer enn noen gang nytenkning innen stedsutvikling. Et virkemiddel for å takle dagens natur- og klimakrise er å styrke den allmenne bevissthet om at mennesket er én art blant mange.
Vi kan begynne med å synliggjøre hvordan våre liv og fremtid er forbundet med livet og fremtiden til alle klodens arter. Byutviklingen bør romme en utforskning av hvordan vår utbygging og arealbruk kan bidra til å bevare, restaurere, og skape levedyktige økosystem.
Ved å tenke stedsutvikling fra et flerartslig perspektiv kan vi sikre gode levevilkår for alle.
Folkeparken på Kongshavn
Kongshavn er i dag siste møteplass langs Oslos Havnepromenade sørøstre del og et sted med en helt spesiell historie. I dag fremstår Kongshavn som et ingenmannsland—men med utviklingen av Grønlikaia som siste store utbygging av Oslos sjøfront skal dette bli en folkepark.
Havnetranformasjonen i Oslo startet på slutten av 1800-tallet. Fra da av ble kysten for alvor rettet ut: blokkmurskaier ble anlagt og betongstrukturene vi ser i dag ble støpt.
I 1917 ble det bestemt at Alnas nedre løp skulle flyttesinn i det som ble den 2000 meter lange Loelv-tunnelen. Alnaelvas vannkropp ble smalnet, rettet ut og ledet i rør gjennom Ekebergåsen. Elva fikk sitt nye utløp ved Kongshavn.
I et notat i Aftenposten (1922) beskrives dette som en stor lettelse: Endelig kunne den grå, stinkende elva fjernes fra overflaten slik at jernbanen kunne etableres som et sentralt ledd i moderniseringenav det norske samfunnet. Bare noen år etter—mellom 1921-1934—ble Sjursøya pulverisert.
Dette var et sosialt byutviklingsgrep der et delmål var å sysselsette arbeidsledige. Sprengstein fra Sjursøya ligger sannsynligvis i fyllingen på Kongshavn og i utfyllingene som skapte Oslos nye havneby.
Både den gang og i dag viser kystnære bytransformasjoner lite omtanke for livet under vann. I dag er det få steder i Oslofjorden som ikke er merket av menneskelige aktiviteter. Det er trålspor på sjøbunn helt ut til Tisler kaldtvannskorallrev.
Miljøforholdene i Fjordbyen er ikke ideell for marint liv. Avrenning fra land med næringsstoffer, plast og forurensninger påvirker vannkvaliteten. Vannet blir mørkt og de blå skogene får ikke nok lys til sin fotosyntese. Sjøbunn har vært preget av mye miljøgifter.
I tillegg er det dårlige oksygenforhold på bunnen i store deler av indre Oslofjord. Torsken forsvinner, sjøfuglene strever. Økosystemet er i ubalanse. Det er på tide at livet under vann å behandles som en likeverdig del av den blågrønne infrastrukturen.
Og med bilde av Sjursøya i bakhodet mener vi at tiden er inne for å investere i like store landskapsomveltninger på et omvendt plan: vi må tilrettelegge for levende kystsamfunn i urbane sjøområder gjennom innovative løsninger — både i konkret byforming, planprosesser og stedsutvikling.
Fra sosiokulturelle stedsanalyser til flerartslige stedsanalyser
Sosiokulturelle stedsanalyser har blitt et populært verktøy i stedsutvikling. Mens tradisjonell stedsanalyse kun fokuserer på fysiske elementer, fanger sosiokulturell stedsanalyse opp stedets sosiale og kulturelle mangfoldighet, og undersøker dens betydning for stedets utvikling.
I møte med dagens natur- og klimakrise er det bruk for en oppgradering av våre tradisjonelle stedsanalyser: Sammen med søkelyset på å knytte kontakter på tvers av sosiale og kulturell skillelinjer, må vi tilføye en bevissthet om andre arters behov og stedstilhørighet. Det er bruk for en flerartslig stedsanalyse.
