Flerartslig stedsutvikling på Kongshavn

Hvordan kan man skape steder som ikke bare tar hensyn til menneskene som bor der, men som også sikter mot å skape gode levekår for alle de andre levende vesenene som bruker, bor eller har levd på stedet i mange generasjoner før oss? Hvordan legge til rette for en flerartslig stedsutvikling?

Disse spørsmålene utforsket vi i et eksperimentelt verksted på Kongshavn en varm kveld i juni.

Hvorfor flerartslig stedsutvikling?

FN-rapporten fra 2019 om menneskehetens innvirkning på naturen forteller at utbygging og arealbruk er en av hovedårsakene til at økosystem trues globalt. Estimatet er at 50 prosent av alle livsformer er tapt innen 2050.

Lokalt har Byrådsplattform Oslo 2019-2023 ambisjoner om en handlingsplan for å stanse tap av biologisk mangfold i Oslo.

Internasjonalt retter FNs tiår for økosystemrestaurering 2021-2031 søkelys på saken og det internasjonale samfunnet oppfordrer nå til at vi inngår en ny global avtale for mennesker og naturen. Vi er produkter og produsenter av en menneskesentrert holdning som gjennomsyrer vår moderne kultur.

Dagens stedsutvikling er følgelig overveiende menneskesentrert: planter og dyr anerkjennes som viktige “ingredienser” i byene, men kun som et middel til å fremme menneskelige behov som helse, trivsel og estetikk. 

For å sikre at fremtidens byer ivaretar livsviktige økosystemer trenger vi mer enn noen gang nytenkning innen stedsutvikling. Et virkemiddel for å takle dagens natur- og klimakrise er å styrke den allmenne bevissthet om at mennesket er én art blant mange.

Vi kan begynne med å synliggjøre hvordan våre liv og fremtid er forbundet med livet og fremtiden til alle klodens arter. Byutviklingen bør romme en utforskning av hvordan vår utbygging og arealbruk kan bidra til å bevare, restaurere, og skape levedyktige økosystem.

Ved å tenke stedsutvikling fra et flerartslig perspektiv kan vi sikre gode levevilkår for alle. 

Folkeparken på Kongshavn

Kongshavn er i dag siste møteplass langs Oslos Havnepromenade sørøstre del og et sted med en helt spesiell historie. I dag fremstår Kongshavn som et ingenmannsland—men med utviklingen av Grønlikaia som siste store utbygging av Oslos sjøfront skal dette bli en folkepark.

Havnetranformasjonen i Oslo startet på slutten av 1800-tallet. Fra da av ble kysten for alvor rettet ut: blokkmurskaier ble anlagt og betongstrukturene vi ser i dag ble støpt.

I 1917 ble det bestemt at Alnas nedre løp skulle flyttes inn i det som ble den 2000 meter lange Loelv-tunnelen. Alnaelvas vannkropp ble smalnet, rettet ut og ledet i rør gjennom Ekebergåsen. Elva fikk sitt nye utløp ved Kongshavn.

I et notat i Aftenposten (1922) beskrives dette som en stor lettelse: Endelig kunne den grå, stinkende elva fjernes fra overflaten slik at jernbanen kunne etableres som et sentralt ledd i moderniseringen av det norske samfunnet. Bare noen år etter—mellom 1921-1934—ble Sjursøya pulverisert.

Dette var et sosialt byutviklingsgrep der et delmål var å sysselsette arbeidsledige. Sprengstein fra Sjursøya ligger sannsynligvis i fyllingen på Kongshavn og i utfyllingene som skapte Oslos nye havneby.

Sjursøya 1919/1935
Flip-animasjon Elin T. Sørensen © BONO 2018. Originalfoto Anders Beer Wilse © 1919/1935. Gjengitt med tillatelse fra Oslo Museum.

Den døde Oslofjorden

Både den gang og i dag viser kystnære bytransformasjoner lite omtanke for livet under vann. I dag er det få steder i Oslofjorden som ikke er merket av menneskelige aktiviteter. Det er trålspor på sjøbunn helt ut til Tisler kaldtvannskorallrev.

