Ny melding til Stortinget: Vil regionale planer gi bærekraftige byer og sterke distrikt?

Av Kjell Arve Harvold og Heidi Bergsli

Regjeringen har nettopp lagt fram Stortingsmeldingen «Bærekraftige byar og sterke distrikt». Utviklingen i hovedstadsregionen gis her bred omtale. Det slås fast at regionen står i en særstilling, både økonomisk, sosialt og med hensyn til klima. I den sammenheng er Regional plan for Oslo og Akershus viktig.

Planen, som ble vedtatt i 2015, gir retningslinjer for områder der vekst skal prioriteres framfor vern. «Vidare fleirkjerna utvikling er viktig for å styrkje den internasjonale konkurransekrafta til regionen og for vidare kutt i klimautslepp» heter det i den nye Stortingsmeldingen. Hvilke konkrete grep er gjort i regional plan, og hvor bindende er den?

Hovedstadsregionen har hatt en sterk befolkningsvekst de siste årene. Et tilbakevendende spørsmål har vært hvordan denne veksten skal kanaliseres. For å få til en regional løsning på denne utfordringen, ble Oslo og Akershus av staten pålagt å utarbeide en felles plan. I 2015 forelå resultatet, Regional plan for areal- og transport for Oslo og Akershus.

Hovedtilnærmingen i planen er en flerkjernet utvikling, der ikke bare Oslo men også mindre steder som Ski, Ås, Lillestrøm og Asker skal utvikles til regionssentra, samtidig som de kollektive transportårene skal styrkes. Det er med andre ord en plan i tråd med anbefalingene i den nye Stortingsmeldingen.

Den flerkjernede byregionen

Filosofien bak den flerkjernede byregionen er at den regionale konkurransekraften styrkes gjennom en funksjonell arbeidsdeling i et større regionalt system. I tillegg vektlegges klimahensyn gjennom fortettet utbygging og tiltak for å redusere biltrafikk i et bysystem som i større grad strømlinjeformer reiser mellom knutepunkt.

I Oslo og Akershus ser vi nå konturene av en slik flerkjernet utvikling: Ikke bare Oslo, men også tettsteder som Ski, Ås, Lillestrøm og Asker har opplevd sterk vekst de siste årene. I regional plan legges det opp til at veksten i utvalgte knutepunkt skal fortsette. Samtidig skal mindre steder måtte leve med betydelige lavere vekst.

Planen setter imidlertid betingelser for veksten i knutepunktene: Minst 90 prosent av kommende boligbygging skal skje innenfor tettsteder/byområder. Dette betyr at kvaliteter som vanligvis har vært fremhevet i kommunene- særlig eneboligtomter og god plass – er byttet ut med fortetting.

Fortetting og lokalt selvstyre

Norske kommuner har selv ansvar for å utvikle sine arealplaner. Spørsmålet er derfor hvordan de har tatt imot de nye retningslinjene. I høringsuttalelsene fra kommunene til den regionale planen finner vi nesten ubetinget støtte til planen.

På overordnet nivå hilser kommunene planen velkommen som et nyttig verktøy for bærekraftig utvikling. Samtidig ser vi at kommunene har forbehold når det gjelder hvor sterk fortettingen skal være i egen kommune.

Typisk er kommunene negative til at så mye som 90 prosent av kommende boligbygging skal skje innenfor tettstedene. De vil ha en noe lavere andel i tettsteder og tilsvarende en noe høyre andel bygging i spredte områder. Allerede i høringsrunden kan det altså sies at planen utfordres.

Hvor førende er den regionale planen?

Den regionale planen er ikke juridisk bindende, men kan være grunnlag for innsigelser. Den ligger dessuten tett opp til nasjonale retningslinjer om bærekraftig utvikling, særlig basert på kompakt utvikling og reduksjon i personbiltrafikk. Planen kan derfor sies å være konsensusbasert og i tråd med hva kommunene uansett må følge opp.

Hvis en kommune bryter med planen, kan den bli møtt med innsigelse. Dette var tilfelle i Oppegård kommune, som la ut et område i Svartskog for utbygging av 100-115 eneboliger i et område utenfor den regionale planens transportkorridorer. Planen ble møtt med innsigelse fra fylkesmannen, med støtte fra Klima- og miljødepartementet.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet valgte imidlertid å se bort fra innsigelsen og godkjente kommunens plan. Dette er et klart eksempel på hvordan den regionale planen blir svekket av kommunale vedtak. Det er altså grunn til å si at den regionale planen i dag står svakt som bindende verktøy.

Ny melding varsler sterkere vekt på regionale løsninger

Den nye Stortingsmeldingen varsler at det vil bli lagt mer vekt på regionale løsninger i framtiden. Regjeringen vil nå «konkretisere nærare korleis den regionale planlegginga kan gjerast meir forpliktande», som det heter i meldingen (s.82). Dette vil skje i proposisjonen til Stortinget med forslag til ny inndeling av regionalt folkevalgt nivå, som blir lagt fram senere denne våren.

Hvis planer – slik som Regional plan for areal og transport i Oslo og Akershus – skal få tyngde i framtiden, er det viktig at den nye proposisjonen gir større muligheter for å binde den kommunale planleggingen opp mot de regionale forutsetningene.

Referanser

• Bergsli, H. & K.A. Harvold (2016): From Sprawl to Polycentricity? The planning of the Oslo metropolitan region. Paper presentert på konferansen “Urban Governance in Europe” i Oslo, 29-30 september 2016.
• Oslo kommune og Akershus fylkeskommune (2015): Regional plan for areal og transport i Oslo og Akershus. Vedtatt i Oslo kommune og Akershus fylkeskommune desember 2015.
• St.mld. 18 (2016-17): Bærekraftige byar og sterke distrikt. Tilråding frå Kommunal- og moderniseringsdepartementet 17. februar 2017, godkjend i statsråd same dagen (Regjeringa Solberg).