Bybloggen er en fagblogg om byer, sted, styring og samfunnsutvikling.
Byfornyelse har kommet på dagsorden, og en hel generasjons boliger står nå for fall i Russland. Bokstavelig talt.
Mange som har vært i Russland, har nok lagt merke til de mange enkle, femetasjes blokkene som preger bybildet. De begynte å dukke opp i andre halvdel av femtitallet, og kalles «khrusjtsjóvki» etter partisjefen som innføre dem, Nikita Khrusjtsjov.
De fleste russiske byer legger nå konkrete planer om å rive disse blokkene og sørge for at beboerne får flytte til bedre boliger.
Av Kjell Arve Harvold og Heidi Bergsli
Regjeringen har nettopp lagt fram Stortingsmeldingen «Bærekraftige byar og sterke distrikt». Utviklingen i hovedstadsregionen gis her bred omtale. Det slås fast at regionen står i en særstilling, både økonomisk, sosialt og med hensyn til klima. I den sammenheng er Regional plan for Oslo og Akershus viktig.
Planen, som ble vedtatt i 2015, gir retningslinjer for områder der vekst skal prioriteres framfor vern. «Vidare fleirkjerna utvikling er viktig for å styrkje den internasjonale konkurransekrafta til regionen og for vidare kutt i klimautslepp» heter det i den nye Stortingsmeldingen. Hvilke konkrete grep er gjort i regional plan, og hvor bindende er den?
Hovedstadsregionen har hatt en sterk befolkningsvekst de siste årene. Et tilbakevendende spørsmål har vært hvordan denne veksten skal kanaliseres. For å få til en regional løsning på denne utfordringen, ble Oslo og Akershus av staten pålagt å utarbeide en felles plan. I 2015 forelå resultatet, Regional plan for areal- og transport for Oslo og Akershus.
Hovedtilnærmingen i planen er en flerkjernet utvikling, der ikke bare Oslo men også mindre steder som Ski, Ås, Lillestrøm og Asker skal utvikles til regionssentra, samtidig som de kollektive transportårene skal styrkes. Det er med andre ord en plan i tråd med anbefalingene i den nye Stortingsmeldingen.
Oslo er ikke alene. Også den sørindiske byen Bangalore har en søppelkrise. Søpla blir som regel hentet, men det koster penger. Og pengene havner i lomma på bydelspolitikere, byråkrater og private renovasjonsbedrifter.
Sistnevnte er på grunn av påstått korrupt framgangsmåte ofte omtalt som søppelmafiaen. Denne treenighet holder sin klamme hånd over både de som plukker opp søpla og byen 10 millioner innbyggere. For søppel er penger, store penger.
I Bangalore, hovedstaden i delstaten Karnataka, betaler innbyggere skatt for å bli kvitt søppel fra egen husholdning. Det kreves også at man skal sortere søpla. En pose for matavfall, en for sanitæravfall (som tamponger og kondomer) og en for alt annet. Og i enkelte områder følges dette opp. Problemet i store deler av byen er at ingen er interessert i å hente det sorterte avfallet.
Har du lyst til å oppleve opphisset debatt i Russland, er bare å nevne kommunale avgifter, reparasjon av heis, vedlikehold av fellesarealer og rollen til sameiet.
Boligen, fellesarealene og det umiddelbare bymiljøet utenfor er politiserte temaer i Russland, og det er neppe å overdrive å si at det er rundt slike spørsmål vi finner mesteparten av det folkelige, politiske engasjementet i landet.
Tilbakeføringen av Krim-halvøya til Russland og de militære og diplomatiske seirene i Midt-Østen – dyktig frisert og freimet i massemediene – fyller nok folk flest med en viss patriotisme foran tv-skjermen. Men det er likevel hverdagsproblemene de snakker om seg i mellom.
Etter finanskrisen i 2009 og fram til 2015 steg boligprisene om lag like mye i de store byene. Også i Stavanger steg prisene kraftig i første del av perioden, men tok til å falle fra 2013. Det er først i 2016 at Oslo skiller seg kraftig fra de andre byene med 15 prosent økning i prisene fra 2015 til 2016. Trondheim kom nærmest med 6,7 prosent.
Boligprisene i hele landet har vært drevet av en kraftig etterspørsel som følge av et fallende og lavt rentenivå og høy inntektsvekst. Nedgangen i Stavangerregionen har vært et naturlig resultat av lavere oljepris.
Særlig i Oslo har det i mange år blitt bygget færre boliger enn det befolkningsveksten skulle tilsi. Den høye prisstigningen det siste året må derfor ha andre forklaringer enn for lite nybygging. Mye tyder på at prisveksten også er drevet av forventninger om framtidig prisstigning og at investorer av ulike slag er tungt inne i markedet.