Miljøforholdene i Fjordbyen er ikke ideell for marint liv. Avrenning fra land med næringsstoffer, plast og forurensninger påvirker vannkvaliteten. Vannet blir mørkt og de blå skogene får ikke nok lys til sin fotosyntese. Sjøbunn har vært preget av mye miljøgifter.

I tillegg er det dårlige oksygenforhold på bunnen i store deler av indre Oslofjord. Torsken forsvinner, sjøfuglene strever. Økosystemet er i ubalanse. Det er på tide at livet under vann å behandles som en likeverdig del av den blågrønne infrastrukturen.

Og med bilde av Sjursøya i bakhodet mener vi at tiden er inne for å investere i like store landskapsomveltninger på et omvendt plan: vi må tilrettelegge for levende kystsamfunn i urbane sjøområder gjennom innovative løsninger — både i konkret byforming, planprosesser og stedsutvikling. 

Fra sosiokulturelle stedsanalyser til flerartslige stedsanalyser

Sosiokulturelle stedsanalyser har blitt et populært verktøy i stedsutvikling. Mens tradisjonell stedsanalyse kun fokuserer på fysiske elementer, fanger sosiokulturell stedsanalyse opp stedets sosiale og kulturelle mangfoldighet, og undersøker dens betydning for stedets utvikling.

I møte med dagens natur- og klimakrise er det bruk for en oppgradering av våre tradisjonelle stedsanalyser: Sammen med søkelyset på å knytte kontakter på tvers av sosiale og kulturell skillelinjer, må vi tilføye en bevissthet om andre arters behov og stedstilhørighet. Det er bruk for en flerartslig stedsanalyse. 

For å utforske hvordan en slik analyse kan utvikles i praksis, inviterte vi et knippe deltakere til Kongshavn for å bli kjent med området og våre flerartslige naboer som holder til der.

Kunst som metode

Verkstedet tok i bruk kunstneriske metoder (lydvandring, improvisasjon, rolle-spill) for å utforske Kongshavn fra et flerartslig perspektiv – det vil si med et blikk der mennesket ikke er i sentrum, men kun er én art blant mange.

Via en kunstnerisk tilnærming kan det oppstå nye koblinger som åpner opp andre typer mulighetsrom. Kunstens potensiale for å skape en såkalt «fremmedgjøringseffekt» er viktig her. Begrepet stammer fra teaterverdenen og handler, kort fortalt, om å gjøre det vanlige rart og det rare vanlig.

For eksempel, ved å fremmedgjøre det som vanligvis blir tatt for gitt, enten dette er etablerte settinger og konvensjoner eller ens egne handlingsmønstre og meninger, gjør kunsten det mulig å revurdere ens posisjoner og eksperimentere med nye perspektiver.

For å skape et rammeverk for verkstedet hvor en slik fremmedgjøring kunne trå i kraft, lot vi oss inspirere av antropologen Bruno Latours «Tingenes Parlament». Her slår han et slag for “tingenes” rettigheter, egenverdi og rolle i verden.

Vi utvidet dette til å inkludere biologiske og geologiske arter—planter, steiner, dyr, insekter, jord og mikroorganismer. Gjennom denne fremgangsmåten ville vi undersøke om dette verdensutsynet kan hjelpe oss til å få nye innsikter om et sted, og til å utvikle et flerartslig perspektiv som rommer andre interesser enn rent menneskelige.

Slik ble idéen om Artenes Rådslagning født: Hva vil det si for oss å snakke ikke bare for andre arter, men fra artenes perspektiv? Hvordan kan nye relasjoner mellom oss og våre omgivelser oppstå? Hva kan vi lære om stedet ved å se det fra synsvinkelen til en gråstein eller en sjøfugl?

Vi ønsker velkommen til verksted.