For å utforske hvordan en slik analyse kan utvikles i praksis, inviterte vi et knippe deltakere til Kongshavn for å bli kjent med området og våre flerartslige naboer som holder til der.
Kunst som metode
Verkstedet tok i bruk kunstneriske metoder (lydvandring, improvisasjon, rolle-spill) for å utforske Kongshavn fra et flerartslig perspektiv – det vil si med et blikk der mennesket ikke er i sentrum, men kun er én art blant mange.
Via en kunstnerisk tilnærming kan det oppstå nye koblinger som åpner opp andre typer mulighetsrom. Kunstens potensiale for å skape en såkalt «fremmedgjøringseffekt» er viktig her. Begrepet stammer fra teaterverdenen og handler, kort fortalt, om å gjøre det vanlige rart og det rare vanlig.
For eksempel, ved å fremmedgjøre det som vanligvis blir tatt for gitt, enten dette er etablerte settinger og konvensjoner eller ens egne handlingsmønstre og meninger, gjør kunsten det mulig å revurdere ens posisjoner og eksperimentere med nye perspektiver.
For å skape et rammeverk for verkstedet hvor en slik fremmedgjøring kunne trå i kraft, lot vi oss inspirere av antropologen Bruno Latours «Tingenes Parlament». Her slår han et slag for “tingenes” rettigheter, egenverdi og rolle i verden.
Vi utvidet dette til å inkludere biologiske og geologiske arter—planter, steiner, dyr, insekter, jord og mikroorganismer. Gjennom denne fremgangsmåten ville vi undersøke om dette verdensutsynet kan hjelpe oss til å få nye innsikter om et sted, og til å utvikle et flerartslig perspektiv som rommer andre interesser enn rent menneskelige.
Slik ble idéen om Artenes Rådslagning født: Hva vil det si for oss å snakke ikke bare for andre arter, men fra artenes perspektiv? Hvordan kan nye relasjoner mellom oss og våre omgivelser oppstå? Hva kan vi lære om stedet ved å se det fra synsvinkelen til en gråstein eller en sjøfugl?
Vi ønsker velkommen til verksted.
Kunsten å lytte
Til Artenes Rådslagning inviterte vi deltakere i alle aldre (fra 8 til 80 år) og fra mange forskjellige felt som geologi, biologi, planlegging, kunst, statsvitenskap, arkitektur, byforskning, aktivisme, økologi og landskapsarkitektur.
Vi startet med å “tune in” ved å lytte til området. Vi lyttet til en lyd som er langt borte, en lyd som er helt nærme, en lyd som ikke var her for 100 år siden, en lyd som kanskje ikke er her lenger om 100 år og til en lyd som kanskje dominerer dette stedet om 100 år.
Hva vil det egentlig å si å lytte til våre omgivelser? I medvirkningsprosesser ligger ofte fokuset på å snakke, på å si sin mening og på å “gi folk en stemme”.
Men minst like viktig er det å trene opp vår evne til å lytte. Å lytte handler ikke kun om å ta inn informasjon, men om å finne ny innsikt.
Det handler om å være responsiv overfor andre. Dette er særlig viktig hvis vi skal prøve å ta inn over oss andre arters og også andre menneskers perspektiver og ikke minst behov gjennom livsløpet.
Deltakerne får utdelt hodetelefoner og gjør seg klar til lydvandring.
Etter lytteøvelsen fikk deltakerne utdelt hodetelefoner og ble tatt med på en lydvandring rundt området. Lydsporet bestod av naturlyder som fuglekvitter, torden, summingen fra en bie, klukking fra vannskorpa og undervannslyder.
Dette var lyder som kontrasterte den overdøvende trafikkstøyen som dominerer Kongshavns lydlandskap.
I tillegg til naturlydene kunne man høre en stemme snakke på vegne av det flerartslige nabolaget her:
Hallo? Hallo? Kan du høre oss? Kan du se oss? Vi er her, ved føttene dine, i lufta rundt deg, i trærne der borte, under containerne, langs vannkanten, under vannflaten…
Lydvandringen introduserte deltakerne til det flerartslige nabolaget.
