av Evelyn Dyb og Susanne Søholt, forskere ved NIBR, OsloMet
Årets europeisk boligkonferanse (ENHR 2019, 27.-30. august 2019) ble holdt i et land der begrepet «Troikaen» inngår i dagligtalen og bostedsløshet og/eller migrasjon var tema i annet hvert plenumsinnlegg og i flere av arbeidsgruppene.
Konferansen arrangeres av European Network for Housing Research i samarbeid med en lokal institusjon. Lokal arrangør i 2019 var Harokopio universitet i hjertet av Athen.
For de uinnvidde; «Troikaen» består av EU-kommisjonen (EC), den europeiske sentralbanken (ECB) og det internasjonale pengefondet (IMF). Etter den globale finanskrisen, som startet i 2008, inngikk troikaen såkalte «Memorandum of Understanding (MoU)» med flere land i Sør-Europa samt Irland.
Disse avtalene dreide seg i korthet om at landene skulle sørge for å få orden i statsgjelden ved å kutte ned på offentlige utgifter, mot å få lån som skulle berge dem over krisen. Avtalene var treårige.
Mens Irland og flere andre inngikk én slik avtale, har Hellas hatt tre avtaler med Troikaen. Den siste utløp i 2018. EU-kommisjonen følger utviklingen i gresk økonomi tett, blant annet for å påse at forpliktelsene, som Hellas inngikk som del av MoU om å holde offentlige utgifter nede, blir overhold.
Et for oss mer familiært bilde av Hellas er overfylte gummibåter med flyktninger fra sør i vannkanten av en gresk øy, som inntil for få år siden var forbundet med solslikkende turister fra Nord. Disse to bevegelsene, etterdønningen etter finanskrisen i 2008 og båtflyktninger over Middelhavet, møtes i begrepene «bostedsløshet» og «migrasjon» på en konferanse som samlet bolig- og urbanforskere fra hele Europa.
Migrasjon et sentralt tema
Migrasjon har for øvrig tvunget seg fram som et sentralt tema på disse årlige konferansene de siste årene. Bostedsløshet har hatt en mer perifer posisjon. Bostedsløse som gruppe kan i Hellas, som i andre europeiske land, grovt sett deles i to. Den ene gruppen er landets egne borgere som har visse rettigheter til å få hjelp. Den andre gruppen er migranter inkludert asylsøkere og irregulære, som ut fra statusen de har eller tildeles, har begrensede eller ingen rettigheter.
Den første gruppen av bostedsløse, landets egne bostedsløse borgere, er stor, men det finnes ingen sikre tall. I 2016 var antallet estimert til rundt 20 000 bostedsløse bare i Athen, en by med samme innbyggertall som Oslo. I slike beregnede tall for den flytende gruppen som utgjør bostedsløse, er det vanligvis en betydelig underestimering.
I Norge utgjør personer som bor midlertidig hos venner, kjente og slektninger den største gruppen bostedsløse. I Hellas regnes ikke såkalt «doubling up» som bostedsløshet. I sin åpningstale til konferansen poengterte leder av den lokale organisasjonskomiteen og professor ved Harokopio universitetet, Thomas Maloutas at den greske, svakt utviklede velferdsmodellen lener seg tungt på sivilsamfunnet og primært på familien.
Å ta inn nære slektninger som har mistet jobben og i neste omgang hjemmet i kjølvannet av krisen, og åpne dørene for disse, går ikke inn under begrepet bostedsløshet. Bostedsløsheten, den som regnes inn i den svært mangelfulle statistikken, er den synlige, den som kan beskues på benkene utenfor universitetet, i døråpninger og på strender, der eldre menn diskret lirker såpa ut av trillebagen og stiller seg under ferskvannsdusjen, mens andre tar barberingen med et speil montert på en trestamme.
Lang migrasjonshistorie
I løpet av 2015 og 2016 passerte over 1 million flyktninger Hellas. Antall flyktninger og asylsøkere som oppholder seg i Hellas i 2019 er estimert til rundt 80 000. De fleste ankom etter 2015. Asylsøkere, som har fått oppholdstillatelse, har rett til innkvartering og noe og svært tidsbegrenset bolig- og økonomisk støtte under ESTIA programmet, the Emergency Support to Integration and Accommodation program, finansiert av EU-kommisjonen.
Rundt 60 000 asylsøkere har blitt innkvartert under programmet etter 2015. I dag er vel 20 000 personer innkvartert under ESTIA. Programmet tilbyr utdanning, kurs og ulike aktiviteter og, for asylsøkere som ønsker å få oppholdstillatelse i landet, kortvarig integreringsstøtte. Mange av flyktningene og asylsøkerne har som mål å reise videre til andre europeiske land.