Kunsten å lytte

Til Artenes Rådslagning inviterte vi deltakere i alle aldre (fra 8 til 80 år) og fra mange forskjellige felt som geologi, biologi, planlegging, kunst, statsvitenskap, arkitektur, byforskning, aktivisme, økologi og landskapsarkitektur.

Vi startet med å “tune in” ved å lytte til området. Vi lyttet til en lyd som er langt borte, en lyd som er helt nærme, en lyd som ikke var her for 100 år siden, en lyd som kanskje ikke er her lenger om 100 år og til en lyd som kanskje dominerer dette stedet om 100 år. 

Hva vil det egentlig å si å lytte til våre omgivelser? I medvirkningsprosesser ligger ofte fokuset på å snakke, på å si sin mening og på å “gi folk en stemme”.

Men minst like viktig er det å trene opp vår evne til å lytte. Å lytte handler ikke kun om å ta inn informasjon, men om å finne ny innsikt.

Det handler om å være responsiv overfor andre. Dette er særlig viktig hvis vi skal prøve å ta inn over oss andre arters og også andre menneskers perspektiver og ikke minst behov gjennom livsløpet. 

Deltakerne får utdelt hodetelefoner og gjør seg klar til lydvandring.

Etter lytteøvelsen fikk deltakerne utdelt hodetelefoner og ble tatt med på en lydvandring rundt området. Lydsporet bestod av naturlyder som fuglekvitter, torden, summingen fra en bie, klukking fra vannskorpa og undervannslyder.

Dette var lyder som kontrasterte den overdøvende trafikkstøyen som dominerer Kongshavns lydlandskap.

I tillegg til naturlydene kunne man høre en stemme snakke på vegne av det flerartslige nabolaget her: 

Hallo? Hallo? Kan du høre oss? Kan du se oss? Vi er her, ved føttene dine, i lufta rundt deg, i trærne der borte, under containerne, langs vannkanten, under vannflaten…

Lydvandringen introduserte deltakerne til det flerartslige nabolaget.

Stemmen fortalte om artenes dype kunnskap om og tilhørighet til Kongshavn:

Vi kjenner Kongshavn ut og inn, vi vet hvordan det er her når den første frosten legger seg på containerne, vi vet hvor sollyset først treffer en varm junimorgen, vi vet når det er stillest her, vi vet hvordan det høres ut når vinden spiller med bladene på trærne der borte, vi vet hvordan vannet oppfører seg når det er fullmåne, vi vet hvordan tidevannet lukter…

Til sist henvendte stemmen seg til lytterne:

Vet du hvordan tidevannet lukter? Vet du hvor mange av oss som bor under vann? Vet du hvilken container som gir best ly for vinden?

Du hører kanskje ikke til her på samme måte som oss, men likevel er det du som bestemmer hva som skal skje med dette området.

Hvordan ville dette stedet vært hvis våre behov også hadde blitt regnet med? Hvis vi også hadde rett på et mangfoldig og inkluderende nabolag med gode boforhold og levevilkår?

Sirkelen – “Tinget” – der Rådslagningen skulle finne sted.

Artenes Rådslagning

Lydvandringen endte med at deltakerne stod rundt noen trebenker som dannet en sirkel på en liten gressplen. Det var her selve Rådslagningen skulle finne sted. Men først måtte deltakerne finne de flerartslige naboene som skulle få være med.

I grupper på tre personer ble deltakerne sendt ut på en “flerartslig nabojakt” der målet var å lete etter flerartslige naboer, og velge seg ut én nabo som vekket spesiell interesse.

For å bli kjent med denne naboen fikk alle utdelt noen spørsmål som kunne hjelpe dem på vei:

• Har arten et navn?
• Hvor liker den å oppholde seg?
• Hva liker den å gjøre?
• Hvilke behov har den?
• Hva skal til for at den har det bra?
• Hva er dens tilknytning til Kongshavn?
• Hvorfor er den her? Hvordan bruker den området?
• Har den tilknytning til andre naboer her?
• Er det noen naboer den ikke liker og noen den liker mer enn andre?
• Hva slags endring av stedet ville den satt pris på?
• Hva slags endring av stedet ville den ikke likt?

