Klimatilpasning i polske og norske byer – hvem har ansvaret?

Ekstremvær og andre uønskede værfenomener får særlig store følger der folk flest bor, og det er i byene. Tilpasning til klimaendringene er best når den er basert på lokal kunnskap og når tiltakene oppfattes som legitime lokalt. Dermed blir kommunene en nøkkelfaktor.

Klimatilpasning er ikke noen sektorsak. Utfordringene griper på tvers av sektorene. Når klimatilpasningen fungerer, er mange involvert. Det dreier seg om plan og bygg, vann og avløp, sivilforsvar, miljøvern og folkehelse – for å nevne noen.

Både Polen og Norge har erfart mange og relativt små problemer med klimaendringer på lokalt nivå. I tillegg hadde Polen to kjempeflommer i 1997 og 2010.

Hvem som tar tak i problemene på lokalt nivå, i byene, varierer fra land til land. Sammen med lokalforvaltningsforskere ved Universitetet i Warszawa har By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved HiOA undersøkt hvordan de institusjonelle og politiske forutsetningene spiller inn.

Vi gjorde case-studier i en del byer i Polen og Norge (Bergen, Bygdoszcz, Moss, Sandomierz, Słupsk, Sopot og Stavanger). I tillegg sendte vi ut et elektronisk spørreskjema til alle Polens 2478 kommuner og de 426 norske kommunene. Vi ba om at skjemaet ble utfylt av den i kommunen som har hovedansvaret for klimatilpasning. Litt over halvparten av alle kommuner svarte.

Lokalstyre og kommunestørrelse

Vi så på noen bakgrunnsfaktorer som kan spille en rolle for hvordan arbeidet med klimatilpasning ble arrangert i kommunene. En slik faktor er den lokale selvforvaltningens stilling. Det lokale selvstyret står stødig i Norge, hvor vi har hatt denne institusjonen siden formannskapslovene ble vedtatt i 1837. I Polen fikk de lokalt selvstyre i 1990. Før det hadde de bare hatt statsadministrasjon på lokalt nivå.

En annen faktor er kommunestørrelse. Det er opplagt at Utsira med sine 426 innbyggere vil ha et svakere apparat for klimatilpasning enn Oslo, som har 666 759 innbyggere. I gjennomsnitt er det ikke vesentlig forskjell på polske og norske kommuners størrelse. Gjennomsnittet i Polen er 15 000, i Norge 9 000.

Derimot er den politisk-administrative modellen i polske og norske kommuner ulik. I Polen er det ordføreren som er sjefen lokalt. Hen er siden 2002 valgt direkte, noe som gir større tyngde enn i den norske modellen, der det er kommunestyret som velger ordfører. I Polen er om lag sju av ti ordførere partiløse, noe som gir dem enda større personlig frihet til å styre etter eget forgodtbefinnende.

Kommunestyret mindre viktig i Polen

I Polen spiller kommunestyret en mindre rolle enn i Norge. Og administrasjonen i Polen er direkte underlagt ordføreren. I tillegg er den relativt liten og mangler de faglige og materielle ressursene som gjør at kommuneadministrasjonen ofte i Norge kan være en pådriver for praktisk handling på ulike saksfelt. Rådmannen – som kalles sekretarz gminy i Polen – utpekes og avsettes av ordføreren direkte mens hen jo i Norge har en uavhengig rolle.

I undersøkelsen fant vi at blant den drøye halvparten av kommunene som svarte, hadde mange erfart ekstremvær og klimaendring. Halvparten av de norske kommunene hadde erfart ekstrem nedbør mens hele 65 prosent av de polske kommunene hadde lignende erfaringer. Litt under 30 prosent av de norske og 36 prosent av de polske kommunen hadde opplevd flom i større elver.

Når det gjelder ekstremtemperaturer og tørke/skogbrann, er problemene langt større i Polen enn i Norge. En av fire norske kommer har erfart tørke/skogbrann mens én av to polske kommuner har det. Tre prosent av norske og 50 prosent av polske kommune har erfart ekstremt høye temperaturer (hete).

