I Sørkedalsveien 8 på Majorstua i Oslo skjer det viktige endringer. En gammel bensinstasjon har forsvunnet. Eiendommen er i stedet omregulert til boliger og kontor. Bygget vil framstå som to frittstående lameller; en til boligformål og en til kontor. Boligene er allerede lagt ut for salg, og 80 leiligheter er solgt så langt ifølge Stor-Oslo Eiendom.
Dette er langt fra enestående. Mens Colosseums karakteristiske silhuett forsvinner bak enda flere høyhus, skjer liknende endringer i andre deler av Oslo: Det bygges nytt på gamle bensinstasjonstomter.
I diskusjonen rundt byutvikling, er det gjerne – helt naturlig – de store prosjektene som får oppmerksomhet. Det kan knytte seg til arealdisponeringen på Fornebu eller utviklingen av barcode i Bjørvika.
Samtidig skjer mye byutvikling uten at enkeltsakene får overskrifter i media. Ett eksempel på dette er avviklingen av bensinstasjoner.
I løpet av 20-års perioden 1995 til 2015 har hele 820 bensinstasjoner forsvunnet i Norge. I 1995 hadde vi 2 400 stasjoner. 20 år etter var tallet 1 580. Som det går fram av tabellen nedenfor har reduksjonen vært relativt jevn i perioden.
[infogram id=»bensinstasjoner_i_norge_1995_til_2015″ prefix=»VGs» format=»interactive» title=»Bensinstasjoner i Norge 1995 til 2015″]
Som tabellen viser har om lag en tredel (- 34 prosent) av stasjonene i Norge forsvunnet på 20 år.
Færre bensinstasjoner i byen
Forklaringene er reduksjonen er flere, men en åpenbar utvikling er at småstasjonene forsvinner, samtidig som det utvikles større stasjoner ved hovedveiene. Dermed kan en forvente at stasjonene «på hjørnet» inne i byene forsvinner. Dette ser i hvert fall ut til å være tilfellet når det gjelder Oslo.
Kommunens ledelse understreker at det er en bevisst politikk «å fremme blifritt byliv hvor uteopphold, gange, sykkel og kollektivtransport prioriteres på bekostning av privatbiler.» som det heter i den vedtatte planstrategien for Oslo 2016-19.
Store endringer i det små?
Bare i femårsperioden 2010 til 2015 forsvant det 15 bensinstasjoner i hovedstaden, altså i snitt tre stasjoner i året. Et interessant spørsmål er hva som kommer i stedet for stasjonene.
Her fins det ikke noen lett tilgjengelig statistikk, men et hint fikk vi i et nyhetsoppslag i Aftenposten 27. oktober 2013. Her opplyste Eirik Hauge, assisterende informasjonsdirektør i Esso Norge at:
Vi har lagt ned noen stasjoner i Oslo, primært på grunn av at de har ligget på tomter hvor verdien for alternativ utnyttelse har vært høyere enn for bensinstasjonsdrift. Et eksempel på det er vår stasjon på Skøyen som ble nedlagt for et par år siden. Der kommer det en kontorbygning.
Men ikke alle omforminger går like knirkefritt. I Finansavisen kunne en 11. mars 2017 lese at prisen på Statoil-stasjonen på Frogner (i Balders gate 28) dumpes fra 40 til 22 millioner kroner fordi utbyggerne vil måtte betale like mye til naboene for å slette en klausul om å bygge kun én etasje: Her kan naboene slå i bordet med en gammel servituttavtale fra 1938 som hindrer massiv utbygging.
Dermed står beboerne i dette området langt sterkere, enn «vanlige» bensinstasjonsnaboer. Dette reiser et interessant spørsmål: hvor stor innflytelse har de som bor nær tomt som skal transformeres på prosessen – og hvor stor innflytelse bør de ha?
Et minst like interessant spørsmål er hvordan byen som helhet forandres av disse enkelttransformasjonene. Ses disse utbyggingene i sammenheng? Hvilke konsekvenser har denne transformasjonen hatt for byen, sett i et tiårsperspektiv?