CICEROs klimaundersøkelse er en årlig undersøkelse som kartlegger nordmenns respons på tiltak for å redusere klimagassutslipp. Nylig ble jeg bedt av Aftenposten om å kommentere årets resultater. I reportasjen legger de vekt på at hedmarkinger ler av «grønne» tiltak i Oslo. Det fremgår nemlig av undersøkelsen at Hedmark er det fylket hvor befolkningen er minst bekymret for klimaendringene.
Mange på bygda føler seg tråkket på når grønne stemmer i byene argumenterer for kjøttstopp, vindkraft, flystopp og bilfrie liv.
Oslofolk vil på sin side kalle hedmarkingene for treige og bakstreverske. Denne dynamikken illustrerer hvor sammensatte klimautfordringene og klimapolitikk i Norge er.
En lettvint forklaring på forskjellene og de til dels steile frontene i klimadebatten er den typiske by-bygd-dimensjonen. Sentrum-periferi er en av de dominerende samfunnsvitenskapelige forklaringsmodellene på konfliktlinjene i norsk politikk. Stein Rokkans velkjente modell rommer både territorielle, økonomiske og sosiokulturelle motsetninger. Dette gjelder også i klimapolitikken.
Alle må bidra, men på ulike vis
Dersom Norge skal oppfylle sine forpliktelser og nå klimamålene som er vedtatt i Stortinget må alle sektorer kutte i sine utslipp, og alle som bor i Norge må bidra til å få ned utslippene. Men byene og bygda har likevel svært ulike klimautfordringer. Ser man bort ifra olje- og gassutvinning og industrien så er det særlig i – og ikke minst rundt – de store byene at det haster å gjøre noe.
Det er særlig i og rundt byene vi må få bukt med overforbruk, utslipp, energibruk, arealbruk/byspredning og transportutfordringer. Det er her størstedelen av befolkningen bor og/eller jobber, og det er her tiltak som er rettet mot befolkningen som kollektivutbygging, avgifter, endringer i energibehov og forbruksmønstre vil monne mest.
Samtidig må også de spredt befolka og minst sentrale områdene av landet tilpasse seg den nye hverdagen. Små kommuner med nedslitte vann- og avløpsnett og store avstander skal håndtere ekstremvær, ras, flom, lengre tørkeperioder og mer nedbør. Her er lokal klimatilpasning og god beredskap særlig viktig.
Både byer og bygd må tilpasse og kutte, men i ulik grad. Tilpasning og utslippskutt er to ulike utfordringer, og dette utgjør en pedagogisk utfordring for politikerne som skal styre på vegne av hele befolkningen.
Bærekraftig arealforvaltning seiler også opp som en av de store klima- og miljøutfordringene, med utfordringer som naturmangfold, nedbygging av matjord, byspredning og endrede vekstforhold. Her vil god regional planlegging spille en nøkkelrolle.
Demografi viktigere enn bosted
Noe av forklaringen på forskjeller i holdninger er rett og slett befolkningssammensetning i de ulike fylkene. Det man ser i CICEROs undersøkelser er en stor økning i bekymring blant de under 40.
Mens Oslo har den yngste befolkningen i landet og tiltrekker seg svært mange unge tilflyttere årlig, har Hedmark en av de eldste befolkningene på landsbasis og mange av kommunene i fylket sliter med fraflytting og forgubbing.
Det man vet er at holdninger sprer seg gjennom de man har rundt seg til daglig – venner, kolleger, familie og venner. Innbyggerne i byene har også et høyt utdanningsnivå, og byene har gjerne mange studenter, nyutdannede og samfunnsengasjerte kunnskapsarbeidere.
Innbyggere i byene pleier ofte større sosiale nettverk og påvirkes raskere av nye trender, teknologi og samfunnsendringer. Dette kan alle være faktorer som påvirker forskjell i holdninger til klimaendringene.
Det som også fremkommer i undersøkelsen er at eldre aldersgrupper generelt er mer avventende og usikre til klimapolitikken, særlig de mellom 45 og 60. Dette kan ha sammenheng med livsfase, holdninger blant kolleger, venner og bekjente, og at man har godt etablerte vaner som er vonde å vende.
