Hva er en by i 2020?

Det er stadig flere byer i Norge. Flere steder i landet har ambisjoner om såkalt ‘bystatus’, og Tynset er det siste tilskuddet. I august vedtok kommunestyret at de ønsket å bli by. Pådriveren for bystatus, lokalpolitiker Erlend Nytrøen fra Senterpartiet, uttaler at Tynset er en by med plass til både bålkaffe og kaffe latte.

Siden kommuneloven åpnet for at kommunene selv fikk lov til å velge å få bystatus, har over 50 kommuner valgt å bli byer. I dag har vi 105 steder med bystatus, inkludert bergstaden Røros.

Sp-politikeren i Tynset begrunner ønsket om bystatus med at Tynset er et handelssentrum og har viktige offentlige funksjoner, som domstoler og sykehus. Men, hva er egentlig en by i Norge i dag? Og hva skal man med bystatus i 2020? Svarene er mer usikre enn noensinne.

• Hør NRK P1s sending om Tynset i programmet Plassen, som gikk søndag 6. september

Bystatus hadde større betydning før

Sp-politikeren begrunnelse for at Tynset fortjener bystatus, har dype historiske røtter. Bystatus har vært sterkt knyttet til handelsfunksjoner og statens tilstedeværelse. Historisk har det å ha bystatus vært forbundet med store privilegier. Allerede i 1276 fikk vi lover som gjaldt spesifikt for byer, da Magnus Lagabøte laget ulike bylover for dagens Bergen, Oslo, Trondheim og Tønsberg.

Gjennom historien har kongemakten utstedt privilegier til steder som fikk formell status som kjøpstad, bergstad eller ladested, og disse privilegiene gjaldt særlig rettigheter til handel. Byer som fikk kjøpstadrett, gav enerett på næringsvirksomhet i området. Da Håkon IV gav Skien kjøpstadsrett i 1358 fikk stedet kjøpstadsrettigheter som gav enerett på næringsvirksomhet, og utvidet selvstyre.

Stedene fikk etter hvert også administrative funksjoner, mye på grunn av kongemaktens behov for å drive effektiv skatteinnkreving. Da Ålesund, som hadde hatt ladestedrettigheter siden 1793, fikk full bystatus i 1848, fikk de både kjøpstadsrettigheter, samt fut og politimester. Stedene fikk altså særlige privilegier til å drive handel, men ble også forsterket med administrative funksjoner.

Stadig færre privilegier

Utover 1900-tallet er byenes privilegier blitt bygget ned, og forskjellen mellom bykommuner og landkommuner (herredskommuner) er blitt gradvis visket bort. Frem til 1950-tallet eksisterte det en kommunelov for bykommuner og en for herredskommuner, men i 1954 fikk vi en felles kommunelov.

Bygningsloven fra 1924 gjaldt kun for landets byer. Først i 1965 ble det vedtatt en lov som også gjaldt i spredtbygde strøk, og først da dekket loven hele landet. (Det var for øvrig denne loven som var foranledningen til opprettelsen av By- og regionforskningsinstituttet NIBR. Red.anm.)

Da vi fikk ny Kommunelov i 1992 ble begrepene by- og herredskommuner fjernet fra loven, fordi begrepene ikke hadde noen rettslig betydning. Den eneste forskjellen som hang igjen til slutten av 1990-tallet, var i Lov om mål og vekt. Her gav § 45 lov til justert mål ved salg av småved i byen.

Kan grunnen ha vært at en kubikkmeter småved er mer ristet sammen etter en kjøretur til byen, enn hva en kubikkmeter småved er der den blir hugd? I 1997 ble også denne siste forskjellen mellom bykommuner og herredskommuner fjernet. I praksis er det altså ingen lovmessig forskjell mellom by og land i dag.

Hva har vært kravene til nå?

Når det i praksis ikke hadde noen rettslige virkninger om en kommune hadde bystatus eller ei, hadde heller ikke staten så stor interesse av å styre hvem som ble byer.

Med kommuneloven av 1992 fikk kommunene derfor selv rett til å vedta om de skulle ha bystatus eller ei, gjennom vedtak i kommunestyret. Mange små kommuner hev seg raskt på. Honningsvåg erklærte seg selv som by, med et bysenter på 2 453 innbyggere, og et folketall på ca 3 400.

Etter hvert ble det en diskusjon om det ikke burde være minimumskrav knyttet til bystatus, og utover 1990-tallet ble det nedfelt tre vilkår i loven;

• For det første måtte kommunen ha et folketall over 5 000 innbyggere
• For det andre måtte stedet ha et bymessig tettsted med handel og servicefunksjoner
• For det tredje måtte stedet ha konsentrert bebyggelse

Etter disse kravene kom inn er det Kolvereid i Nærøy kommune som er Norges minste by. Kolvereid har et tettsted med 1 450 innbyggere, i en kommune med over 5 000 innbyggere.

Omdømmebygging er viktigste argument

Nå vurderer Son å konkurrere om tittelen. Son hadde formelt bystatus frem til 1964, men ble da innlemmet i herredskommunen Vestby. Son har nå rundt 600 innbyggere i en kommune på rundt 15 000. Begrunnelsen for å få bystatus er å bygge merkevaren Son, som «Oslofjordens maritime hovedstad».

Også i andre diskusjoner rundt bystatus, er omdømmebygging viktige argument. I diskusjonen rundt bystatus for Sundet i Eidsvoll, ønsker flere å markedsføre Sundet som «Grunnlovsbyen ved Vormas bredd».

Honningsvåg, som var tidlig ute, markedsfører seg som «Byen ved Nordkapp» og «Verdens nordligste by». Selv om den nordligste byen kanskje egentlig er Hammerfest, fordi den oppfyller vilkårene om å ha over 5 000 innbyggere.

Risikerer vi en utvanning av bybegrepet?

I ny kommunelov fra 2018 er kravene forsvunnet. Den tidligere kommunelovens § 3-1, om at kommuner på visse vilkår kan ta i bruk betegnelsen by på kommunen, er ikke videreført.

Begrunnelsen er, ifølge Kommunelovutvalget (NOU 2016:4), at bystatus ikke lenger bør reguleres i lov, fordi det ikke knytter seg noen rettsvirkninger til å bruke begrepet. Det er altså ingen juridiske konsekvenser som følger av om et sted anser seg som en by eller ikke.

I dag har vi 990 tettsteder etter SSBs definisjon, og 105 steder med bystatus. Kommer vi nå til å få et ras av nye byer? Kommer bystatusbegrepet til å ha samme virkning for merkevarebyggingen og identitetsbyggingen om den kan brukes av alle? Vel, statusen i seg selv har nok alltid vært underordnet. Det viktigste er hva man legger i det av innhold.

Foto: Destinasjon Røros