Da byen stengte ned: pandemi, byliv og demokratiske byrom

I mars 2020, da vi var i full sving med å skrive de siste kapitlene til boka Demokratiske byrom, ble byene våre stille. Korona-viruset spredte seg i rekordfart og kastet oss inn i en situasjon der det meste ble satt på vent. Temaet vi satt og jobbet med, ble aktualisert på måter vi ikke helt hadde sett for oss. Jeg husker at en kollega spurte på sosiale medier om hva som skjer med byen vår, når det som skaper innholdet i og mellom bygningene, forsvinner. Aktiviteter, ansamlinger og bevegelse i byen ble innskrenket og kontrollert – formelt eller uformelt – på måter som føltes fremmed i et demokratisk samfunn.

Samtalene våre handlet plutselig om hva som var lov, forbudt, anbefalt og innafor det nye smittevernsreglementet. Det store flertallet sluttet opp om nødvendige tiltak og ble opprørte over manglende hensyn og etterlevelse. Det ble flittig (og ofte fordømmende) rapportert om ‘alle’ de som brøt pålegg om å bruke munnbind og ikke samle seg i offentlige rom som parker, populære turområder og byens fotballbaner.

Digitaliseringen av den offentlige samtalen ble intensivert. For et år siden var en ny digital hverdag noe vi gradvis tok inn over oss, nå opplevde vi digitalisering på speed. Debatt om hvorvidt forskyvningen av den offentlige samtalen (offentlige sfære) fra ‘agoraen’ til nettskyene er nådestøtet for den historisk viktige politiske betydningen av fysiske offentlige rom, er på ingen måte ny. Kanskje pandemien var siste stikk?

Selv satt jeg lydig på kjøkken-hjemmekontoret mitt og knota med zoom og teams, mens hjernetåka kom sigende og savnet etter kontoret og kolleger vokste. Regjeringen appellerte til den norske dugnadsånden, og de fleste av oss følte oss kallet.  I Norge der tilliten til staten er høy, stoler vi på at myndighetene gjør de best mulig valgene i en ekstremt krevende situasjon. Men selv om jeg var (og er) enig i at tiltak var helt nødvendig, må jeg innrømme at jeg med et focauldiansk ‘governmentality’ blikk lurte på om vi var i ferd med å bli disiplinert til passive subjekter i møtet med ukjente trusler.

En liten uke før Oslo gikk i dvale, diskuterte vi sikkerhetstiltak og byplanlegging i forbindelse med en forskningssøknad. I debatten om utviklingen av det nye Regjeringskvartalet er det et spørsmål om hvordan kvartalet kan sikres samtidig som man ikke går på kompromiss med byens behov for åpenhet og innbyggernes personvern. Hvordan kan tilgjengelighet og mobilitet i og rundt kvartalet sikres? Skal kameraer settes opp på en sånn måte at det kan filmes mot Youngstorget, torget som både symbolsk og materielt er et av Oslos viktigste politiske rom? Og hva med de religiøse byggene rundt kvartalet: hvordan sikre at ikke kameraovervåking går utover besøkendes rett til personvern?

På ulike måter handler tiltakene mot korona-pandemien og sikkerhetstiltakene rundt regjeringskvartalet om hva byrommene våre er/skal være, hvordan de (kan) brukes og ikke minst, hvordan de styres og reguleres. I en artikkel fra 2020, advarer urbanisten Richard Sennett mot at

«the rules and regulations of cities will outlast the pandemic. In particular, those governing public space, dictating social distance, and dispersing crowds, will persist even after we have the medical means to suppress the disease».

Han trekker nettopp paralleller til erfaringene etter terrorangrepene i New York for 20 år siden, som fikk stor og varig innvirkning på byromsutvikling i byer verden over.

Demokratiske byrom?

I boka, som i hovedsak ble skrevet før pandemien, diskuterer bidragsyterne disse og en rekke andre temaer, spenninger og dilemmaer i hele ‘byromsløpet’ fra strategier, planlegging og utforming, til forvaltning, bruk og drift. Byromsutvikling har fått en ny vår de siste årene, men byromstrategier preges ofte mer av fokus på betydningen av kvalitativt gode byrom for attraktive, levbare og bærekraftige byer, enn de demokratiske verdiene og funksjonene offentlige rom har og kan ha.

Privatisering og kommersialisering av byrom har skapt debatt om rommenes ‘offentlighet’, hvem som inkluderes og ekskluderes og hvordan dette reguleres gjennom formelle verktøy så vel som uformelle normer og praksiser. Deltagelse i planleggingen og utformingen av byrommene er ofte vanskelig selv om medvirkning får mer oppmerksomhet enn før. Privat eierskap av offentlig regulerte byrom skaper gråsoner, der det er til dels ulike praksiser knyttet til retten til politiske ytringer og aktiviteter.

Vi vet ikke helt hvordan byrommene våre vil oppleves og videreutvikles i den andre enden av pandemien. De siste månedene har vi sett at for første gang på svært lenge, flytter flere folk ut av store byer som Oslo. Samtidig våkner byen til liv: parkene fylles, folk møtes, og valgkamp setter igjen sitt preg på torg og møteplasser. Men vil vi få en motreaksjon mot ideen om den kompakte byen for eksempel? Sennett påpeker at pandemien har tydeliggjort spenningen mellom helse og klima i fortettingsdebatten. Det betyr ikke at fortetting ikke er en god ide, men i kjølvannet av pandemien trenger vi en debatt om og nyansert forståelse av fortettingsprosesser og hvordan fortetting kan balansere ulike hensyn.

Personlig tror jeg at byrommene våre vil komme styrka ut av pandemien. Kanskje er det når noe vi tar for gitt plutselig begrenses, enten formelt eller uformelt, at vi anerkjenner at møteplassene har noen verdier og funksjoner som er viktige for demokratiet vårt, ikke bare for den attraktive og bærekraftige byen.

---