En av de guidede turene på konferanseprogrammet startet på Victoriaplassen, omtalt som et referansepunkt for nyankomne flyktninger i 2015. Plassen ble nærmest omdannet til en flyktningeleir, og det er antatt at rundt 1 000 personer oppholdt seg på plassen og i området rundt da ankomsten av flyktninger og asylsøkere nådde toppen i 2016. Fordi grensene nordover i Eu ropa etter hvert ble stengt for flyktninger fra 2016 og utover, ble Hellas nødt til å finne nødløsninger for innkvartering av flyktningene.
I følge forskerne Myofa og Stavrianakis fra Harokopio-universitetet ble en stor andel av flyktningene innkvartert i nedlagte militærleire, industri- og havneområder, og tidligere OL-leire i utkanten av Athen. I flere av disse leirene bodde flyktningene i containere.
Andre ble innkvartert i sentrum av Athen under ESTIA, mens andre igjen ble tatt inn i greske familier. Fraflyttede offentlige bygninger, andre næringsbygg og nedlagte hotell i sentrum av Athen er tatt i bruk og innredet til midlertidige boliger. Andre bygninger er okkupert av migranter, som ikke er del av ESTIA programmet.
Mangler sosial boligpolitikk
Hellas savner en sosial boligpolitikk. Flere av de greske innlederne pekte på at et ‘godt’ utfall av flyktningekrisa var at boligsosial velferdspolitikk var kommet inn på den nasjonalpolitiske dagsorden. Fraværet av en offentlig boligpolitikk hadde ført til raske, men midlertidige nødløsninger for å finne tak over hodet til flyktningene. Problemene med å huse flyktningene hadde vist at den gamle oppskriften, at folk/flyktninger bygger sine hus selv ikke passer i en moderne bystruktur.
Å løse boligutfordringene med midlertidige nødløsninger ble ikke opplevd som å sosialt bærekraftig på sikt. Guiden på turen i området rundt Victoria Square fortalte at Hellas har en tradisjon for å ta vennlig imot immigranter. Landet har hatt store bølger av både ut- og innvandring i løpet av de siste 100 til 150 årene.
Den største og mest kjente migrantbølgen omfattet rundt 1,3 millioner greskortodokse innbyggere fra Lilleasia, noen flyktet fra folkemord mens majoriteten kom som ledd i utveksling av innbyggere mellom Helles og Tyrkia i perioden fra 1914 til slutten av 1920-tallet.
Rundt en million greskortodokse innbyggere i Tyrkia ble forflyttet til Hellas som ledd i utvekslingen. I landets nyere migrasjonshistorie forsynte Hellas andre mer velstående europeiske land med arbeidsinnvandrere inntil innvandringsstoppen ble innført i Nord-Europa midt på 1970-tallet.
Etter Sovjetunionens sammenbrudd og ut over 1980- og 90-tallet ble Hellas en foretrukket destinasjon for migranter fra Albania og delvis Romania, Bulgaria og i noe mindre omfang, innbyggere fra andre tidligere sovjetstater i sør. Den guidede turen var også innom etablerte bangladeshiske og pakistanske nabolag, som gir en påminnelse om at Hellas har vært destinasjon for global migrasjon.
Et land av boligeiere
Hellas er et land av boligeiere. Thomas Moloutas framholdt at lavinntektsgrupper tradisjonelt hadde skaffet seg et sted å bo gjennom egenaktivitet, småproduksjon og selvbygging, som ble en inngang til at husholdninger med lave inntekter ble boligeiere. Dimitra Siatitsa (Rethymnon universitet, Kreta) la i sin innledning vekt på at staten direkte og indirekte har støttet boligeierskap, noe som blir tydelig i det totale fraværet av sosial og non-profitt sektor.
Siatitsa pekte videre på at manglende styring av boligsektoren understrekes av det faktum at ingen statlig etat eller departementet har særskilt ansvar for sektoren. Både Siatitsa, Maloutas og andre innledere framholdt at den økonomiske krisen hadde skapt store boligproblemer for folk og, på makronivå, bidratt til å forlenge krisen gjennom blant annet stagnasjon i boligbyggingen.
For folk fleste hadde massivt utlån fra bankene til boligsektoren i løpet av 1990-årene skapte ringvirkninger både i eier- og leiesektoren. Da krisen kom i 2008, med en arbeidsledighet som steg til 25 prosent, var det mange i begge gruppene som ikke klarte å betale banklån eller husleie.