Stemmen fortalte om artenes dype kunnskap om og tilhørighet til Kongshavn:
Vi kjenner Kongshavn ut og inn, vi vet hvordan det er her når den første frosten legger seg på containerne, vi vet hvor sollyset først treffer en varm junimorgen, vi vet når det er stillest her, vi vet hvordan det høres ut når vinden spiller med bladene på trærne der borte, vi vet hvordan vannet oppfører seg når det er fullmåne, vi vet hvordan tidevannet lukter…
Til sist henvendte stemmen seg til lytterne:
Vet du hvordan tidevannet lukter? Vet du hvor mange av oss som bor under vann? Vet du hvilken container som gir best ly for vinden?
Du hører kanskje ikke til her på samme måte som oss, men likevel er det du som bestemmer hva som skal skje med dette området.
Hvordan ville dette stedet vært hvis våre behov også hadde blitt regnet med? Hvis vi også hadde rett på et mangfoldig og inkluderende nabolag med gode boforhold og levevilkår?
Sirkelen – “Tinget” – der Rådslagningen skulle finne sted.
Artenes Rådslagning
Lydvandringen endte med at deltakerne stod rundt noen trebenker som dannet en sirkel på en liten gressplen. Det var her selve Rådslagningen skulle finne sted. Men først måtte deltakerne finne de flerartslige naboene som skulle få være med.
I grupper på tre personer ble deltakerne sendt ut på en “flerartslig nabojakt” der målet var å lete etter flerartslige naboer, og velge seg ut én nabo som vekket spesiell interesse.
For å bli kjent med denne naboen fikk alle utdelt noen spørsmål som kunne hjelpe dem på vei:
Har arten et navn?
Hvor liker den å oppholde seg?
Hva liker den å gjøre?
Hvilke behov har den?
Hva skal til for at den har det bra?
Hva er dens tilknytning til Kongshavn?
Hvorfor er den her? Hvordan bruker den området?
Har den tilknytning til andre naboer her?
Er det noen naboer den ikke liker og noen den liker mer enn andre?
Hva slags endring av stedet ville den satt pris på?
Hva slags endring av stedet ville den ikke likt?
Deltakerne utforsker området i grupper på jakt etter flerartslige naboer.
Området utforskes nøye.
Deltakerne diskuterte spørsmålene i grupper og så presentere de naboene de hadde funnet i plenum.
Naboene var bestod av følgende arter:
Norsk navn
Binominalnavnet
Lokal
Innflytter
Grunnfjellet
1600 millioner år
Den eruptive bergarten
250,000 år gammel
Svanefamilien
Cygnus cygnus
ukjent
Gråorkvisten
Alnus incana
100,000 år gammel
Rurkolonien
Semibalanus balanoides
millioner av år
Strandsneglen
Littorina littorea
millioner av år
Menneskene
Homo sapiens
delvis, ca 8000—2000 F.Kr..
delvis
Så var det tid for Rådslagningen som ble introdusert på denne måten:
Velkommen til Rådslagning! Vi har nå invitert det flerartslige nabolaget på Kongshavn til en offentlig høring. Kongshavn skal bli en ny Folkepark og “flerartslige naboer” er invitert til å komme med innspill til utviklingen av Folkeparken.
Vi har en rekke saker å ta stilling til. Disse sakene er det Rodeo Arkitekter som har kommet med. De lager en masterplan for Grønlikaia og har dermed laget en utlysning for innspill til hva folk kunne tenke seg at Folkeparken på Kongshavn skal være. Men vi synes altså også at det er viktig å lytte til hva våre flerartslige naboer også kunne tenke seg her, derfor har vi kalt dere alle sammen hit i dag.
Hvordan skal denne rådslagningen foregå? En av dere setter dere på benken med deres flerartslige nabo—eller det som representerer denne—i fanget, de to andre i gruppen står bak. Personen på benken skal nå snakke fra denne flerartslige naboens perspektiv.
