Man kan si at valget på mange måter er et skjebnevalg for forholdet mellom demokrati og autoritære tendenser, ikke bare i USA, men også i andre deler av verden.
Publisert første gang 16.11.22, flyttet 29.11.22
I Morgenbladet 4. november 2022 framhever Gudmund Hernes at kongressvalget i USA er et skjebnevalg av flere grunner – ikke bare for politikk og demokratisk stabilitet i USA – men også for oss her hjemme og i verden for øvrig knyttet til forhold mellom stormakter. Det som konkret er på spill er flertallet i Kongressen, men også i Senatet.
Valget i USA, demokrati og polysentrisk styring
TLDR?
Utgangspunktet for dette innlegget er Gudmund Hernes sine bekymringer i Morgenbladet 4/11/2022 om demokratiutviklingen og valget i USA. Han mener at utfallet av valget kan bidra til å manifestere en ny modell for hvordan politikk kan drives og politiske system utformes på. Det er ikke vanskelig å dele Hernes sine bekymringer, samtidig viser jeg, med bakgrunn i nyere demokrati og governance forskning, at det finnes mulige veier mot et mer robust demokrati som kan forene en splittet politisk elite og befolkning. Jeg viser til begreper som polyarkisk demokrati og polysentrisk styring og antyder hvordan det representative demokrati kan koples til nye dialog plattformer, borgerpaneler og arenaer med blandet medlemskap og mandat til å løse konflikter og utvikle policy og strategier på tvers av grupper og sektorer i samfunnet – beslutninger som i neste omgang kan sanksjoneres av demokratisk valgte organer.
Utfallet av valget er i skrivende stund ikke klart, men viser i følge flere kommentatorer en viss robusthet i det amerikanske demokratiet.
Demokratene går ikke tilbake like mye som fryktet, de har kapret flere nye seter i Kongressen og ligger an til å beholde flertallet i Senatet. Likevel vil utfallet av valget kunne bidra til å manifestere en nye måter og kanskje en ny, dominerende modell for hvordan politikk kan drives og politiske system utformes på, slik Hernes antyder i sin kommentar.
Republikanerne har – om de vinner valget – truet med å blokkere og reversere viktige beslutninger som Biden har fått igjennom knyttet til New Deal og klimapolitikken (740 milliarder dollar), helse og velferd, skattepolitikk og støtte til Ukraina. Hernes tenker at ikke bare politikk som løsning av ‘organiserte interessekonflikter knyttet til fordeling’ står på spill (‘hvem som får hva når og hvordan’), men også en helt annen dimensjon av politikken knyttet til forståelse av politikken.
Han hevder at nå ‘er virkeligheten på valg i USA’.
Hernes viser her til flere forhold, blant annet Trumps påstand om at valget ble ‘stjålet’ og at han brukte det for å egge til stormingen av Kongressen 6. januar 2021. Trumps fortelling om valget er overtatt av flertallet både av republikanske velgere og kandidater sentralt og lokalt, og dette undergraver og har varig svekket det amerikanske demokratiske system, sier Hernes videre.
Hvordan forklare troen på ‘the big lie’?
Men hvordan forklare at troen på ‘the big lie’ er blitt selve identitetsmerket på partilojalitet til det republikanske partiet?
Hernes framhever at republikanske kandidater i hovedsak støtter denne løgnen, selv når flertallet av velgerne i deres krets ikke gjør det. Det er her jeg vil bringe inn en utdyping av Hernes sin historie som kan forklare mer av hvordan og hvorfor USA har havnet i dette uføret, basert på egen forskning i europeiske byer og land.
Jeg er opptatt av forholdet mellom politiske eliter (og partier) og hvordan konflikter mellom disse utspiller seg og avspeiles i hvem og hvordan de mobiliserer ulike sosiale grupper i befolkningen.
Jeg tar utgangspunkt i at ansvaret for den politiske utviklingen i USA i stor grad hviler på Trump og den republikanske politiske eliten og måten de bevisst har valgt å drive politikk på overfor demokrat-eliten og bruke retoriske løgner og spredning av konspirasjonsteorier om denne eliten for å fremme egne interesser og mobilisere egne velgergrupper.
Hernes er inne på det når han viser til at ordføreren i Representantenes hus, Nancy Pelosi, stadig karakteriseres i negative former som ‘Crazy Nancy’ av ledene republikanere, og Trump alminneliggjør utrykk som ‘Sleepy Biden’ og ‘Crooked Hillary’.
