Store strømmer av mennesker flytter til byer i håp om å få et bedre liv. De håper på en jobb, et sted med mindre sosial kontroll, følelsen av å være del av et kosmopolitisk fellesskap, eller nær økonomisk og politisk makt. Hvor mange av disse menneskene som finner det de søker er uvisst. En ting er likevel sikkert, stadig flere dør som et direkte resultat av ukontrollert urbanisering.
I dag bor over 50 prosent av verdens befolkning i byer. De fleste av disse bor i byer med helsefarlig luft. I en undersøkelse gjennomført av Greenpeace og kinesiske AirVisual overstiger alle målte byer i Midtøsten og Afrika WHOs maksimumsgrense for svevestøv (PM2,5).
I Sør-Asia kom 99 prosent av byene over grensen, mens i Øst-Asia blir 89 prosent klassifisert som direkte helseskadelig. Av verdens 30 mest forurensede byer ligger 22 i India. De resterende åtte finner vi i Pakistan, Kina og Bangladesh. For hele verden er det beregnet at sju millioner mennesker vil dø av uren byluft i 2019.
Økonomiske motorer
Framtidsutsiktene kan virke god i mange byer. Kina og India løftes stadig fram som fremvoksende markeder. De har sterk økonomisk vekst i motsetning til gamle markeder i Europa og USA. I de fremvoksende markedene er også byene de sentrale økonomiske motorene, preget av lett tilgang til både relativt billig høykvalifisert og ukvalifisert (enda billigere) arbeidskraft, voksende konsum, mangfold og innovasjon. Hvem vil vel ikke ta del i denne veksten?
Ta for eksempel Gurugram (Gurgaon) utenfor Delhi. Som et av landets ledende finans- og industrisentre, med sterk tilstedeværelse av også internasjonale selskaper som General Electric, Coca-Cola, Pepsi, BMW, Siemens, er Gurugram en av Indias rikeste byer.
En skikkelig «vekstmotor» for India, med en skyline preget av glinsende glass og stål og en arkitektur som signaliserer rikdom og internasjonale ambisjoner. Her trenger man alt fra byggearbeidere og hushjelper til høykvalifiserte IKT-arbeidere og fremragende kokker.
Samtidig er topper Gurugram listen over verdens mest helseskadelige byer. Den største kilden til det høye nivået av svevestøv er stor byggeaktivitet, få reguleringer når det gjelder utslipp fra blant annet transport og søppelbrenning, og en plassering hvor støv fra det sterkt urbaniserte omlandet siger inn blant skyskraperne.
Store utfordringer
Det hjelper lite at lokale myndighetspersoner avskriver topplasseringer med at det gjennomføres få målinger i byen, og at resultatene derfor ikke er representative. For alle de som ikke kan leve sine liv i tilnærmet hermetisk lukkede og luftavkjølte kontorer og boliger med aktiv luftrensing er Gurugram sammen med en rekke andre byer i nabolaget et farlig sted å oppholde seg i en lengre periode.
Bydrømmen er fortsatt ikke mindre blant folk flest. Det er ikke noe fall å spore i graden av urbanisering i et land som India. Større kjøpekraft og billigere biler gjør at stadig flere kan droppe motorsykler og overfylte busser til fordel for egne biler. Infrastruktur etablert for kun få år siden er sprengt. Rushtidene morgen og kveld varer lenger og lenger. Tiden man bruker til og fra spiser av døgnets 24 timer. Virksomheter flykter fra sentrumsområder, og opp av tidligere åkre stiger nye bydeler – Electronic City, Tech City, Market City.
Å balansere økonomisk vekst, økt kjøpekraft og et bærekraftig bymiljø er et komplekst sett av utfordringer som utfordrer byer i land som Kina og India. «Livability» er ofte ikke det første ordet man tenker på i møte med byer i disse landene. I tillegg trues også den økonomiske veksten av helseskadelig miljø. Det er en utfordring å få store og gjerne internasjonale selskaper å etablere i seg i byer hvor ansatte krever risikotillegg på grunn av forurensing.
Høye mål, men få tiltak
Det er fortsatt et stykke fram til utslippsfire byggeplasser og elektrifisert persontransport i India. Målsettingene kan være vel som ambisiøse der som i mer hjemlige strøk, men gjennomføringsevnen og –kapasiteten er så mye mindre. Det hjelper ikke med smartere trafikkstyring eller fjernanlegg for kjøling av bygninger.
Tiltakene som må på plass for å både redusere eksisterende utslipp som er ekstremt høye, og for å demme opp for de som kommer som et resultat at stadig flere flytter til byene. Nullutslippsbyer kommer vi ikke til å se i India med det første.
Samtidig er drastiske tiltak påkrevd. Privatbilismen i de mest utsatte delene av byene må bort, plass må frigjøres for ren kollektivtrafikk, byggeplasser må få krav om å begrense utslipp. Listen over helt nødvendige tiltak er betydelig mer omfattende.
Spørsmålet er hva som skal til for at man kan gjennomføre nok tiltak slik at folk flest kan overleve et liv i byer i det globale sør. Få tror at markedet alene kan fikse dette. Få tror at det er politisk vilje til å ta tak i det nå.
Alle vet at det ikke er kapasitet i forvaltningen (selv om alt av korrupsjon forsvant) til å iverksette eksisterende planer og innfri internasjonale forpliktelser. Hvem vet, kanskje det finnes byborgere nok til å ansvarliggjøre næringsliv, politikere og forvaltning til å endre kurs?
Foto: Delhi, Jean-Etienne Minh-Duy Poirrier, CC BY-SA 2.0