Det betyr ikke at man skal bli til denne naboen—det kan vi jo ikke, vi er mennesker og kommer ikke bort ifra det, men det vi kan er å prøve å forestille oss at vi var denne naboen og tenke hva den ville sagt og synes, og så si dette for den.
Dere blir altså en slags talsperson for denne naboen—den snakker gjennom dere. Dette krever selvsagt litt trening og for noen er det lettere enn andre, og det er derfor dere er tre om oppgaven.
De som står bak personen som sitter på benken får ikke lov til å snakke, men skal bare stå og lytte til samtalen. Men disse to kan når som helst klappe personen på benken på skuldra og bytte plass med han eller hun, og dermed ta over som naboens talsperson. Slik kan dere altså bytte på å være talsperson.
Sakene som Rådslagning skulle ta stilling til, hentet fra Rodeo sitt medvirkningsprogram, var:
Hva skal stedet brukes til?
Hva slags behov bør stedet fylle?
Hvilke brukergrupper burde prioriteres?
Hvorfor er denne bruken viktig?
Hva tilfører den stedet/nabolaget?
Er det en spesiell grunn til at denne bruken er særlig viktig her fremfor et annet sted?
Det ble en livlig samtale på tvers av generasjoner og arter. Vi tok opp alt på bånd og renskrev deretter innspillene.
Innspill fra artene på Kongshavn
Nedenfor er artenes innspill gjengitt i renskrevet form:
1. Hva skal stedet brukes til?
Strandsneglen (Littorina littorea)
Vi vet i hvert fall hvordan det ikke skal bli. Vi stemmer for bevaring av naturlige steinrøyser som gir oss vårt nødvendige hardbunnshabitat. Nei til dagens urbane monokultur-strender!
Vi trenger irregulære overflater fordi det gir husrom til oss og våre blå åkre vi beiter (dere vet kanskje ikke at både blåskjell, rur, snegler og tang trenger ujevne overflater å feste seg til). Vi trenger et natursteinslandskap!
Når dere lager strender for deres art, så fjerner dere alle våre bomuligheter og matlagre. Store velvoksne trær som gir husrom til veldig mange andre arter regnes som verdifulle i byen.
Det samme gjelder for naturlige geotoper og strandsamfunn. Om dere fjerner dem er det krevende å få disse økologiske kvalitetene tilbake. Tenk litt på det! Vi vil også ha mer lys ned i vannet fordi da trives tangen som vi spiser mye bedre.
Rurkolonien (Semibalanus balanoides)
Vi er enige med strandsneglen! Vi stemmer ned urbane monokultur-strender. Gi oss en slak, variert havbunn der tangskoger kan vokse. Også vil vi ha mindre forurensing så klart.
Derfor er det er viktig at det ryddes opp i elva så det er rent vann som kommer ut her ytterst på kanten hvor vi liker å bosette oss.
Rurkolonien og noen andre artsfunn.
Grunnfjellet og den eruptive bergarten
Vi er glade for at strandsneglen og rurkolonien snakker geomangfoldets og natursteinenes sak. Våre kvaliteter reduseres fullstendig når vi pulveriseres og blir til glatte monotone betongvegger.
Det er noe bedre å bli utformet til steinblokker eller røyser som brukes lokalt på stedet. Misforstå oss rett, vi mener ikke at dette skal bli en steinpark. Men som dere ser så er våre karakteristiske mønstre og geologiske karakter av stor betydning for mange av våre naboer.
I tillegg er det verdt å merke seg at vi er svært stabile og ganske empatiske. Vi har vært her uendelig lenge, i mange millioner år. Tenk på alt vi har sett og hørt og all historie vi rommer. Vi må understreke at det er en glede for oss å tilby et fundament og et hjem for skjørere eksistenser, slik som strandsneglen.
Gråorkvisten (Alnus incana)
Vi slutter oss til en tilbakeføring til mer naturlige betingelser. Selv om vi forstår at steinen foretrekker å være hel, så er vår oppvekst og trivsel avhengig av at steinmaterialene forvitrer litt og litt og litt, slik at de gir fra seg næring til oss.
