av Gro Sandkjær Hanssen (NIBR, OsloMet) og Thomas Berman (PåDriv)
For å utvikle klimavennlig byer, omgjøres ofte tidligere industri- og produksjonsområder i byen til kompakte, flerfunksjonelle bo- og handelsområder. I disse industriområdene bor det ofte få innbyggere, og det er derfor ekstra utfordrende å gi innbyggere den påvirkningskraften de bør ha. Utvikling av Hovinbyen i Oslo er et godt eksempel.
Generelt sikres et minimum av medvirkning fra innbyggere gjennom krav i plan- og bygningsloven. Den er en av de eneste lovene som gir innbyggere rett til å komme med innspill direkte i beslutningsprosesser. Dette er krav om at planprosesser skal annonseres når de starter opp, slik at naboer, nærmiljøet og andre kan komme med innspill.
Videre må forslaget til planen legges ut til høring og offentlig ettersyn, slik at alle kan komme med innspill til det utformede forslaget. Lovens ambisjoner er likevel mye høyere, og lovutvalget gikk så langt som å si at medvirkning betyr at innbyggerne i et samfunn er med på selv å planlegge sin framtid (Planlovutvalget i NOU 2001:7:130).
Hvordan involvere innbyggerne mer og gi plass til de unge stemmene i byutviklingen? Det er tema for det neste Økernseminaret #5 den 27. august
Vi når ikke ambisjonene
Så enkelt er det ikke i virkeligheten, og mye av forskningen viser at innbyggerne ikke opplever å bli involvert, og heller ikke at deres synspunkter veier tungt nok til å påvirke resultatet (Klausen mfl 2013, Hanssen 2018). Mye tyder på at lovens intensjon i liten grad følges på dette området (Jf. Evaluering av plan- og bygningsloven av 2008, Hanssen og Aarsæther 2018 a, b).
I vinter behandlet byrådet i Oslo rapport 16/2019 “Medvirkning i reguleringsplaner”[1] fra kommunerevisjonen som konkluderte med at kommunen i større grad kunne arbeide for at innbyggere ble involvert i planleggingen. Den sterkeste kritikken gikk på at barn og unge ikke var godt nok ivaretatt i byutviklingen, grupper som omtales spesielt i plan- og bygningsloven. Samtidig ble det påpekt at Plan- og bygningsetaten i Oslo over tid har blitt mer bevisst på å sikre medvirkning fra barn og unge.
Hvordan lytte til de unge?
Hvordan gir vi plass til de unge stemmene i byutviklingen? Hva må gjøres annerledes? Og hva er beste praksis? Reidun Vik arbeider med disse spørsmålene i Barnas boligbyggere, en ideell virksomhet som arbeider med kunnskapsbasert by- steds- og nabolagsutvikling. De har nylig gjennomført en omfattende medvirkningsprosess i Tiedemannsbyen[2]. Her skulle Petersborgshuset gjøres om til en bystue.
Barn og unge ble involvert for å avdekke hvilke faktorer som bidrar til bra bokvalitet og bomiljøer, hva de hadde behov for og hva de ønsket. Dette skjedde gjennom workshoper med skolene i nærområdet, samarbeid med FAU og verksted med barna. I tillegg ble det gjennomført surveyer og holdt beboerverksted med voksne, for også å trekke inn foreldrene.
Basert på barnas forslag ble det skissert opp fire ulike modeller for hvordan Petersborghuset kunne utvikles: Oppsummert viste innspillene fra nabolaget at man ønsket at Petersborghuset skulle gi muligheter for nabolagshus, kultursted, nabolagsinkubator, gjerne i kombinasjon med kommersielle kontorutleie.
Nå er Petersborghuset ferdig, og driftes av Kirkens Bymisjon for Ferd Eiendom. Og alle kan komme og se hvordan det ble, og hvordan det fungerer som en bystue og nabolagshus. Men innsikten fra de omfattende involveringsprosessene lever videre, og er også blitt brukt som katalysator i andre prosesser i nærområdet.
Barnetråkk
Undertegnede (Gro S. Hanssen) har også studert Barnetråkk, en metodikk fra 1970-tallet som nå er blitt videreutviklet til et digitalt verktøy av DOGA. Kommuner blir nå tilbudt metoden for å fremme aktiv medvirkning av barn og unge i planprosesser, og som et undervisningsopplegg for interaktiv og engasjerende demokratiopplæring. Barna registrerer tråkkene via enkle symboler på digitale kart over to til tre klassetimer, for eksempel skoleveien, hvor de leker, hva som må forbedres og hva som er bra.
De kan også legge inn kommentarer som tekstbokser, som gir mer kvalitativ informasjon. Det samlede resultatet blir oversendt lokale planmyndigheter. Metoden kanaliserer inn lokal kunnskap i forkant av, eller tidlig i, planprosesser, eller som kunnskapsgrunnlag for senere planprosesser.
DOGA har også utviklet lignende metodikk for eldre (Seniortråkk) og den generelle befolkning (Folketråkk).
Verktøy blir lite brukt
Det er likevel få kommuner som bruker denne metodikken systematisk i sitt planarbeid, og dermed går viktig lokalkunnskap tapt i planprosesser. I tillegg mister man en verdifull mulighet til å skape samfunnsengasjement bevissthet rundt medborgerskap i tidlig alder.
Spørsmålet om hvordan vi bedre kan gi plass til de unge stemmene i byutviklingen skal diskuteres på Økernseminaret #5 den 27. august. Her kommer også Økern Sentrum for å presentere sitt arbeid, hvor det er blitt gjennomført en omfattende involvering av innbyggerne i randsonene av utviklingsområdene. I tillegg forteller sosialantropologen Johana Montalvan om sitt PhD-arbeid på teknologi, bærekraft og barns rolle i utviklingen av smarte byer.
Referanser
- [1] Rapport fra kontrollutvalget i Oslo kommune: https://www.oslo.kommune.no/politikk/budsjett-regnskap-og-rapportering/rapporter-fra-kommunerevisjonen/rapport-16-2019-medvirkning-i-reguleringsplaner#gref
- [2] Link til: https://3110aee0-a6f8-433a-9885-9d9f8442f621.filesusr.com/ugd/1bafcd_a8a833ce21e349c38e7dc1fd8beb1460.pdf
- Hanssen, Gro S. og Aarsæther, Nils (red.): Plan- og bygningsloven 2008 – Fungerer loven etter intensjonene?, Universitetsforlaget, 2018
-
Hanssen, Gro S. og Aarsæther, Nils (red.): Plan- og bygningsloven 2008 – En lov for vår tid?, Universitetsforlaget, 2018 (2018)
- NOU 2001: 7: Bedre kommunal og regional planlegging etter plan- og bygningsloven. Planlovutvalgets første delutredning. Avgitt til Miljøverndepartementet 31. januar 2001.
Ett svar til “Hvordan få til innbyggerorientert byutvikling?”
I innlegget vises det særlig til hvordan man kan trekke inn de unge/barn. Og forfatterne viser til eks. med Petersborghuset på Ensjø, noe som kanskje er litt «typisk»? For i de mer store byutviklingsgrepene/-planene er det ofte langt vanskeligere å se spor av barns medvirkning. Eller voksnes, for den saks skyld. Er det rett og slett sånn at medvirkning egner seg bedre for de minste prosjektene – typisk et hus eller en bestemt park?