Deltakerne utforsker området i grupper på jakt etter flerartslige naboer.

Området utforskes nøye.

Deltakerne diskuterte spørsmålene i grupper og så presentere de naboene de hadde funnet i plenum.

Naboene var bestod av følgende arter:

Norsk navn	Binominalnavnet	Lokal	Innflytter
Grunnfjellet		1600 millioner år
Den eruptive bergarten		250,000 år gammel
Svanefamilien	Cygnus cygnus	ukjent
Gråorkvisten	Alnus incana	100,000 år gammel
Rurkolonien	Semibalanus balanoides	millioner av år
Strandsneglen	Littorina littorea	millioner av år
Menneskene	Homo sapiens	delvis, ca 8000—2000 F.Kr..	delvis

Så var det tid for Rådslagningen som ble introdusert på denne måten:

Velkommen til Rådslagning! Vi har nå invitert det flerartslige nabolaget på Kongshavn til en offentlig høring. Kongshavn skal bli en ny Folkepark og “flerartslige naboer” er invitert til å komme med innspill til utviklingen av Folkeparken.

Vi har en rekke saker å ta stilling til. Disse sakene er det Rodeo Arkitekter som har kommet med. De lager en masterplan for Grønlikaia og har dermed laget en utlysning for innspill til hva folk kunne tenke seg at  Folkeparken på Kongshavn skal være. Men vi synes altså også at det er viktig å lytte til hva våre flerartslige naboer også kunne tenke seg her, derfor har vi kalt dere alle sammen hit i dag.

Hvordan skal denne rådslagningen foregå? En av dere setter dere på benken med deres flerartslige nabo—eller det som representerer denne—i fanget, de to andre i gruppen står bak. Personen på benken skal nå snakke fra denne flerartslige naboens perspektiv.

Det betyr ikke at man skal bli til denne naboen—det kan vi jo ikke, vi er mennesker og kommer ikke bort ifra det, men det vi kan er å prøve å forestille oss at vi var denne naboen og tenke hva den ville sagt og synes, og så si dette for den.

Dere blir altså en slags talsperson for denne naboen—den snakker gjennom dere. Dette krever selvsagt litt trening og for noen er det lettere enn andre, og det er derfor dere er tre om oppgaven.

De som står bak personen som sitter på benken får ikke lov til å snakke, men skal bare stå og lytte til samtalen. Men disse to kan når som helst klappe personen på benken på skuldra og bytte plass med han eller hun, og dermed ta over som naboens talsperson. Slik kan dere altså bytte på å være talsperson.

Sakene som Rådslagning skulle ta stilling til, hentet fra Rodeo sitt medvirkningsprogram, var:

• Hva skal stedet brukes til?
• Hva slags behov bør stedet fylle?
• Hvilke brukergrupper burde prioriteres?
• Hvorfor er denne bruken viktig?
• Hva tilfører den stedet/nabolaget?
• Er det en spesiell grunn til at denne bruken er særlig viktig her fremfor et annet sted?

Det ble en livlig samtale på tvers av generasjoner og arter. Vi tok opp alt på bånd og renskrev deretter innspillene.

Innspill fra artene på Kongshavn

Nedenfor er artenes innspill gjengitt i renskrevet form:

1. Hva skal stedet brukes til?

Strandsneglen (Littorina littorea)

Vi vet i hvert fall hvordan det ikke skal bli. Vi stemmer for bevaring av naturlige steinrøyser som gir oss vårt nødvendige hardbunnshabitat. Nei til dagens urbane monokultur-strender!

Vi trenger irregulære overflater fordi det gir husrom til oss og våre blå åkre vi beiter (dere vet kanskje ikke at både blåskjell, rur, snegler og tang trenger ujevne overflater å feste seg til). Vi trenger et natursteinslandskap!