Vi vil at dette skal bli et sted hvor løvtrærne og alle de spesielle artene som hører til her i Ekebergskråningen kan finne god jord der frøene våre kan slå seg ned og spire. Husk at vi løvtrær liker organisk og fuktig jord.
Med oss som en samlet løvskog kan dette bli et livsmiljø for et mangfold av insekter og fugler. Hvis vi skal slå oss ned her vil vi ha det litt fuktig uten for mange harde tette flater. For å bevare jordfuktigheten er undervegetasjon veldig bra, som busker og høyt gress.
Da blir det enda flere steder som gir ly for vind og sol for svaner og andre naboer. Som skogsamfunn kan vi altså bidra til å skape et nødvendig privatliv for svanene og andre dyr og insekter.
Svanefamilien på svømmetur.
Svanefamilien (Cygnus cygnus)
Dette liker vi! Vi trenger virkelig steder hvor vi kan være i fred for menneskene – særlig nå mens ungene er små. Plantene er maten vår, så da må man i hvert fall ikke fjerne det som nå er grønt her.
Vi hekker på bakken og bygger reder av siv og kvister så vår kampsak er at vegetasjonen er variert her også i sjøen.
2. Hva slags behov bør stedet fylle?
Grunnfjellet og den eruptive bergarten
Vi er gjerne talerør for flerartslighet, og må bare understreke at dette stedet slett ikke skal tilrettelegges kun for mennesker! Det er på høy tid å la noen steder være mindre tilrettelagt slik at naturmangfoldet får komme til. Arkitekter har til alle tider vært alt for ivrige etter å tilrettelegge:
De elsker å lage små benker og paviljonger som ingen bruker. I dag er alt programmert, ja oftest overprogrammert. Byene har alt for mye harde- og tette overflater. Det er ikke naturvennlig eller bærekraftig.
Nå ser vi at det kommer en ny bystrand, og atter ser vi en strand som kun er tilpasset mennesker der det geologiske mangfoldet utslettes! La dette blir en helt spesiell “uprogrammert” park for flerartslig samliv.
Den eruptive bergarten tar til orde for mangfoldet.
Svanefamilien
Vi er faktisk veldig bekymret. Det er så viktig for oss å ha trygge plasser for de små. Vi føler oss truet hvis dette stedet tilrettelegges kun for mennesker. Vi svømmer hit for å få ro og for at våre unger skal få vokse opp i trygge omgivelser.
Dere mennesker må tenke litt mere på at noen fortrenges når dere tar steder i bruk. Sånn som i Bjørvika: når noen nye kom til så var vi mange arter som mistet husrom og oppvekstområder, slik som de som bodde under Bispelokketbrua. Dere må tenke mer på å bevare leveområdene til de som allerede bor her, og som har bodd her mye lengre enn dere.
Rurkolonien
Vi er bekymret fordi vi ser at veldig mange mennesker brer seg ut langs fjorden. I deres planer gis det veldig mye plass til mennesker. Problemet for oss er at vi mister våre livsmiljø når dere tilpasser havbunnen og landskapet slik at det er lett for dere å svømme og solbade, bygge og bo.
Ikke bare ødelegges vårt livsgrunnlag, men vi blir regelrett tråkket på. Vi blir til og med sett ned på fordi mange mener at husene våre er skarpe og ubehagelige.
Spørsmålet er hvordan vi kan få til en sameksistens med de menneskene som kommer hit for å bade? Hvis vi var dere ville vi laget like mangfoldige landskap som på øyene inne i byen – da kan dere nemlig lage plass til så mange flere.
Strandsneglene
Enig! Vi mener at dere må bli mer oppmerksomme på utemiljøkvalitetene som mange av oss taler for her når denne parken skal bygges. Vi vil ikke ha endring!
Gråorkvisten
Her må vi si oss litt uenige med strandsneglen, altså når det gjelder på land. Vi vil ikke ha så mye tørre og ugjennomtrengelige overflater som i dag. Vi ønsker endring!