Gjennom løgnaktige historiefortellinger og feilinformasjon spiller den republikanske politiske eliten på populistiske og autoritære strenger og stiller opp de ‘umoralske og korrupte demokrat-elitene’ i kontrast til det ‘sanne amerikanske folket’ som forvarer de ‘virkelige’ amerikanske (familie) verdiene og demokratiet. Trump og republikanske ledere framstiller seg selv som talerør for det ‘egentlige’ folket og deres liv og lokalsamfunn.
Løgnene brukes for å villede og skape varige alternative oppfatninger av virkeligheten og underminere dermed bevisst det demokratiske styresettet, tillitten til demokratiske politikere, men også til staten og de demokratiske institusjonene, og fremmer autoritære tendenser.
I så måte ser vi at republikanerne under Trump i økende grad forfekter et statsstyrt nasjonalkonservativt system (post-nyliberalt) som spiller på ‘folkelige’ og religiøse og anti-liberale verdier – et system vi ser avleggere av – eller elementer av – i andre land som Brasil, Polen, Ungarn, og Tyrkia.
De sosiale og politiske konfliktene i USA har et bakteppe i gamle konfliktlinjer fra borgerkrigen (Sør-Nord) og ulikt syn på svartes rettigheter og rolle i samfunnet. Samtidig har folk flest i det amerikanske samfunnet opplevd økende sosial og politisk ulikhet, fra 1990 tallet som følge av Reagans økonomiske politikk og globalisering.
Denne politikken har særlig rammet hvite arbeidere, svarte, ulike innvandrer grupper og også den lavere middelklassen; mange som nå stemmer på Trump og støtter republikansk politikk og retorikk.
Denne utviklingen har forsterket en rekke sammenfallende konfliktlinjer i samfunnet og fremmet muligheter for politiske eliter til å spille på polarisering. Det vi ser er at republikanske eliter i økende grad har spilt på en blanding av forakt for demokrat-eliter og de liberale verdiene de står for – samtidig som de har mobilisert og intensiverer sammenfallende konfliktlinjer i befolkningen, både i forhold til kulturelle verdier (abort) og sosiale og økonomiske/materielle forhold. I neste omgang, har deres agitasjon økt splittelsen i befolkningen, slik at ulike sivilsamfunns grupper også bruker løgner, forakt og oss/dem-bilder for å bygge oppunder egen identitet og anerkjennelse og fremme fiendebilder.
Økt elite polarisering – og anti-politikk tendenser
Dersom vi tar et sideblikk til vesteuropeisk politikk de siste 30 årene, ser vi liknende tendenser, blant annet i Storbritannia (Brexit) og Italia (nylig valg).
Vi ser at høyre og venstre siden har blitt mer ekstrem samtidig som de brede og moderate folkepartiene gradvis har mistet medlemmer og velgere og innflytelse i samfunnet. Folk har delvis trukket seg tilbake og engasjerer seg mindre i politikken, dette ser vi også i Norge, samtidig som politikken er blitt mer profesjonalisert og elitepreget og inngir avstand og mindre tillitt i befolkningen. Denne perioden fra ca. 1990 til finanskrisa folder seg ut i 2008 kan vi derfor gi merkelappen ‘post-politisk’. I kjølevannet av finanskrisa, ser vi imidlertid at folk endrer holdninger og politiske engasjement i flere land og knyttet til spesifikke stridsspørsmål (f. eks. de gule vestene i Frankrike, bomringopprør og klimaprotester i Norge).
Kanskje er det en tendens til at passivitet og resignasjon mange steder erstattes med mer sinne og aggresjon? Sinnet retter seg særlig mot politikere og det politiske systemet, i større grad enn mot økonomiske eliter og næringsaktører. Samtidig finner en også at politikere skylder på velgerne og ‘populistiske’ tendenser i folket; tendenser de selv kanskje har bidratt til å skape. Andre vil mene at politikerne i dag i større grad enn før ‘løper etter’ folkemeningen heller enn å bidra med lederskap og retning til folk og samfunn. Dette skaper gjensidig mistillit og undergraver demokratiet. I Norge viser Innbyggerundersøkelsen (2021) blant annet at politikken (og media) kommer dårligs ut i forhold til tillitt blant innbyggerne. Et annet konkret eksempel er framveksten av Folkets Parti-FNB (tidligere Folkeaksjonen nei til mer bompenger) i ulike norske byer, som i Bergen fikk 17% av velgerne i 2019. Folkets Parti-FNB kan betraktes som en manifestasjon av en åpen mistillit til de rådende politiske partier – der lokale politikere i Bergen (men også i Stavanger og Oslo) ikke evnet å takle et spesifikt problem.