Når dere lager strender for deres art, så fjerner dere alle våre bomuligheter og matlagre. Store velvoksne trær som gir husrom til veldig mange andre arter regnes som verdifulle i byen.

Det samme gjelder for naturlige geotoper og strandsamfunn. Om dere fjerner dem er det krevende å få disse økologiske kvalitetene tilbake. Tenk litt på det! Vi vil også ha mer lys ned i vannet fordi da trives tangen som vi spiser mye bedre.

Rurkolonien (Semibalanus balanoides)

Vi er enige med strandsneglen! Vi stemmer ned urbane monokultur-strender. Gi oss en slak, variert havbunn der tangskoger kan vokse. Også vil vi ha mindre forurensing så klart.

Derfor er det er viktig at det ryddes opp i elva så det er rent vann som kommer ut her ytterst på kanten hvor vi liker å bosette oss.

Rurkolonien og noen andre artsfunn.

Grunnfjellet og den eruptive bergarten

Vi er glade for at strandsneglen og rurkolonien snakker geomangfoldets og natursteinenes sak. Våre kvaliteter reduseres fullstendig når vi pulveriseres og blir til glatte monotone betongvegger.

Det er noe bedre å bli utformet til steinblokker eller røyser som brukes lokalt på stedet. Misforstå oss rett, vi mener ikke at dette skal bli en steinpark. Men som dere ser så er våre karakteristiske mønstre og geologiske karakter av stor betydning for mange av våre naboer.

I tillegg er det verdt å merke seg at vi er svært stabile og ganske empatiske. Vi har vært her uendelig lenge, i mange millioner år. Tenk på alt vi har sett og hørt og all historie vi rommer. Vi må understreke at det er en glede for oss å tilby et fundament og et hjem for skjørere eksistenser, slik som strandsneglen.

Gråorkvisten (Alnus incana)

Vi slutter oss til en tilbakeføring til mer naturlige betingelser. Selv om vi forstår at steinen foretrekker å være hel, så er vår oppvekst og trivsel avhengig av at steinmaterialene forvitrer litt og litt og litt, slik at de gir fra seg næring til oss.

Vi vil at dette skal bli et sted hvor løvtrærne og alle de spesielle artene som hører til her i Ekebergskråningen kan finne god jord der frøene våre kan slå seg ned og spire. Husk at vi løvtrær liker organisk og fuktig jord.

Med oss som en samlet løvskog kan dette bli et livsmiljø for et mangfold av insekter og fugler. Hvis vi skal slå oss ned her vil vi ha det litt fuktig uten for mange harde tette flater. For å bevare jordfuktigheten er undervegetasjon veldig bra, som busker og høyt gress.

Da blir det enda flere steder som gir ly for vind og sol for svaner og andre naboer. Som skogsamfunn kan vi altså bidra til å skape et nødvendig privatliv for svanene og andre dyr og insekter.

Svanefamilien på svømmetur.

Svanefamilien (Cygnus cygnus)

Dette liker vi! Vi trenger virkelig steder hvor vi kan være i fred for menneskene – særlig nå mens ungene er små. Plantene er maten vår, så da må man i hvert fall ikke fjerne det som nå er grønt her.

Vi hekker på bakken og bygger reder av siv og kvister så vår kampsak er at vegetasjonen er variert her også i sjøen.

2. Hva slags behov bør stedet fylle?

Grunnfjellet og den eruptive bergarten

Vi er gjerne talerør for flerartslighet, og må bare understreke at dette stedet slett ikke skal tilrettelegges kun for mennesker! Det er på høy tid å la noen steder være mindre tilrettelagt slik at naturmangfoldet får komme til. Arkitekter har til alle tider vært alt for ivrige etter å tilrettelegge:

De elsker å lage små benker og paviljonger som ingen bruker. I dag er alt programmert, ja oftest overprogrammert. Byene har alt for mye harde- og tette overflater. Det er ikke naturvennlig eller bærekraftig.

