Prognoser viser at folketallet i Oslo og Akershus vil øke med om lag en kvart million mennesker fram mot 2030. Hvor skal alle disse nye menneskene bo og arbeide?
Dette er spørsmål den Regionale planen for Oslo for areal og transport for Oslo og Akershus griper fatt i.
Utvikling av knutepunkter
Planen ble vedtatt ved årsskiftet 2015/16, og legger på mange måter et godt grunnlag for det videre arbeidet: Den slår fast at veksten bør skje i områder i områder der en allerede har et godt grunnlag for å møte disse utfordringene.
Veksten bør ikke bare skje i Oslo, men også i utvalgte knutepunkter som blant annet Lillestrøm, Ski/Ås, Jessheim og Asker. På overordnet nivå synes det å være relativt bred enighet om en slik knutepunktstrategi. Men hvor realistisk er det at planen blir gjennomført?
I artikkelen «Planning for Polycentricity: The Development of a Regional Plan for the Oslo Metropolitain Area» (Scandinavian Journal of Public Administration, Vol 22, No 1, 2018) peker Heidi Bergsli og undertegnede på at det under den overordnede konsensusen synes å være flere forbehold til planen.
Ikke minst har flere kommunene reservert seg til den regionale planens fortettingsgrad: Typisk mener kommunene at målsetningen i planen om at 90 prosent av alle nye boenheter skal ligge i knutepunktene er for ambisiøst. Kommunene vil fortette, men ikke i så sterk grad som planen legger opp til.
Dermed kan planen bli utfordret når kommunene utformer sine lokale planer. Et lokalt argument som kan bli framført med tyngde er at fortettingen vil bli kostbar.
Bygging i mer grisgrendt strøk kan gi billigere tomter og høyere bokvalitet, vil i hvert fall noen hevde. Hvis kommunene åpner for en slik spredt planlegging, kan en risikere at den regionale planen ikke blir mer enn ønsketenkning.
Les mer: Ny melding til Stortinget: Vil regionale planer gi bærekraftige byer og sterke distrikt? (23. februar 2017)
Staten som joker?
En joker i den videre utviklingen av Oslo og Akershus kan bli staten: Hvis staten gjennom sin innsigelsesmyndighet stopper kommuner som planlegger i strid med regionale intensjoner, vil dette selvsagt styrke den regionale planen. Erfaringene så lagt har imidlertid vist at staten ikke ubetinget er en støttespiller for knutepunktstrategien.
I Svartskog har staten (gjennom Kommunal- og moderniseringsdepartementet) ikke benyttet seg av muligheten til å stoppe en spredt utbygging, langt fra nærmeste knutepunkt. I stedet har departementet støttet kommunens plan. Dermed blir den regionale planen uthulet.
Hvis staten også i fortsettelsen gir grønt lys til kommuner som utfordrer intensjonene i den regionale planen, vil planen stå igjen som enda et minnesmerke over regionale intensjoner som aldri ble gjennomført.
Les mer: Byutviklingsavtalen: Staten forplikter seg til regional plan for Oslo og Akershus (16. juni 2017)