De internasjonale klimaforhandlingene har gått i stå, og mange stater inkludert Norge er langt fra å realisere internasjonale forpliktelser og nasjonale målsettinger om reduksjon av klimagasser. Regjeringen har innrømmet at vi ikke klarer å nå 2020-målene, og det ser mørkt ut for 2030-målene også.
Samtidig ser vi at byer rundt om i verden setter tydelige og ambisiøse klimamål for utslippsreduksjon, tilpasning og grønn omstilling. Kan byene bli klimaledere når internasjonale forhandlinger mellom stater mislykkes og regjeringer ikke leverer?
10. – 12. oktober møttes ordførere og andre delegater fra byer over hele verden til klimakonferanse (Mayor’s Summit) i København i regi av det globale by-nettverket C40. Under headingen ‘The Future We Want’ er målet å bygge ‘a global coalition of leading cities, businesses and citizens that rallies around the radical and ambitious climate action our planet needs.’
C40 Cities er et nettverk av nærmere 100 av verdens mest ambisiøse byer på klimafeltet, som omfatter blant annet megabyer som Los Angeles, New York, Toronto, London, Berlin, Paris, Sao Paolo, Cape Town, Hong Kong, Singapore, Hangzouh, Tokyo m. fl., samt noen mindre men særlig ‘innovative’ byer som er blitt invitert med, blant annet Oslo og København. Disse byene representerer nesten 800 millioner mennesker og en fjerdedel av verdens økonomi.
- Les også: C40: Co-creating the future we want, Trond Vedeld, Bybloggen, 15. oktober 2019
Globale bynettverk
I kjølvannet av klimaspørsmålet har globale bynettverk fått stadig mer oppmerksomhet i den internasjonale forskningen på byutvikling og styring. Slike nettverk er ikke et nytt fenomen i seg selv; lokale myndigheter og byer har lang tradisjon for internasjonalt samarbeid om en rekke temaer.
Det nye er hvordan nettverkene, og byene i og gjennom nettverkene, får og tar en lederrolle i klimaspørsmålet, og hvilke implikasjoner dette har for globale så vel som nasjonale og lokale politiske prosesser.
Kan byene alene og gjennom nettverkene utøve globalt klimalederskap? Holder det at byene tar en lederrolle om andre aktører ikke tar ansvar? Og kan byene gjennom deltagelse i nettverkene transformere store ord til gjennomførbar politikk for det grønne skiftet?
Oslo – et viktig ‘test-bed’ for større byer
C40 er et av de mest innflytelsesrike by-nettverkene, som de siste årene har posisjonert seg sterkt i den globale klima-agendaen. Fra den spede starten i 2005, har nettverket i dag 94 medlemsbyer fra hele verden og over 200 ansatte. Medlemsbyene kan deles i to hovedkategorier:
- Det ene er såkalte globale byer, kjennetegnet av en viss størrelse og høy GDP
- Den andre medlemskategorien er innovatørbyer, som inkluderer Oslo og København
‘Innovatør’-kategorien er byer som selv om de ikke nødvendigvis fyller kriteriene for å være en global by, anses for å være ‘front runners’ i klima-spørsmålet og som jobber for å finne nye innovative løsninger for grønn transformasjon. Som Oslo-representantene selv trakk fram i sine innlegg:
Oslo er liten nok til å være ‘test-bed’ for nye løsninger, og stor nok til at disse løsningene kan skaleres opp og dermed bli relevante og nyttige for andre byer.
Byene vil ha en plass ved forhandlingsbordet
I forkant av FNs klimatoppmøte i New York i september gikk C40 sammen med andre nettverk og utarbeidet en egen rapport som sitt innspill til samtalene. Rapporten og samarbeidet bygger opp under et krav om at byene bør få en plass ved det globale forhandlingsbordet i klimaspørsmålet.
På møtet i København var frustrasjonen med de internasjonale forhandlingene et gjennomgangstema. Mange argumenterte for at i en situasjon der de globale forhandlingene mellom stater har gått i stå, har byene både vilje og evne til å gå foran og drive frem viktige omstillinger og at samarbeidet gjennom de globale nettverkene er plattformen for dette arbeidet.