Nå ser vi at det kommer en ny bystrand, og atter ser vi en strand som kun er tilpasset mennesker der det geologiske mangfoldet utslettes! La dette blir en helt spesiell “uprogrammert” park for flerartslig samliv.

Den eruptive bergarten tar til orde for mangfoldet.

Svanefamilien

Vi er faktisk veldig bekymret. Det er så viktig for oss å ha trygge plasser for de små. Vi føler oss truet hvis dette stedet tilrettelegges kun for mennesker. Vi svømmer hit for å få ro og for at våre unger skal få vokse opp i trygge omgivelser.

Dere mennesker må tenke litt mere på at noen fortrenges når dere tar steder i bruk. Sånn som i Bjørvika: når noen nye kom til så var vi mange arter som mistet husrom og oppvekstområder, slik som de som bodde under Bispelokketbrua. Dere må tenke mer på å bevare leveområdene til de som allerede bor her, og som har bodd her mye lengre enn dere.

Rurkolonien

Vi er bekymret fordi vi ser at veldig mange mennesker brer seg ut langs fjorden. I deres planer gis det veldig mye plass til mennesker. Problemet for oss er at vi mister våre livsmiljø når dere tilpasser havbunnen og landskapet slik at det er lett for dere å svømme og solbade, bygge og bo.

Ikke bare ødelegges vårt livsgrunnlag, men vi blir regelrett tråkket på. Vi blir til og med sett ned på fordi mange mener at husene våre er skarpe og ubehagelige.

Spørsmålet er hvordan vi kan få til en sameksistens med de menneskene som kommer hit for å bade? Hvis vi var dere ville vi laget like mangfoldige landskap som på øyene inne i byen – da kan dere nemlig lage plass til så mange flere.

Strandsneglene

Enig! Vi mener at dere må bli mer oppmerksomme på utemiljøkvalitetene som mange av oss taler for her når denne parken skal bygges. Vi vil ikke ha endring!

Gråorkvisten

Her må vi si oss litt uenige med strandsneglen, altså når det gjelder på land. Vi vil ikke ha så mye tørre og ugjennomtrengelige overflater som i dag. Vi ønsker endring!

3. Hvilke brukergrupper burde prioriteres?

Gråorkvisten

Vårt forslag er at menneskene som kommer hit ser oss som vertskapet og seg selv som gjester. Alle artene som finnes her nå er vertskapet, og det er ikke noe vertskap som liker at gjestene tar over huset!

Vi mener at dette perspektivet vil bidra til at menneskene som i dag råder i byutviklingen får mer respekt for livet som allerede er her.

Gråorkvisten og dens talspersoner.

Svanefamilien

Det er på tide med et bedre forhandlingsklima. Vi kan leve sammen med menneskene her hvis vi får ro på våren – i hekketiden: da må bikkjer passes på og vi trenger en beskyttende kantsone mellom oss og menneskenes aktiviteter. Vi slår et slag for å lage regler for samlivet!

Først da kan vi forhandle med andre arter om bruken av stedet. For oss er siv- og strandenger livsviktige! De gir trygge oppvekstsvilkår og materialer til reirbygging. Dere mennesker må husker på hvem som egentlig trenger hvem! I utgangspunktet trenger ikke vi dere, men dere trenger oss!

Men nå har dette kommet helt på skeive. Mennesker kan nemlig klare seg med en ødelagt artsfattig natur selv om det kanskje ikke innser hvor mye de faktisk taper på det. Så nå må dere innse at artene trenger menneskenes hjelp, og spesielt for at vi skal kunne overleve i den karrige bynaturen!

Rurkolonien

Hvis dere hadde levd dere litt mere inn i våre liv så skjønner dere fort at vi ikke liker å bli sett på som skarpe og ubehagelige i vannkanten. Lite hjelper det at menneskene bruker badesko.

Det er jo vår sikre død for da tråkker de oss enda lettere i stykker. Vi ønsker å fremme et badeskoforbud! Vi ønsker skilting som tar til orde for oss, som «vær varsom for hva du tråkker på her»?