De mellom 45 og 60 er også den aldersgruppa som er mest negative til å endre status quo gjennom drastiske klimatiltak og økte avgifter på utslipp. Men det er ikke noe nytt historisk fenomen at denne aldersgruppa ikke ønsker seg store samfunns- og livsomveltninger.
Byene leder an
Det forskerne i CICERO legger vekt på er at politikerne må komme med forslag som folk ser, som de skjønner og tror på – og som virker. Oslopolitikere fra de fleste partier har gått foran de siste årene, og byen har prioritert klima lenge på tvers av de tradisjonelle politiske konfliktlinjene.
Oslo har tatt nasjonalt og internasjonalt lederskap i klimapolitikken, politikken som føres der er synlig for folk flest, den blir diskutert hyppig og endringene merkes i hverdagen. I forhandlingene om byvekstavtaler dannet de store byene felles front med høye ambisjoner og krav mot regjeringspartiene, statens forhandlere og de ulike statlige sektoraktørene.
Vår egen gjennomgang av utslippskutt i de største byene viser at særlig Oslo/Bærum og Trondheim har kuttet utslippene mye siden 2009, men også Bergen, Stavanger og Drammen har fått til utslippsreduksjon i samme periode.
Trygve Svensson, leder av Tankesmien Agenda har sett i spåkula i VG nylig og spår det han kaller «en progressiv allianse» mellom Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Tromsø, «alle styrt av varianter av sentrum-venstre og med felles visjoner for klima, teknologi, fordeling, arbeidstakerrettigheter» etter årets valg.
Les mer: Utslipp i norske byer (Bybloggen, 15. mars 2019)
Klimaapatiske folkevalgte?
Slik er det ikke ellers i landet. En undersøkelse gjennomført av Framtida.no viser at «kun 30 % av lokalpartiene» i det ganske land «har vedtatte mål for klimakutt i egen kommune».
Dette danner et klimapolitisk tomrom i distriktene. Tomrommet fylles av klimapolitikken i byene og får utslag i velgerfrustrasjon. At byene tar politisk lederskap nasjonalt har lenge vært et internasjonalt fenomen, men nå ser vi også dette fenomenet her hjemme.
Klimapolitikken i byene dominerer den politiske dagsorden og har mobilisert befolkningen til å ta en aktiv stilling til den – både for og mot. Dette spiller over i rikspolitikken, og derfor ser vi at den klimapolitiske debatten nasjonalt får et sterkt Oslo- og bypreg.
Forsker Carlo Aall ved Vestlandsforskning er kritisk til at ikke flere lokalpolitikere tar en mer aktiv stilling til klimapolitikk.
– Her overlét politikarane til fagfolk i administrasjonen og oss forskarar å formulera klimapolitikk, og etterpå blir me fagfolk kritiserte fordi me går i bedet til politikarane og seier noko om kva slags klimamål politikarane bør ha, held han fram.
Forsker Carlo Aall til Framtida.no/ABC nyheter
Klimapolitikk får altså ikke like mye oppmerksomhet i det politiske ordskiftet i kommunestyrer, lokalaviser og rundt kaffebordet andre steder i landet som i byene. Det kan være helt andre politikkområder som for eksempel fraflytting, skolepolitikk og eldreomsorg som opptar distriktsvelgerne.
Det bygdefolket da får med seg i klimapolitikken er hissige overskrifter i riksmediene og høylydte politiske krangler om saker som ikke føles relevante for deres lokalsamfunn og deres hverdag, godt hjulpet av tabloide overskrifter og klikkvennlige vinklinger i rikspressen.
Da er veien kort til forargelse og latterliggjøring i kommentarfelt og på sosiale medier, noe som øker avstanden mellom bygd og by i klimaspørsmål.
Men tallene fra CICERO viser tross alt at bekymringen for klimaendringene øker fra år til år i hele befolkningen.
Også i Hedmark.