3. Hvilke brukergrupper burde prioriteres?
Gråorkvisten
Vårt forslag er at menneskene som kommer hit ser oss som vertskapet og seg selv som gjester. Alle artene som finnes her nå er vertskapet, og det er ikke noe vertskap som liker at gjestene tar over huset!
Vi mener at dette perspektivet vil bidra til at menneskene som i dag råder i byutviklingen får mer respekt for livet som allerede er her.
Gråorkvisten og dens talspersoner.
Svanefamilien
Det er på tide med et bedre forhandlingsklima. Vi kan leve sammen med menneskene her hvis vi får ro på våren – i hekketiden: da må bikkjer passes på og vi trenger en beskyttende kantsone mellom oss og menneskenes aktiviteter. Vi slår et slag for å lage regler for samlivet!
Først da kan vi forhandle med andre arter om bruken av stedet. For oss er siv- og strandenger livsviktige! De gir trygge oppvekstsvilkår og materialer til reirbygging. Dere mennesker må husker på hvem som egentlig trenger hvem! I utgangspunktet trenger ikke vi dere, men dere trenger oss!
Men nå har dette kommet helt på skeive. Mennesker kan nemlig klare seg med en ødelagt artsfattig natur selv om det kanskje ikke innser hvor mye de faktisk taper på det. Så nå må dere innse at artene trenger menneskenes hjelp, og spesielt for at vi skal kunne overleve i den karrige bynaturen!
Rurkolonien
Hvis dere hadde levd dere litt mere inn i våre liv så skjønner dere fort at vi ikke liker å bli sett på som skarpe og ubehagelige i vannkanten. Lite hjelper det at menneskene bruker badesko.
Det er jo vår sikre død for da tråkker de oss enda lettere i stykker. Vi ønsker å fremme et badeskoforbud! Vi ønsker skilting som tar til orde for oss, som «vær varsom for hva du tråkker på her»?
Eller som sier: «Vi er også her» og som forteller vår livshistorie på en hyggelig måte slik folk kan se på flerartslige nabolag som en god ting! Som en mulighet for dere mennesker – og ikke som et hinder.
4. Hvorfor er denne bruken viktig? Hva tilfører den stedet eller nabolaget?
Strandsneglen
Vi må si at det er dårlig med mat her. Området har blitt fylt ut og igjen i lang tid og det har gått utover matfatet vårt. Vi vil ha større blå skoger. Da blir det gøyalere her fordi mange flere arter ville komme hit. Som dere vet så kan ikke vi gå særlig langt – men med fiskestimer og reker i blå skoger ville det bli langt triveligere. Nå har vi kjedet oss her i hundrevis av år.
Ja til mere liv og røre! Hvis dere ikke hører nå så kan vi samle oss til et snegleopprør. Det har vært alt for lite oppmerksomhet rundt det som skjer under vann! Vi føler oss rett og slett oversett og tråkket på. Det er helt “kritisk”!
Grunnfjellet og den eruptive bergarten
Argumentet med vertskapsrollen er særs viktig. Den holdningen kan virkelig ha noe å si her. Altså at det vil bidra til at dere mennesker får mer respekt for de som allerede lever her.
Vi er alle enige om at et sterkere søkelys på mangfold og det ikke-homogene vil bidra til at denne parken blir et trivelig sted for alle arter.
5. Er det en spesiell grunn til at denne bruken er særlig viktig her fremfor et annet sted?
Svanefamilien
Siden området er relativt stort er det fullt mulig å lage en park der alle naboer får sin bruksandel. Som flere allerede har sagt, bare se på øysamfunnene ute i fjorden som er perfekte forbilder for en mangfoldig utforming.
Der har vi bratte berg som går rett ned i vannet, strendene med så mange ulike steiner at det er umulig å telle, og bukter med bløtbunn hvor ålegras kan trives. Det er et mangfold som kan gjenskapes i byen der land møter vann, som nye bystrender og for bygg og brygger som går ut i sjø.
Om dere fortsetter å ikke høre bedre på oss er vi er sterkt bekymret på vegne av alle andre arter enn mennesket.
