Bolig og kommunal infrastruktur – Russlands heteste potet?

Har du lyst til å oppleve opphisset debatt i Russland, er bare å nevne kommunale avgifter, reparasjon av heis, vedlikehold av fellesarealer og rollen til sameiet.

Boligen, fellesarealene og det umiddelbare bymiljøet utenfor er politiserte temaer i Russland, og det er neppe å overdrive å si at det er rundt slike spørsmål vi finner mesteparten av det folkelige, politiske engasjementet i landet.

Tilbakeføringen av Krim-halvøya til Russland og de militære og diplomatiske seirene i Midt-Østen – dyktig frisert og freimet i massemediene – fyller nok folk flest med en viss patriotisme foran tv-skjermen. Men det er likevel hverdagsproblemene de snakker om seg i mellom.

Saksområdet det står slik strid rundt, går under benevnelsen ZjKKh. Det uttales zjekahá og skrives ЖКХ med russiske bokstaver. Dette er en av de hyppigst forekommende forkortelsene i presse og kringkasting i et land der det brukes mange akronymer og forkortelser.

Forkortelsen står for noe som på norsk tilnærmet betyr «bolig- og kommunalverket» (Жилищно-коммунальное хозяйство, zjilísjtsjno-kommunál’noe khoziáistvo). Det er de som vedlikeholder boligmassen, leverer vann og strø og fjerner avløpsvann og søppel.

---

10. februar avsluttes RUSWEL-prosjektet med et halvdagsseminar på Høgskolen i Oslo og Akershus. På seminaret legges funnene frem og deltakerne drøfter hva velferdsreformene og reaksjonene på dem kan si om det russiske politiske systemets stabilitet. Prosjektet er en del av Norges Forskningsråds NORRUSS-program. 

---

En upopulær reform

Russland har fulgt det som har vært trenden andre steder. De offentlige budsjettene blir avlastet ved at folk må betale mer direkte av egen lommebok. Og det som har vært offentlige oppgaver, blir forsøkt overført til kommersielle aktører eller folks egenorganisering.

Når dette er politikken, er bolig- og kommunalverket et opplagt sted å ta fatt. Problemet for myndighetene er at folk oppfatter denne sektorens mange tjenester som en rettighet de skal ha levert. Det å kjøpe dem og organisere deler av dem selv, er en upopulær tanke. I 2016 utgjorde ZjKKh-avgifter 20 prosent av familiebudsjettet.

Denne sektoren har vært en hodepine helt siden sovjetsystemet ble avviklet. Da ble eiendomsretten til boligene overført til dem som bodde i dem. Til gjengjeld skulle beboerne blir avkrevd høyere husleie og betaling for vedlikehold og kommunale tjenester.

Disse utgiftene hadde inntil da ligget på beskjedne 2,5 prosent av husholdningens inntekt. Den utbredte fattigdommen på 1990-tallet gjorde likevel at myndighetene var forsiktige med å overføre kostnadene til beboerne. Resultatet var at bygningsmassen og infrastrukturen forfalt.

Frivillige sameier

Da Russland kom på fote igjen økonomisk på 2000-tallet, mente myndighetene det var på tide å ta igjen etterslepet. Et omfattende program for totalrenovering ble satt i gang. Noe av finansieringen av dette må beboerne stå for selv gjennom avgifter. Egenbetalingen i seg selv har vakt stor motstand, men også det at avgiftene havner i en felles pott og at husene pusses opp etter en fastlagt plan sånn at noen må vente. Protestene har sterke innslag av populisme.

Internasjonale trender går ut på å overlate forvaltningen av fellesgoder til brukerfellesskap for å øke effektiviteten. I tråd med dette har Russland innført sameier, eller «selskaper av boligeiere» som de kalles i Russland. Ettersom russiske sameier ofte har rundt 1000 beboere, blir de nærmest en slags lokale selforvaltingsorganer på mikronivå i byene.

De kan også ses på sivilsamfunnsorganisasjoner ettersom det i Russland er frivillig å være medlem av sameiet der man bor. Det de skal håndtere, er heiser, oppganger, utearealer, avfall samt forsyning av strøm, varme og vann. De som påtar seg verv i sameiene, har et svare strev med å få beboerne med på at slikt er et fellesansvar.

Hissige protester mot privatisering

Beboerne kan også velge å la et privat driftsselskap håndtere vaktmestertjenester samt sørge for avtalene med vann-, varme- og strømleverandører. Denne privatiseringen har ført til massive protester fra beboere som har opplevd å bli svindlet av driftsselskaper som er opprettet på basis av kommunale monopoler. Driftsselskapene har høy prioritet hos de privatiseringsivrige myndighetene, som nylig har innført strengere regulering av disse firmaene, særlig i de store byene.

Boligpolitikken har også vært tenkt som en måte å drive sosial ingeniørkunst på. Målet er en økonomisk kalkulerende og stabiliserende «middelklasse», et lag av folket som klarer seg selv og er mer mottakelige for økonomiske incentiver enn de er tilbøyelige til å protestere.

I Russland eier 85 prosent sin egen bolig, noe som internasjonalt er et veldig høyt tall. Likevel er det protestene og misnøyen som preger politikken rundt bolig og kommunal infrastruktur.

Det er mulig å snakke om en «kommunal bevegelse» basert på denne misnøyen. Den har hittil vist seg å være hissig. Den blusser opp lokalt over hele landet, men bevegelsen har ikke klart å befeste seg som en samlet nasjonal kraft.

Politiske partier kappes om å tilby misfornøyde medborgere hjelp, særlig under valgkamper. Temaet er permanent på dagsordenen både på føderalt nivå og på bynivå.