Cape Town, en by med i underkant av fire millioner innbyggere, er i ferd med å gå tom for vann etter tre år med tørke. Også andre deler av Sør-Afrika er ramma.
Klimaendringer er en viktig bakenforliggende årsak til krisen, men den handler også om hvordan ressursene er blitt forvaltet. Myndighetene får nå sterk kritikk for ikke å handlet tidligere. Mens politiske ledere skylder på hverandre, forbereder innbyggerne seg på stengte kraner.
1. februar reduseres innbyggernes vannkvote fra 87 liter til 50 liter dagen per person. Dammene som er Cape Town sin hovedvannkilde, er snart tomme. Målet er å få ned forbruket slik at ikke dammene reduseres til et så lavt nivå at kommunen må stenge vannforsyningen i hele byen. Dersom det ikke skjer drastiske endringer raskt, vil man nå ‘day zero’ i midten av april.
https://twitter.com/CityofCT/status/956112311718100992
Vann har lenge vært et problem
Da jeg startet å jobbe i Cape Town tidlig på 2000-tallet, var vannspørsmålet også på den politiske dagsorden. Den gangen var det et sentralt rettighetsspørsmål for de nye sosiale bevegelsene som protesterte mot privatisering og kommodifisering av kommunale tjenester, og mot påfølgende økte priser.
Vannmangel var noe som rammet de som ikke hadde råd til å betale regningene sine og dermed fikk stengt vannet, eller for de som bodde i uformelle bosetninger der tilgangen til vann er dårlig eller ikke-eksisterende. For middelklassen og eliten var tilgangen på vann sjelden et spørsmål, selv om avgiftene økte med høyere forbruk.
I dag rammer krisen alle lag av befolkningen. Dette har bidratt til at det er etablert nye allianser i sivilsamfunnet, men vi ser også at underliggende sosiale skiller preger debatten om vannknapphet og fordeling blant annet i sosiale medier. Flere kommentatorer har minnet om at for mange sørafrikanere på landsbygda og i byene, så har knappe vannressurser alltid vært en del av hverdagen.
Sårbarheten i vannforsyningen har dessuten vært kjent lenge. Cape Town og Western Cape har et tørt klima og er avhengig av stabilt vinterregn. Infrastrukturen er god sammenlignet med andre afrikanske byer, men den har store oppgraderingsbehov.
Vannmangelen kan få store økonomiske konsekvenser for byen og for Western Cape-provinsen som huser 6,5 millioner innbyggere. Reduserte avlinger og produksjon betyr svekka matsikkerhet, men også mindre arbeid for de tusenvis av landarbeidere som jobber i sektoren.
Man er også redd for konsekvensene for turismen, som er en av de viktigste næringene. Kritiske institusjoner som sykehus og helsestasjoner vil unntas nedstengingen ved day zero. Men i en by med stor fattigdom og ulikhet kan en ekstrem vannmangel over tid også være en alvorlig helserisiko.
Hva gjøres i Cape Town?
Det er igangsatt en rekke tiltak for å sikre alternative vannkilder, blant annet borring etter grunnvann og rensing av sjøvann. Det klargjøres 200 vannposter som skal brukes til å fordele vann dersom kranene stenges i april.
Myndighetene og andre aktører gjennomfører storstilte opplysningskampanjer om hva innbyggerne må gjøre for å spare og resirkulere vann og sikre alternative vannkilder. Da jeg var i Cape Town før jul, var ‘save water’-slagord integrert i juledekorasjonen over Adderley Street, en av hovedgatene i sentrum.
Informasjonsmateriell forteller deg hvordan du kan fordele de allokerte literne i løpet av den dag, og oppfordret til færre og korte dusjer, oppsamling av gråvann. Begrensa bruk av vanntoaletter er oppfordra med slagordet if it’s yellow let it mellow, if it’s brown flush it down. Men kampanjer har ikke hatt tilstrekkelig effekt. I følge de siste tallene bruker fortsatt cirka 60 % av innbyggerne mer vann enn anbefalingen.
Blaming and shaming?
Et kontroversielt tiltak er lanseringen av et kart på byens offisielle nettsider. På kartet har man plottet inn husholdninger som holder seg innenfor de pålagte kvotene, som grønne dotter. De som bruker for mye vann, eller der man ikke har informasjon, er grått.
Dette er tross alt bedre enn det første forslaget, som gikk ut på å plotte inn de som brøt reguleringene med rødt. De insisterer på at dette ikke handler om blaming and shaming, men at det skal motivere andre til å intensivere innsatsen. Men kartet er detaljert. Det er enkelt på finne fram til gater og hus som ikke har fått ‘grønt lys’.
Problemet er at selv om huset eller husene i gata ikke er markert grønt, betyr ikke det automatisk at de aktivt bryter reguleringene. Det kan være feil ved vannmålere, det kan bo flere i husholdningen som gjør at de har søkt om tillatelse til høyere forbruk, vannledninger kan være ødelagt (et ikke helt ukjent fenomen i byen) og så videre. Det opplyses riktignok om slike feilkilder på nettsidene.
Mange ser det likevel mer som et verktøy for sosial kontroll, og i verste fall dypt udemokratisk utøvelse av makt ved bruk av teknologiske hjelpemidler, heller enn en gulrot for de som ønsker å bli like flinke som naboen.
Handler om mer enn vannmangel
Det som utspiller seg i Cape Town er ikke bare en ressurskrise. Det er også en politisk krise, som handler om fordeling av knappe ressurser og hvem som skal holdes ansvarlig for en bærekraftig vannforvaltning innenfor komplekse styringsstrukturer.
Som nevnt tidligere, så er vann et rettighets- og fordelingsspørsmål i Sør-Afrika. Retten til vann er skrevet inn i konstitusjonen. Men realiseringen av denne og andre sosioøkonomiske rettigheter er sammensatt.
Ansvaret for de ulike delene av vannforsyningssystemet er lagt til ulike nivåer i forvaltningen, og mange spør seg hvorfor man ikke har handlet sterkere og tidligere for å unngå den krisen som nå utspiller seg.
Den politiske spenningen mellom ANC-ledet vanndepartement og en provins og en by som ledes av det største opposisjonspartiet, Democratic Alliance (DA), kompliserer mulighetene for å finne proaktive løsninger.
Det hjelper ikke at DA i Western Cape og Cape Town er lammet av en intern lederkrise. Byens ordfører er beskyldt for korrupsjon av sine egne, og har nå blitt fratatt myndighet blant annet for vannspørsmålet.
Partiets nasjonale leder har også blandet seg inn, noe som oppfattes som en uheldig politisering av situasjonen blant annet fordi han ikke har noe valgt mandat i provinsen eller bykommunen.
Snart valg
Om et drøyt år er det valg til nasjonalforsamlingen og provinsene, og vannkrisen kan dermed bli en kasteball i valgkampen. Cape Town har på mange måter vært DA sitt utstillingsvindu for god styring i de senere årene, men dette slår nå alvorlige sprekker.
ANC på sin side har tapt mye støtte i de siste to valgene, også utenfor Cape Town. Men de kan nå slå mynt på at vannkrisa i Cape Town under DAs kontroll også er en styringskrise.
På sidelinjen står mer radikale alternativer som Economic Freedom Fighters. Tross sine egne kontroverser er det som vinner mest på at de to største partiene skylder på hverandre.
Men til syvende og sist betyr dette lite dersom innbyggerne må stå i vannkø heller enn valgkø, på valgdagen i 2019.
Legg igjen en kommentar