Veien videre
Da alle sakene var tatt stilling til i Rådslagningen, sa vi takk til artene og fortsatte diskusjonen fra våre, egne, menneskelige perspektiv. Hvordan kan man gå frem for å fremme en flerartslig stedsutvikling i Norge?
Krever dette nye former for representasjon i planleggingen? Hvordan gi plass til marginaliserte former for kunnskap og viten i planprosesser?
Er det, for eksempel, nok å la naturvitenskapelige eksperter stå for integreringen av denne kunnskapen i planleggingsprosesser, eller bør hele planleggingsprosessen endres?
Kan man trene opp innbyggere, planleggere, utbyggere og arkitekter til å bli flerartslige talspersoner? Hva er de største utfordringene ved denne tilnærmingen og hvordan håndtere dem? Hva er veien videre? Hva kan vi gjøre (annerledes) på mandag?
Dette er store spørsmål som ikke så enkelt kan besvares i ett enkelt verksted. Men deltakerne var inspirerte etter rådslagningen og insisterte på at vi må holde flere slike samlinger fremover, og fortsette diskusjonen. Utfordringen er å få med utbyggerne og arkitektene på laget.
Viktig her er at disse ikke får inntrykk av at slike parallelle og annerledes medvirkningsforløp er en trussel mot deres arbeid, men heller at de er en mulighet for å bedre forstå det stedet og den konteksten de arbeider i.
Som et første ledd i denne prosessen, foreslo en av deltakerne at vi sender artenes innspill til Rodeo som et bidrag til deres medvirkningsarbeid.
Dette har vi nå gjort og vi gleder oss til å fortsette arbeidet med å fremme en flerartslig stedsutvikling og stedsanalyse i Norge!
Cecilie er Forsker II ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR på OsloMet – storbyuniversitetet. Hun er tidligere postdoktor fra Royal Holloway, University of London, hvor hun forsket på hvordan kunst og kunstfeltet kan bidra til ny forståelse av miljømessige utfordringer tilknyttet urbaniseringsprosesser, og bidra til utviklingen av nye metoder for medvirkning i denne forbindelse. I 2019 var hun sjefskurator for Oslo Arkitekturtriennale som utforsket hvordan arkitektur- og planleggingsfeltet kan lede vei mot en mer bærekraftig by- og stedsutvikling.
Elin Tanding Sørensen
billedkunstner / vannskapsarkiekt, Urban Living Lab
Elin disputerte nylig ved med sin doktorgradsavhandling «Multiartslige nabolag i urbane sjøområder» (NMBU). Hun arbeider med forskning i skjæringspunktet mellom marinøkologi, kunst og byutvikling med søkelys på urbane sjøområder og ‘Ocean Literacy’. Med doktorgraden startet hun opp med utvikling av en flerartslig stedsutvikling som videreføres i eksperimentet på Kongshavn. Elin er en av initiativtakerne bak Oslo Fjordskole (fjordskole.no)
Rektor Curt Rice holdt åpningstalen på storbykonferansen ved OsloMet. Dette er er en gjengivelse av talen hans. En redigert versjon av talen er tidligere publisert i nettavisen Khrono.
Disse spenningene vi ser i byen preger også forskningen, og det er gledelig å se så mange ulike fagfolk og forskningsmiljø samlet her på Storbykonferansen – den første av sitt slag her ved OsloMet.
Om klimaendringene tas på alvor, må økonomien gjøres uavhengig av fossil energi. Det krever en enorm omstilling.
Fordelene og ulempene ved en slik omstilling fordeles ulikt, blant annet vil de som nå arbeider i fossile bransjer måtte gå over til grønne jobber. Det går ikke av seg selv.
9.-12. oktober møttes de største og mest klimaengasjerte byene i verden på C40s ordførerkonferanse i København. Målet var blant annet å markere startskuddet for en «Global Green New Deal» som skal bidra til å kutte utslippene fra de sektorene som bidrar mest til global oppvarming – transport, bygninger, industri og avfall/konsum – for å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader i tråd med Paris-avtalen.