Men folk flest er som regel ikke godt organisert i forhold til å fremme en alternativ politikk til den bestående, og grunnleggende konflikter eller akutte stridsspørsmål kan således lett ende i uttrykt generelt sinne og rein populistisk agitasjon mot ‘eliter’ i det politiske systemet når folk vurderer at deres sosiale eller materiell interesser står på spill. Dersom myndigheter ikke møter aksjonister med gode dialog arenaer og samskapende plattformer. En slik ‘anti-politikk’ er det viktigste utrykket for nye former for aksjonisme og populisme.
En splittelse i befolkningen i mange land reflekteres i dag i et partipolitiske landskap som er blitt mer ekstremt og fragmentert på høyre og venstre sida og vi ser framvekst av populistiske tendenser både i USA og i Europa. Nye ytre høyre-bevegelser og nasjonalistiske, til dels autoritære, partier og grupperinger vinner fram. De spiller på religion og anti-liberale verdier. Denne utviklingen kan også knyttes til politisk unnfallenhet og manglende aktivt politisk lederskap i de moderate partiene – og kanskje blant politikere generelt – i relasjon til viktige tema som sosial ulikhet, klima, innvandring og abort. Når folk ikke blir lyttet til og anerkjent føler de tap av verdighet og mistilliten i til politikerne øker.
Agitasjonen benytter sammenfallende konfliktlinjer
Når det gjelder USA er det sentralt at Trump – sammen med den republikanske eliten – angriper demokrat-eliten for å være korrupt, moralsk fordervet og udugelig samtidigsom han bruker populistiske instrumenter og spiller på sammenfallende konfliktlinjer hos sine potensielle velgere i befolkningen. Han eskalerer konfliktnivået og splittelsen i samfunnet ved å angripe både den demokratiske eliten og de demokratiske institusjonene (de ‘stjal valget’) og maktbalansen i samfunnsstrukturen (byttet Høyesterettsdommere). Han hevder de fører en økonomisk politikk på tvers av folks økonomiske interesser og dypere verdier. Menneskeskapte klimaendringer blåser han av.
Trump og republikanerne står i så måte for en ny form for statsstyrt, nasjonalkonservativisme (post-nyliberal) som avviser frihandel og globalisering, men de ønsker likevel mer statlig regulering av økonomien for å sikre nasjonale interesser samtidig som de vil ha skattekutt. Samtidig fremmer de anti-liberale syne på innvandring og kultur-, sosial- og klima-politikk. Derfor kan man si at dette valget på mange måter er et skjebnevalg for forholdet mellom demokrati og autoritære tendenser ikke bare i USA men også i andre deler av verden.
Lys i tunellen?
Nyere demokrati- og offentlig styrings-forskning peker her på en mulig farbar vei ut av uføret, dersom en aksepterer at demokratiet i sin nåværende form er truet eller viser svakheter.
En rekke statsvitere framhever potensialet i hybride, polysentriske eller polyarkiske demokratier og styringsformer som ser for seg et bredere og mer robust styre av mange – eller mangfoldstyre der samskaping mellom befolkning, private og offentlige aktører står sentralt. Dette kan sees som en prosess mote desentralisert organisatorisk pluralisme.
Et utrykk for et slikt ‘hybrid demokrati’ er representert ved for eksempel borgerpaneler og urbane laboratorier som i dag vokser fram i mange Europeiske land i stort tempo – også i Norge. Gjennom bruk av slike demokratiske plattformer kan ulike sivile, offentlige og private aktører bryne sine idéer. Dette er en måte å trekke mer aktivt med sivilsamfunns aktører inn i et mer mangfoldig og desentralisert demokratisk styre av samfunn og økonomi.
Slike styringsformer kan muligens over tid demme opp for sentraliserte, autoritære tendenser og utvide og berike demokratiet i relasjon til dagens mangler.
Et polyarkisk demokrati vil kombinere representativt demokrati med nye dialog plattformer og arenaer med blandet medlemskap og mandat til å utvikle policy og strategier – som i neste omgang kan sanksjoneres av demokratisk valgte organer.