av Mari Løken, Berit Nordahl og Gro Sandkjær Hanssen
Å øke boligproduksjonen er et mål for både Oslos politikere og utbyggeraktører. Dette kan blant annet gjøres gjennom en raskere planprosesser og flere vedtatte detaljreguleringer. Økt boligproduksjon innebærer imidlertid ikke at disse boligene blir jevnt fordelt, og det gir ingen garanti for at boligene blir tilgjengelige for lavinntektsgrupper.
Sykepleierindeksen viser at en enslig sykepleier i full jobb kun har tilgang til 2,7 prosent av Oslos boliger. Store lavinntektsgrupper, som trengs i Oslos velferdstjenester og arbeidsliv, ekskluderes således fra boligmarkedet. For å sikre en bedre tilgang til boligmarkedet for lavinntektsgrupper trengs en mer aktiv, omfordelende boligpolitikk.
Utvidelse av den kommunale boligpolitikken
I byrådssak 145 – 19, Nye veier til egen bolig, fremheves det at “en utvidelse av den kommunale boligpolitikken skal bidra til å gi løsninger på eie- og leiemarkedet som i dag ikke dekkes av det kommunale boligtilbudet og kommunens tilrettelegging for privat boligbygging”.
Mandatet går slik ut over det å tilrettelegge for raskere boligbygging innenfor det frie markedsparadigmet. Samtidig legges det til grunn som kriterie at løsningene ikke skal “kreve stor grad av kommunal subsidiering”.
Dagens lovverk legger i stor grad tilrette for at kommunene kan ta en aktiv rolle i boligpolitikken, men vi finner likevel at plan- og bygningsloven (2008) begrenser kommunens autoritet i forhold til å sikre sosial boligbygging, inkludering, varierte boligområder.
Som evalueringen av pbl (2008) fant så omfatter ikke lovens reguleringsbestemmelsene disposisjonsformer, og lovens bestemmelser om utbyggingsavtaler hindrer kommunene i å kreve boligpolitiske bidrag, med mindre de handler til markedspris.
Kombinert med at kommunene ofte har solgt ut sine eiendommer og i liten grad eier tomter, leter de nå etter virkemidler for å ta en aktiv rolle. Evalueringen anbefaler lovendringer, for å gi kommuner som har en ambisiøs boligpolitikk flere redskaper for å realisere denne.
Finnes det alternativer?
Men mens vi venter på lovreformer, finnes det alternative måter å tenke og planlegge rundt dette? Og finnes det europeiske eksempler og tradisjoner med overføringsverdi til Oslo og Norge?
Høsten 2019 ga journalist Kjetil Gyberg ut boken «Boligdrømmen» på Forlaget Manifest. Her tar han oss med på en reise gjennom Europa der han ser på bolig-, tomte- og arealpolitikk i Wien, Zurich, København og London før han tar oss hjem til Oslo og reflekterer over hvorvidt de internasjonale tilnærmingene er relevante for oss her hjemme.
Mandag 10. februar inviterer Tøyen Boligfestival til et seminar hvor nettopp tomte- og arealpolitikk, sett i sammenheng med en ny sosial boligpolitikk i Oslo, er tema. Seminaret bygger løst på tematikken tatt opp i boken til Gyberg og byr på innledere fra Sveits, Østerrike, Danmark, England og Barcelona som skal dele av sine stedsspesifikke boligpolitiske erfaringer med formål å se på eventuell overføringsverdi til norske forhold, og da spesielt Oslo.
Fra lokalt hold bidrar blant annet vi fra By- og regionforskningsinstituttet NIBR med innsikter om norske forhold. Henholdsvis hvorvidt kommunene kan bruke strategisk styring av byutviklingen for sosial utjevning og hvordan mulighetene er i Norge for å bruke tomte- og arealpolitikk for å tilrettelegge for en aktiv sosial boligpolitikk.
Referanser
- Gyberg (2019): Boligdrømmen. Forlaget Manifest.
- Hanssen & Aarsæther (red.) (2018): Plan- og bygningsloven 2008: Fungerer loven etter intensjonene?. Universitetsforlaget.
- Hanssen & Aarsæther (red.) (2018): Plan- og bygningsloven 2008: En lov for vår tid? Universitetsforlaget.
- Nordahl (2018): Gjennomføringsdelen – virkemidler for håndtering av eierskap og infrastruktur ved gjennomføring av plan. Hanssen & Aarsæther (red.). Plan- og bygningsloven 2008: Fungerer loven etter intensjonene?. Kapittel 17. s. 285-301. Universitetsforlaget.