Bybloggen er en fagblogg om byer, sted, styring og samfunnsutvikling.
Innsamling av store datamengder blir stadig enklere, og mulighetene som åpnes opp av dette begynner å gjøre seg gjeldende i byutvikling.
I såkalte ‘smarte byer’ ønsker man å nyttiggjøre seg av denne teknologiutviklingen ved å la innsamlede «store data» understøtte byutviklingsprosesser.
Synes du det høres ubegripelig og kjedelig ut? Du er ikke alene. Men om vi ikke engasjerer oss i den smarte byen blir det fort opp til en liten gruppe teknologioptimister å definere vår ‘smarte’ urbane framtid.
av Evelyn Dyb og Susanne Søholt, forskere ved NIBR, OsloMet
Årets europeisk boligkonferanse (ENHR 2019, 27.-30. august 2019) ble holdt i et land der begrepet «Troikaen» inngår i dagligtalen og bostedsløshet og/eller migrasjon var tema i annet hvert plenumsinnlegg og i flere av arbeidsgruppene.
Konferansen arrangeres av European Network for Housing Research i samarbeid med en lokal institusjon. Lokal arrangør i 2019 var Harokopio universitet i hjertet av Athen.
For de uinnvidde; «Troikaen» består av EU-kommisjonen (EC), den europeiske sentralbanken (ECB) og det internasjonale pengefondet (IMF). Etter den globale finanskrisen, som startet i 2008, inngikk troikaen såkalte «Memorandum of Understanding (MoU)» med flere land i Sør-Europa samt Irland.
Disse avtalene dreide seg i korthet om at landene skulle sørge for å få orden i statsgjelden ved å kutte ned på offentlige utgifter, mot å få lån som skulle berge dem over krisen. Avtalene var treårige.
Mens Irland og flere andre inngikk én slik avtale, har Hellas hatt tre avtaler med Troikaen. Den siste utløp i 2018. EU-kommisjonen følger utviklingen i gresk økonomi tett, blant annet for å påse at forpliktelsene, som Hellas inngikk som del av MoU om å holde offentlige utgifter nede, blir overhold.
Et for oss mer familiært bilde av Hellas er overfylte gummibåter med flyktninger fra sør i vannkanten av en gresk øy, som inntil for få år siden var forbundet med solslikkende turister fra Nord. Disse to bevegelsene, etterdønningen etter finanskrisen i 2008 og båtflyktninger over Middelhavet, møtes i begrepene «bostedsløshet» og «migrasjon» på en konferanse som samlet bolig- og urbanforskere fra hele Europa.
CICEROs klimaundersøkelse er en årlig undersøkelse som kartlegger nordmenns respons på tiltak for å redusere klimagassutslipp. Nylig ble jeg bedt av Aftenposten om å kommentere årets resultater. I reportasjen legger de vekt på at hedmarkinger ler av «grønne» tiltak i Oslo. Det fremgår nemlig av undersøkelsen at Hedmark er det fylket hvor befolkningen er minst bekymret for klimaendringene.
Mange på bygda føler seg tråkket på når grønne stemmer i byene argumenterer for kjøttstopp, vindkraft, flystopp og bilfrie liv.
Oslofolk vil på sin side kalle hedmarkingene for treige og bakstreverske. Denne dynamikken illustrerer hvor sammensatte klimautfordringene og klimapolitikk i Norge er.
En lettvint forklaring på forskjellene og de til dels steile frontene i klimadebatten er den typiske by-bygd-dimensjonen. Sentrum-periferi er en av de dominerende samfunnsvitenskapelige forklaringsmodellene på konfliktlinjene i norsk politikk. Stein Rokkans velkjente modell rommer både territorielle, økonomiske og sosiokulturelle motsetninger. Dette gjelder også i klimapolitikken.
Gjesteinnlegg av Mari Løken. Hun leverte nylig sin masteroppgave i samfunnsgeografi «‘De har jo krevd sin plass og tatt den’ – En studie av byøkologisk bolig- og byutvikling som urbane allmenninger i Oslo» ved Universitetet i Oslo. Det siste året har hun hatt studentplass ved NIBR.
Hvordan skal vi som samfunn klare å skape og opprettholde bærekraftige byer? Samfunnsutviklingen, globalt og i Norge er urbaniserende, samtidig som vi opplever akselererende miljøproblemer. Store deler av løsningene på de miljøproblemene vi som samfunn står ovenfor må dermed løses i byene.
Det finnes imidlertid ingen konsis forståelse av hva som menes med bærekraftighet, hvilket begrenser muligheten for operasjonalisering av begrepet innen byplanleggingen (Andersen & Skrede 2017). Boligutvikling i byene er en stor del av byutviklingen samtidig som bolig er en grunnleggende del av innbyggernes liv. Spørsmål omkring bolig har stor påvirkning på hva slags liv beboerne har mulighet til å leve. Hva slags sosial reproduksjon de er med på å skape.
Kamper over sosial reproduksjon er formet av spørsmål om hvordan den er verdsatt, av hvilke mekanismer, av hvem og for hvilke formål. Dette er en prosess som hekter seg på det meningsbærende ved verdi (Dowling 2016). Hva angår bolig er det en konflikt mellom boligens bruksverdi som hjem og boligens omsetningsverdi på boligmarkedet (Madden & Marcuse 2016).
Gjesteinnlegg fra Lars Kristian Stramrud, som høsten 2018 hadde studentplass ved NIBR. Stramrud leverte nylig sin masteroppgave om muslimske kvinners bruk av offentlig rom på Grønland ved NMBU, og jobber nå i Plan- og bygningsetaten i Oslo kommune.