Er det mulig i en slik situasjon å tenke seg at mer boligbygging kan bidra til å senke prisene? Brukes enkle økonomiske modeller, vil det alltid være slik at økt tilbud for gitt etterspørsel senker prisen. Men for bolig som et stedfast objekt med lang levetid i områder med knapphet på areal blir sammenhengene mer kompliserte.
Sosiale og helsemessige effekter av byutviklingen har fått stadig større oppmerksomhet. Det siste ti-året har folkehelse blitt bygget opp som et sterkt politikkfelt i Norge, med egen folkehelselov som kronen på verket.
Målet er å skape et kunnskapsbasert og bredt folkehelsearbeid med fokus på å skape helsevennlige nærmiljøer og motvirke helseforskjeller som følge av sosial ulikhet.
Slike tanker griper direkte inn i diskusjoner knyttet til sosial bærekraft. Lenge var dette den glemte delen av bærekraftdiskusjonen. Den økonomiske og miljømessige bærekraften har fått stor oppmerksomhet og innflytelse på utformingen av dagens byer.
Dette er synlig ikke minst i den rådende fortettingspolitikken som dominerer dagens byutvikling. Her er målet å fortette omkring transportknutepunkter for å redusere bilbruk og bevare større grøntarealer samtidig som man skaper mer liv i byen.
Sosial bærekraft har imidlertid vært lite diskutert og også fått lite oppmerksomhet i forskningen. Helt til nå.
I val av utviklingsretningar ynskje norske kommunar meir kunnskap for å kunne møte den aukande konkurransa om å være attraktive for til dømes næringsverksemd, busetting, handel, kultur og turisme.
Mange norske kommunar har til dømes heftige ambisjonar om folkevekst. Men fleire slit med å holde på den befolkninga dei har, og ikkje minst med å få folk til å flytte heim igjen.
Sida tusenårsskiftet har det innanlandske flytteoverskotet for dei sentrale kommunane vært på 115 000, og overskotet i 2015 var 1 500 høgare enn gjennomsnittet for disse årene. De andre kommunegruppene har hatt et tilsvarande flyttetap, størst var det og i 2015 i de minst sentrale kommunane.
De tre nordlegaste fylka var blant dei med dei største flyttetapa i 2015, og flytting frå dei mindre sentrale og noko sentrale kommunane auka mest, ifølge SSB.
Flere fagmiljø ved HiOA var nylig i Brüssel for å bli oppdatert på EUs politiske prioriteringer, kunnskapsbehov og fremtidige forskningsmål. Vi i By- og regionforskningsinstituttet NIBR møtte blant andre Lewis Dijkstra fra analyseenheten i EUs Directorate-General for Regional and Urban Policy.
DG Regio har ansvaret for EUs by- og regionalpolitikk. De ga nylig ut rapporten «State of European Cities», som gjør opp status for europeiske byer på en rekke områder.
Rapporten er den tredje i rekken. De forrige rapportene kom i 2010 og 2007. Dijkstra redegjorde både for bakgrunnen og arbeidet med denne rapporten, samt for de viktigste funnene. Rapporten var et av bidragene fra EU til FNs Habitat III-konferanse.
I tillegg har EUs Urban Audit (Perception survey on quality of life in 79 European Cities) blitt gitt ut fire ganger, hvor den siste kom ut i år. Den undersøker livskvaliteten til innbyggere i europeiske byer.
Dijkstra er for øvrig også leder av EUs sykkelgruppe, som sikkert er et krevende verv i Europas mest trafikkopphopede by.
Gjesteinnlegg skrevet av Bengt Andersen, byforsker og antropolog ved Arbeidsforskningsinstituttet ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Følg ham på Twitter: @BengtAndersen
Det skal mye og mangfoldig kunnskap til for å bygge smarte byer. Vårt nye bynettverk skal sørge for at forskere, praktikere og byentusiaster får utvekslet tanker og erfaringer.
Arbeidsforskningsinstituttet ved Høgskolen i Oslo og Akershus ble i høst tildelt midler fra Norges Forskningsråd. Pengene skal brukes til å starte nettverket SoSmart: Social justice and the smart city.
Skrevet av Guri Mette Vestby. Forskningssjef ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved HiOA, og medlem i landsstyrets arbeidsutvalg i Norsk Bolig- og byplanforening.
FNs New Urban Agenda (NUA) ble vedtatt under Habitat III i Quito i oktober. Den skal ikke bare gjelde fattigdomsproblemer i den sørlige delen av verden.
Agendaen utvider nå fokus mot det globale nord, og Norge forplikter seg som medlemsland til å ta sin del av ansvaret for implementering av den nye agendaen.
Hvordan kan en agenda som gjelder for hele verden gjennomføres i norske byer? Hvordan vil norske byer og kommuner ansvarliggjøres i dette?