Eller som sier: «Vi er også her» og som forteller vår livshistorie på en hyggelig måte slik folk kan se på flerartslige nabolag som en god ting! Som en mulighet for dere mennesker – og ikke som et hinder.

4. Hvorfor er denne bruken viktig? Hva tilfører den stedet eller nabolaget?

Strandsneglen

Vi må si at det er dårlig med mat her. Området har blitt fylt ut og igjen i lang tid og det har gått utover matfatet vårt. Vi vil ha større blå skoger. Da blir det gøyalere her fordi mange flere arter ville komme hit. Som dere vet så kan ikke vi gå særlig langt – men med fiskestimer og reker i blå skoger ville det bli langt triveligere. Nå har vi kjedet oss her i hundrevis av år.

Ja til mere liv og røre! Hvis dere ikke hører nå så kan vi samle oss til et snegleopprør. Det har vært alt for lite oppmerksomhet rundt det som skjer under vann! Vi føler oss rett og slett oversett og tråkket på. Det er helt “kritisk”!

Grunnfjellet og den eruptive bergarten

Argumentet med vertskapsrollen er særs viktig. Den holdningen kan virkelig ha noe å si her. Altså at det vil bidra til at dere mennesker får mer respekt for de som allerede lever her.

Vi er alle enige om at et sterkere søkelys på mangfold og det ikke-homogene vil bidra til at denne parken blir et trivelig sted for alle arter.

5. Er det en spesiell grunn til at denne bruken er særlig viktig her fremfor et annet sted?

Svanefamilien

Siden området er relativt stort er det fullt mulig å lage en park der alle naboer får sin bruksandel. Som flere allerede har sagt, bare se på øysamfunnene ute i fjorden som er perfekte forbilder for en mangfoldig utforming.

Der har vi bratte berg som går rett ned i vannet, strendene med så mange ulike steiner at det er umulig å telle, og bukter med bløtbunn hvor ålegras kan trives. Det er et mangfold som kan gjenskapes i byen der land møter vann, som nye bystrender og for bygg og brygger som går ut i sjø.

Om dere fortsetter å ikke høre bedre på oss er vi er sterkt bekymret på vegne av alle andre arter enn mennesket.

Veien videre

Da alle sakene var tatt stilling til i Rådslagningen, sa vi takk til artene og fortsatte diskusjonen fra våre, egne, menneskelige perspektiv. Hvordan kan man gå frem for å fremme en flerartslig stedsutvikling i Norge?

Krever dette nye former for representasjon i planleggingen? Hvordan gi plass til marginaliserte former for kunnskap og viten i planprosesser?

Er det, for eksempel, nok å la naturvitenskapelige eksperter stå for integreringen av denne kunnskapen i planleggingsprosesser, eller bør hele planleggingsprosessen endres?

Kan man trene opp innbyggere, planleggere, utbyggere og arkitekter til å bli flerartslige talspersoner? Hva er de største utfordringene ved denne tilnærmingen og hvordan håndtere dem? Hva er veien videre? Hva kan vi gjøre (annerledes) på mandag?

Dette er store spørsmål som ikke så enkelt kan besvares i ett enkelt verksted. Men deltakerne var inspirerte etter rådslagningen og insisterte på at vi må holde flere slike samlinger fremover, og fortsette diskusjonen. Utfordringen er å få med utbyggerne og arkitektene på laget.

Viktig her er at disse ikke får inntrykk av at slike parallelle og annerledes medvirkningsforløp er en trussel mot deres arbeid, men heller at de er en mulighet for å bedre forstå det stedet og den konteksten de arbeider i.

Som et første ledd i denne prosessen, foreslo en av deltakerne at vi sender artenes innspill til Rodeo som et bidrag til deres medvirkningsarbeid.

Dette har vi nå gjort og vi gleder oss til å fortsette arbeidet med å fremme en flerartslig stedsutvikling og stedsanalyse i Norge!