Hva er problemet med norske boligpolitikk? I motsetning til våre nordiske naboland har Norge overlatt mye av boligpolitikken til markedet. Selv med høye boligpriser, får ikke boligbyggerne bygget nok boliger. Og hva skjer med dem som ikke kommer seg inn på boligmarkedet?
Boligforsker Kim Astrup har tatt en prat med HiOAs podcast Viten+Snakkis om temaet:
Storbritannia opplever en generasjonskløft og en boligkrise i boligmarkedet. Dagens unge i Storbritannia bruker tre ganger mer av inntekten sin på å bo enn det besteforeldregenerasjonen gjorde da de vokste opp.
Det er også bare halvparten så sannsynlig at unge briter eier egen bolig innen de er 30 år, sammenlignet med sine foreldre.
Sannsynligheten for at de leier privat er også fire ganger større enn for to generasjoner siden. Dette gjør de mer sårbare for svingninger i markedet og voldsomme økninger i leieprisene.
At de bruker mer av inntekten sin på bolig, og boligprisene stadig øker, gjør at det tar dem mye lengre tid å spare opp til egenkapital enn det gjorde for foreldregenerasjonen.
Det viser tall fra Storbritannia gjengitt av The Guardian i dag. Studien er ledet av den tidligere konservative ministeren David Willetts i the Resolution Foundation.
Den overordnede målsettingen for norsk boligpolitikk er at alle skal bo trygt og godt. Dette er en ambisiøs målsetting, og samtidig et uttrykk for at bolig betraktes som et grunnleggende gode som skal være tilgjengelig for alle, uavhengig av inntektsnivå.
Like fullt har staten i all hovedsak overlatt bygging og fordeling av boliger til markedet. Markedet fordeler imidlertid ikke boliger etter behov, men etter økonomisk evne.
Siden konsummulighetene i et marked er betinget av inntekten, vil lav inntekt i utgangspunktet tilsi lavt konsum. Når det er knapphet på boliger, vil husstander med lave inntekter som oftest havne bakerst i køen.
For at det boligpolitiske målet om gode boforhold for alle skal nås, kan markedet derfor uten videre ikke overlates til seg selv. Husstander med lav inntekt må få hjelp til å sikre seg adekvate boforhold.
I Norge har denne hjelpen primært bestått i ulike virkemidler som er ment å styrke lavinntektshusstandenes økonomiske evne. Dette for at boligbehov kan omsettes til økt markedsetterspørsel. På den måten forsøker politikken å bryte opp sammenhengen mellom lavt boligkonsum og lav inntekt.
Allikevel viser flere studier at inadekvate boforhold er sterkt korrelert med inntektsfattigdom i Norge. Det derfor et stykke igjen før alle kan sies å bo trygt og godt.
KOMMENTAR: 28. mars inviterte Oslo kommune ved plan og bygningsetaten til storsamlingen «Oslo Arkifutura». Dette for å markere oppstarten på utformingen av Oslos arkitekturpolitikk.
Til å belyse utfordringer og muligheter var det invitert med fagfolk som jobber med byutvikling og planlegging. Fra New York kom Howard Slatkin fra NYC Department of City Planning; fra Paris, Catherine Haas i Guiding Architects; og fra København, Anne Skovbro i RealDania.
For en boligforsker som meg ble det lagt merke til at i disse byene inkluderes tilrettelegging for sosial boligbygging inn i framtidas by. Framtidas byer skal sikre og kombinere mål og visjoner knyttet til befolkningsvekst, begrenset areal, null utslipp, ivaretakelse og styrking av blågrønne kvaliteter og sosial rettferdighet inkludert sosial boligbygging.
I dette ligger, slik jeg forsto innlederne, også et sterkt press på byens ansvar for omfordeling av bykvaliteter. Dette skal gjøres slik at alle lag av befolkningen får del i kvalitetene knyttet til framtidas by.
I den ‘kompakte byen’ som har vært målet i europeisk og norsk byplanlegging i årevis er det et mål at sentrumsområder og knutepunkter skal blir mer attraktive. Hvordan påvirker dette byenes mindre ressurssterke befolkning?
Mer attraktive sentrumsområder skal tiltrekke seg flere beboere som kan skape gode bomiljø, og til å motvirke byspredning og flukta til forstedene. Dette er visjoner som blant annet reflekteres i den nye Urban Agenda for the EU.