Som en av C40s grunnleggere og tidligere New York-ordfører Michael Bloomberg har uttalt: ‘nasjoner snakker, byer handler.’ Dette ligger under C40 sin målsetting om å gjøre 2020-tallet til klimahandlingens tiår. Men kanskje viktigst er hva det betyr at C40, i motsetning til mange andre transnasjonale bynettverk, har en klar politisk profil gjennom at det er et nettverk av ordførere.
De har riktignok også bygd opp mer faglig og teknisk orienterte arbeidsgrupper og nettverk der det skjer viktig samarbeid og erfaringsutveksling mellom medlemsbyene. Men siden nettverket frontes som et ordførernettverk, så får agendaene en klar politisk profil som både former globale, nasjonale og lokale politiske agendaer.
For byene som deltar, handler det derfor ikke bare om kravet om at byene skal få en plass ved det globale forhandlingsbordet. Det gir også muligheter til å presse nasjonale myndigheter til å trekke i samme retning.
De amerikanske byene beskrev utfordringen med å realisere klimatiltak under Trump-administrasjonen som trakk USA ut av Paris-avtalen. Men de la også vekt på hvordan dette har drevet mange av byene til å finne sammen, slik at de jobber tettere enn før for å realisere egen klimapolitikk.
Stockholms ordfører sa i en av paneldebattene at det viktigste med å signere en ny erklæring om ren luft, var at de kunne bruke dette i dialogen med nasjonale myndigheter som per i dag for eksempel ikke gir byene anledning til å ta (juridiske) grep for å skape lokale utslippsfrie soner.
Bystyring er fortsatt fragmentert
Likevel er det fortsatt store utfordringer og ubesvarte spørsmål om hvordan en grønn omstilling skal kunne gjennomføres i praksis. Med andre ord, hva slags styringsmodell, prosesser og praksiser kreves? I forkant av COP21-møtet i Paris, skrev professor Harriet Bulkeley at en av elefantene i ‘klimaomstillingsrommet’ er, tross samarbeid og ambisiøse internasjonale agendaer, mismatchen mellom dette og faktisk eksisterende bystyring.
Hun påpekte at det er fortsatt langt mellom globale policyagendaer, hvilke mål byene setter, og hva som foregår på bakken i mange byer. Klimaagendaen går på tvers av de fleste policyfeltene som byer jobber med, og impliserer til dels motstridende interesser og potensielle konflikter.
Det gjør at klimastyring i mange byer (og stater) fortsatt er fragmentert og det er utfordrende å overkomme klassiske siloutfordringer. Slike utfordringer gjør at byene forsøker å finne nye måter å jobbe på, og disse erfaringene løftes opp, diskuteres og deles gjennom nettverkene.
Møtet i København var både en arena for å vise seg frem, og for å lære av andre. Det ble lagt mye vekt på å få frem ‘best practices’ og hva utvalgte byer gjør for å redusere utslipp og realisere en grønn omstilling.
Putter klima i sentrum
I en sesjon om hvordan man kan realisere klimahandling gjennom god bystyring, ledet den samme Harriet Bulkeley en samtale mellom flere byer, inkludert Oslo. Oslo sitt klimabudsjett har fått stor oppmerksomhet i C40, og har inspirert et forslag om klimabudsjett i New York som behandles i disse dager.
I panelet la Oslo vekt på hvor viktig det har vært å putte klima i sentrum for alt byen gjør, og på den måten også fått til en bedre koordinering og dialog på tvers i egen organisasjon. Denne type innovasjoner i offentlig styring er viktig dersom man skal klare å gjøre grønn politikk om til konkret handling.
Byene tar altså en tydeligere lederrolle på den globale og den nasjonale politikken samtidig. Det betyr ikke at byene ignorerer betydningen av at man må jobbe sammen med nasjonale og regionale myndigheter – i tillegg til næringsliv og sivilsamfunn – for å få gjort det som skal til.
Men pådriverrollen som byene ønsker å ta i den nasjonale klimaomstillingen, underbygges og styrkes av deltagelse og synlighet i nettverk som C40. Ambisjoner, inspirasjon og erfaringer herfra brukes til å bygge opp støtte til egen politikk internt i egen organisasjon og eksternt til andre statlige og ikke-statlige aktører.
Så gjenstår det å se om dette er gjensidig styrkende prosesser som faktisk sikrer at ord blir til handling det neste tiåret.