De som svarte på spørreskjemaet ser for seg at klimautfordringene kommer til å blir større framover. For alle typene ekstremvær (flom, hete, tørke, sterk nedbør) svarer de at det kommer til å bli verre i framtida.

De som fikk spørreskjemaet, er de som har ansvaret for klimatilpasning i kommunen og vi må anta at de tar problemet mer på alvor enn andre deler av den politiske og administrative ledelsen av kommunene.

Vi fant at kommuner som har vært eksponert for klimaendring / ekstremvær var mer oppmerksom på problemet enn andre. Det er neppe egnet til å overraske, men effekten av eksponering er større i Polen enn i Norge. Og i Norge er denne effekten tydelig bare hos ordfører og administrasjon, ikke blant kommunestyremedlemmene.

Hvem har det kommunale ansvaret for klimatilpasning?

Hvem driver sakene om klimatilpasning i kommunen? I Polen er svaret like gjerne ordføreren som administrasjonen. Litt i underkant av 40 prosent av kommunene svarer ordfører og / eller administrasjon på spørsmålet om hvem i kommunen som er opptatt av klimatilpasning.

I Norge svarer 76 prosent at det er administrasjonen og 44 prosent ordføreren. I Norge svarer 34 prosent kommunestyret, mens det tilsvarende tallet i Polen er ti prosent.

Disse funnene er ikke egnet til å overraske. Polen har en modell med mye myndighet lagt til ordføreren. Dermed havner ansvaret hos ordføreren og hos administrasjonen i like stor grad. I Norge er kommuneadministrasjonen relativt stor, sterk, selvbevisst og uavhengig, og det blir dermed der ansvaret ligger.

Er politisk tilknytning forklaringen?

Man kan god si at det lokale klimatilpasningsarbeidet i Polen er politisk drevet (av ordføreren) mens det i Norge er faglig drevet (av administrasjonen). Det er verd å merke seg at ordførerens politiske tilhørighet slår ulikt ut i Polen og Norge. Ordførere med tilknytning til høyrepopulistiske partier kunne forventes å ta klimaendring mindre alvorlig enn andre.

Både i det polske Lov og Rettferdighets-partiet (PiS) og det norske Fremskrittspartiet er det sterk skepsis til vitenskapelige data rundt menneskeskapte klimaeffekter. I Polen slo dette ut. PiS-ordførere er mindre opptatt av klima og ekstremvær enn andre, men her er tallgrunnlaget lite siden bare 30 prosent av de polske ordførerne seiler under partiflagg. I Norge slår ordførerens partitilknytning lite ut.

Lettere å unngå lokal klimadiskusjon i Polen

Når politisk farge ikke slår så sterkt på norske kommuners klimabevissthet, kan det ha flere årsaker. For det første har klimatilpasning hatt mer tid og større forutsetninger for å modnes på lokalt nivå i Norge, der kommunene har en sterkt administrativt apparat.

For det andre har norske kommuner klimaframskrivinger brutt ned på lokalt nivå. Framtidige effekter vises klart og tydelig på kart. I Polen finnes ikke slike lokale klimadata og diskusjonen blir derfor mindre konkret, og det blir lettere for lokalpolitikere å unngå å ta temaet innover seg.

Mens halvparten av de som bevarte spørreskjemaet på norsk side hadde deltatt i seminarer og konferanser om klimaendring, var det bare én av fem polske respondenter som hadde tilsvarende erfaring.

Seminarer og konferanser kan ha varierende faglig nytteverdi, men de bidrar til å sette et tema på dagorden, og de kan føre til læring og erfaringsutveksling mellom byer og fagsektorer.

Erfaringsutveksling mellom land om lokal klimatilspasning vil fungere best når man tar hensyn til det vår polsk-norske studie har kartlagt, nemlig hvor ansvaret for saksfeltet faktisk ligger og hvorfor.

---

Polcitclim er et treårig forskningsprosjekt under det polsk-norske forskningsfondet finansiert av EØS-midlene (Norway Grants).

Prosjektets fulle navn er «Organizing for Resilience. A Comparative Study on Institutional Capacity, Governance, and Climate Change Adaptation in Poland and Norway». Les mer på prosjektets nettsider.