De fleste storbyene har de senere årene måtte forholde seg til fenomenet Airbnb og et voksende marked for korttidsutleie gjennom denne og lignende plattformer. Airbnb fikk et kraftig oppsving i kjølvannet av finanskrisen i Hellas og sprer seg fremdeles raskt både i urbane og rurale områder. Kombinasjonen av tomme leiligheter, som ingen lenger hadde råd til å kjøpe eller leie, og Hellas som et populært turistmål er en god match i så måte. Landet er et velegnet case for å illustrere dilemmaene i denne formen for utleievirksomhet.
Dimitris Balampanidis (Harokopio universitetet) poengterte at Airbnb og lignende går rett i kjernen i den offentlige debatten og utløser mange kontroverser. Der dreier seg om et marked med en ujevn utvikling både geografisk og sosialt, som påvirker den lokale økonomien, det urbane rommet og samfunnet på flerfoldige og motstridende måter, sa Balampanidis og framholdt videre: Korttidsutleie har for mange, inkludert lavinntektshushold, representert en vei ut av en kontinuerlig krisesituasjon.
Samtidig har korttidsutleie innbydd til tomte- og boligspekulasjon, primært for personer i de øvre inntektsgruppene, investorer og store selskaper. Såkalt «turistifisering» innebærer på den ene siden risiko for at lavinntektsgrupper fortrenges fra områder, men det har også i Hellas lagt til rette for oppblomstring av små virksomheter rettet mot turistene og, mange steder, oppgradering av eiendommer som var i ferd med å forfalle. Balampanidis’ budskap var et denne formen for korttidsutleie verken bør ensidig fordømmes eller ukritisk omfavnes. Han etterlyste grundigere og bedre kontekstuelle analyser som grunnlag for respons.
Ny modell for sosial boligpolitikk
Tema for konferansen var «Housing for the next European social model». Signalene og tendensen som ble beskrevet i mange av plenumsinnleggene var i hovedsak pessimistiske. Det kan selvsagt bero på at Sør-Europa og spesielt Hellas dominerte plenumsinnleggene, noe som av mange ble ønsket velkommen. Tyngdepunktet i ENHR, både i ledelsen og målt i deltakelse på de årlige konferansene, ligger godt plassert i Nord-Europa, mens Sør-Europa har de største utfordringer i boligpolitikken.
Sosial ulikhet og prosesser i boligmarkedet, som forsterker ulikhet, ble tatt opp direkte og var underliggende tema i flere av innleggene. Dette gjaldt for eksempel overføring av boligkapital mellom generasjoner gjennom arv, et voksende prekariat i Europa med usikre kontrakter og lave lønninger, og ankomst av et stort antall flyktninger og migranter.
Thomas Maloutas avsluttet sin åpningstale med å ønske velkommen til å diskutere hvordan bolig kan bli del av en ny solidarisk modell for Europa, samtidig som han pekte på negative tendenser som økt konkurranse, neoliberal politikk som svekker velferdsstaten og fravær av bolig som rettighet samt økt finansialisering i boligsektoren. Det sistnevnte var også tema for avslutningsforedragene på konferansen.
Manuel Albers ved Universitetet i Leuven viste hvordan investeringer i boligsektoren har gått rett opp i løpet av det 21 århundre. Bankene låner ut mer penger til boligsektoren enn til all annen aktivitet samlet. Boligeiere og profesjonelle utleiere er i dag store internasjonale investeringsselskaper og børsnoterte selskaper. Ulikheter i utvikling og sammensetning av boligsektoren på tvers av velferdsstater og likhet på andre områder mellom land, er et uutømmelig tema blant boligforskere.
I følge Albers er finansialiseringen av boligsektoren en global trend, men den tar ulike veier i Nord og i Sør. Han avrundet med å poengtere at utviklingen er i ferd med å frambringe en tredje boligsektor, som også vil være differensiert etter nasjonale boligsektorer. Om den tredje sektoren vil være et gode for vanlige folk, ble hengende som et ubesvart spørsmål.
Mellom de innledende av avsluttende foredragene ble et bredt spekter av aktuelle problemstillinger løftet fram i plenum og i de 22 arbeidsgruppene med like mange temaer og til sammen flere hundre presentasjoner fra forskere fra de fleste land i Europa og andre deler av verden. NIBR var representert med fire forskere og like mange innlegg med stor tematisk bredde. Neste års ENHR-konferanse avholdes i Nicosia på Kypros.
Hovedbilde: Aesthetics of crisis, CC BY-NC-SA 2.0