Hva er problemet med norske boligpolitikk? I motsetning til våre nordiske naboland har Norge overlatt mye av boligpolitikken til markedet. Selv med høye boligpriser, får ikke boligbyggerne bygget nok boliger. Og hva skjer med dem som ikke kommer seg inn på boligmarkedet?
Boligforsker Kim Astrup har tatt en prat med HiOAs podcast Viten+Snakkis om temaet:
Alle skal bo trygt og godt
Den overordnede målsettingen for boligpolitikken i Norge er at alle skal bo trygt og godt. Dette er en ambisiøs målsetting, og samtidig et uttrykk for at bolig betraktes som et grunnleggende gode som skal være tilgjengelig for alle, uavhengig av inntektsnivå.
Like fullt har staten i all hovedsak overlatt bygging og fordeling av boliger til markedet. Den offentlige utleiesektoren i Norge er faktisk blant de minste i hele Europa. Dette kan virke paradoksalt, gitt det høye ambisjonsnivået i den norsk boligpolitikken.
Men det er samtidig i samsvar med den norske boligpolitiske grunntesen: Oppskriften på et godt og trygt boforhold består i å eie egen bolig. Men markedet fordeler imidlertid ikke boliger etter behov, men etter økonomisk evne.
For at det boligpolitiske målet om gode boforhold for alle skal nås, kan markedet derfor uten videre ikke overlates til seg selv. Husstander med lav inntekt må få hjelp til å sikre seg boforhold som er av tilstrekkelig kvalitet.
I Norge har vi i hovedsak brukt virkemidler som er ment å styrke lavinntektshusstandenes økonomiske evne. Dette for at boligbehov kan omsettes til økt etterspørsel i boligmarkedet. På den måten forsøker politikken å bryte opp sammenhengen mellom lavt boligkonsum og lav inntekt.
Allikevel viser flere studier at inadekvate boforhold er sterkt korrelert med lav inntekt i Norge. Det derfor et stykke igjen før alle kan sies å bo trygt og godt.