20. september kl 18:00: (..) Kvinner gjør ærend, kommer to og to og venter på hverandre. Samtlige i dag har hatt rullevogn, barnevogn eller bæreposer. Menn loker.
Sitatet er hentet fra dagboken jeg førte mens observerte byrommene på Grønland i september i fjor. Observasjonen viste at blant ti mennesker som brukte Urtehagen og Motzfeldts Gate som en sosial arena, var bare én av dem kvinne.
Det var også tydelige kjønnsforskjeller på hvordan de offentlig rommene brukes på tvers av kultur og kjønn: Muslimske kvinner — identifisert ut i fra religiøse plagg som hijab, niqab eller chador — hadde et annet bevegelsesmønster enn menn, hvor kvinnene i all hovedsak beveget seg gjennom gatene i det som så ut som hverdagslige ærend med handleposer, trillevogn eller barnevogn.
De gikk aldri alene – enten i selskap med en mann eller to-tre andre kvinner. Når de kom ut av en butikk strenet de målbevisst videre til det som så ut som neste ærend, og slik begrenset bevegelsene i byen seg.
Menn, og spesielt etniske minoritetsmenn, traff oftere på det som så ut som tilfeldige bekjentskaper i gateløpet og drev det Jan Gehl (1971) kaller spontane, sosiale og stasjonære aktiviteter.
Denne spontaniteten gjorde at mennene beveget seg mer på kryss og tvers av gateløpet, stoppet opp, snakket litt og gikk så videre. Rommene var deres, og det hele så ut til å bunne i en slags romlig komfort.
I dag streiker tusenvis av barn og unge for klimaet i byer over hele verden. Derfor er det gledelig å se at utslippene av klimagasser i norske byer har gått noe ned de siste årene.
Ifølge tall fra Miljødirektoratet har utslippene i de største kommunene i landet (over 20 000 innbyggere) hatt en nedgang på omlag 3 % siden 2009. Men det store variasjoner bak disse tallene.
Blant disse er det Kristiansund som har hatt størst reduksjon, med en nedgang på 29 %. Like bak ligger Asker med en utslippsreduksjon på 28 %. Blant andre store kommuner med stor nedgang finner vi hovedstaden Oslo (-22 %), men også mellomstore byer som Sarpsborg (-27 %), Halden (-27 %) og Moss (-24 %).
Blant de store kommunene med høyest økning i samme periode finner vi Elverum med en oppgang på hele 500 %, etterfulgt av Harstad (+71 %), Hamar (+53 %), Kristiansand (+48 %) og Ålesund (+39 %). Blant «topp ti» klimaverstinger finner vi også byer som Lillehammer (+32 %), Haugesund (+24 %) og Tromsø (+20 %).
Tross at noen byer har hatt en stor økning i utslipp så er det store bildet at utslippene i byer og kommuner med over 20 000 innbyggere likevel har gått noe ned. Fylkestallene viser imidlertid at det på landsbasis nærmest står bom stille med utslippsreduksjonen i fastlands-Norge, med en økning i utslippene på rundt 2 % siden 2009.
Store strømmer av mennesker flytter til byer i håp om å få et bedre liv. De håper på en jobb, et sted med mindre sosial kontroll, følelsen av å være del av et kosmopolitisk fellesskap, eller nær økonomisk og politisk makt. Hvor mange av disse menneskene som finner det de søker er uvisst. En ting er likevel sikkert, stadig flere dør som et direkte resultat av ukontrollert urbanisering.
I dag bor over 50 prosent av verdens befolkning i byer. De fleste av disse bor i byer med helsefarlig luft. I en undersøkelse gjennomført av Greenpeace og kinesiske AirVisual overstiger alle målte byer i Midtøsten og Afrika WHOs maksimumsgrense for svevestøv (PM2,5).
I Sør-Asia kom 99 prosent av byene over grensen, mens i Øst-Asia blir 89 prosent klassifisert som direkte helseskadelig. Av verdens 30 mest forurensede byer ligger 22 i India. De resterende åtte finner vi i Pakistan, Kina og Bangladesh. For hele verden er det beregnet at sju millioner mennesker vil dø av uren byluft i 2019.
22. – 24. mai neste år går Urban Future-konferansen av stabelen i Oslo. Vi ved NIBR og OsloMet vil delta med flere forskere i denne stormønstringen – der 3 000 ‘citychangers’ og 400 byer vil møtes for å drøfte bærekraftig byutvikling og framtid i lys av klimakrise og global usikkerhet.
Konferansen er en sentral del av programmet Oslo har lagt som europeisk miljøhovedstad 2019. Året kick-startes på SALT første helgen i januar med isbading og en rekke andre politiske og sosiale arrangement. Urban Future-konferansen er Europas største i sitt slag rettet mot bærekraftig og grønn byutvikling. Den omfatter 200 innledere i 50 ulike sesjoner bygd rundt en rekke aktuelle politiske tema;
Vi vil delta med flere forskere knyttet blant annet til prosjektene GreenGov og Smart Mobility Suburbs (SMS), som retter fokus mot styring og lederskap av henholdsvis det grønne skiftet og grønn mobilitet. Oslo og Osloregionen og byene Gøteborg, København og Cape Town studeres. I forskningen pløyer vi dypere i hva samskapende lederskap i byer er – og hvordan det kan fremmes. Begge prosjektene er finansiert av Norges forskningsråd.
I «Lest siden sist» samler redaksjonen i Bybloggen opp saker vi har kommet over som kan være av interesse for våre lesere. Spalten vil dukke opp med (u)jevne mellomrom.