Samtidig er målet at konsekvensene av disse kuttene ikke skal skape økt ulikhet. Det snakkes om «just transition»: Omstillingen skal skje uten at noen grupper, næringer eller geografiske områder rammes ekstra hardt.
De internasjonale klimaforhandlingene har gått i stå, og mange stater inkludert Norge er langt fra å realisere internasjonale forpliktelser og nasjonale målsettinger om reduksjon av klimagasser. Regjeringen har innrømmet at vi ikke klarer å nå 2020-målene, og det ser mørkt ut for 2030-målene også.
Samtidig ser vi at byer rundt om i verden setter tydelige og ambisiøse klimamål for utslippsreduksjon, tilpasning og grønn omstilling. Kan byene bli klimaledere når internasjonale forhandlinger mellom stater mislykkes og regjeringer ikke leverer?
Det er byene, ikke nasjonale myndigheter, som er mest ambisiøse i møte med klimakrisen. En rekke av de mest ‘klima-radikale’ ordførerne globalt samlet nærmere 2 000 deltakere i København 9. – 12. oktober for å diskutere hvordan byene kan bidra til en bærekraftig og radikal klimaomstilling for #thefuturewewant. Mange spennende klimaaktivister var også invitert til samtalene under årets C40 World Mayors Summit i den danske hovedstaden.
Klimapolitikk i by bringer fram ulike typer spenninger. På den ene siden er det protester som stiller spørsmål ved ‘usosiale’ klimapolitiske tiltak. På den annen side er det radikale grupper og bevegelser som vil framtvinge mer proaktive klimapolitiske tiltak, gjerne med bruk av sivil ulydighet.
Mange på bygda føler seg tråkket på når grønne stemmer i byene argumenterer for kjøttstopp, vindkraft, flystopp og bilfrie liv.
Oslofolk vil på sin side kalle hedmarkingene for treige og bakstreverske. Denne dynamikken illustrerer hvor sammensatte klimautfordringene og klimapolitikk i Norge er.
En lettvint forklaring på forskjellene og de til dels steile frontene i klimadebatten er den typiske by-bygd-dimensjonen. Sentrum-periferi er en av de dominerende samfunnsvitenskapelige forklaringsmodellene på konfliktlinjene i norsk politikk. Stein Rokkans velkjente modell rommer både territorielle, økonomiske og sosiokulturelle motsetninger. Dette gjelder også i klimapolitikken.
I dag streiker tusenvis av barn og unge for klimaet i byer over hele verden. Derfor er det gledelig å se at utslippene av klimagasser i norske byer har gått noe ned de siste årene.
Seniorrådgiver Jan-Tore Berghei, NIBR, OsloMet
Ifølge tall fra Miljødirektoratet har utslippene i de største kommunene i landet (over 20 000 innbyggere) hatt en nedgang på omlag 3 % siden 2009. Men det store variasjoner bak disse tallene.
Blant disse er det Kristiansund som har hatt størst reduksjon, med en nedgang på 29 %. Like bak ligger Asker med en utslippsreduksjon på 28 %. Blant andre store kommuner med stor nedgang finner vi hovedstaden Oslo (-22 %), men også mellomstore byer som Sarpsborg (-27 %), Halden (-27 %) og Moss (-24 %).
Blant de store kommunene med høyest økning i samme periode finner vi Elverum med en oppgang på hele 500 %, etterfulgt av Harstad (+71 %), Hamar (+53 %), Kristiansand (+48 %) og Ålesund (+39 %). Blant «topp ti» klimaverstinger finner vi også byer som Lillehammer (+32 %), Haugesund (+24 %) og Tromsø (+20 %).
Tross at noen byer har hatt en stor økning i utslipp så er det store bildet at utslippene i byer og kommuner med over 20 000 innbyggere likevel har gått noe ned. Fylkestallene viser imidlertid at det på landsbasis nærmest står bom stille med utslippsreduksjonen i fastlands-Norge, med en økning i utslippene på rundt 2 % siden 2009.
