Storbritannia opplever en generasjonskløft og en boligkrise i boligmarkedet. Dagens unge i Storbritannia bruker tre ganger mer av inntekten sin på å bo enn det besteforeldregenerasjonen gjorde da de vokste opp.
Det er også bare halvparten så sannsynlig at unge briter eier egen bolig innen de er 30 år, sammenlignet med sine foreldre.
Sannsynligheten for at de leier privat er også fire ganger større enn for to generasjoner siden. Dette gjør de mer sårbare for svingninger i markedet og voldsomme økninger i leieprisene.
At de bruker mer av inntekten sin på bolig, og boligprisene stadig øker, gjør at det tar dem mye lengre tid å spare opp til egenkapital enn det gjorde for foreldregenerasjonen.
Det viser tall fra Storbritannia gjengitt av The Guardian i dag. Studien er ledet av den tidligere konservative ministeren David Willetts i the Resolution Foundation.
19 år i leiemarkedet
Rundt halvparten av unge briter må også henfalle til kredittkort eller lån for å få pengene til å strekke til hver måned. Dette bidrar til at en gjennomsnittlig britisk familie i etableringsfasen nå må spare i 19 år i snitt for å få nok egenkapital til et boliglån.
Tidligere generasjoner sparte i snitt i tre år for å bygge seg opp nok egenkapital. Dette gjør at dagens generasjon har fått økenavnet Generation Rent i det offentlige ordskiftet.
Unge i dag har også større sannsynlighet for å bo trangere og tettere, og med lengre vei til jobb, enn sine foreldre og besteforeldre. I gjennomsnitt har dagens unge hvert år tre dagers lengre reisevei til jobb enn sine foreldre.
Særlig reisevei og tid brukt til og fra jobb kan direkte knyttes til livskvalitet. Altså vil dette ha implikasjoner for levekår for de familiene dette gjelder.
Kursendring i sikte?
Unge briter opplever en kombinasjon av et lavt lønnsnivå, galopperende bolig- og leiepriser, og voksende gjeldsavhengighet. At de slutter opp om Jeremy Corbyns radikale kursendring i Labour er derfor kanskje ikke så rart.
Labours etterkrigsregjering med Clement Attlee i spissen bygde over én million boliger, langt mer enn private boligbyggere. Utover 60-tallet steg også antall boliger bygd av kommersielle aktører.
Boligbygging i offentlig regi hadde faktisk et nybyggingsvolum mer eller mindre på høyde med det private markedet helt frem til starten av 1980-tallet i Storbritannia, men siden 90-tallet har nivået nærmest vært null.
I 1980 fikk leietakere av kommunale boliger retten til å kjøpe sin egen bolig, en politikk vi også så i Norge på denne tida. Etter dette ble det slutt på storstilt nybygging i offentlig regi, og under Thatcher ble boligpolitikken i stor grad etterlatt til markedskreftene.
Tony Blairs New Labour hadde heller ikke noen nevneverdig fokus på sosial boligpolitikk, og ønsket heller å appellere til velgere som allerede eide sin egen bolig.
Etter finanskrisen har også privat utbygging av boliger i Storbritannia sunket betraktelig. I 2012-13 ble det i sum bygd under halvparten så mange boliger som det ble bygd i toppåret 1954. Dette til tross for at den britiske befolkningen har økt med nesten 15 millioner innbyggere siden den gang.
Toppfoto: Diliff, CC BY-SA 3.0, Wikimedia Commons