Byene vokser, både i Norge og ellers i Europa. En konsekvens av byveksten er at storbyens administrative grenser (byen de jure) og storbyområdets funksjonelle avgrensning (byen de facto) i stadig mindre grad er sammenfallende.
Samtidig har man fått mer ambisiøse politiske mål om CO2-utslippsreduksjon og skjerming av naturverdier rundt byområdene. Disse målene krever en helhetlig og koordinert politikk på tvers av kommunegrenser og sektorgrenser.
Hvordan påvirker denne situasjonen mulighetene for helhetlig og bærekraftig storbyutvikling? Og hva er de institusjonelle forutsetningene for å klare å se hele det funksjonelle storbyområdet i sammenheng?
Plan- og bygningsloven fra 2008 er den fremste loven for samordning og avveining av samfunnsinteresser generelt og arealbruk spesielt. Boligbehov, nullvekstmålet i klimaforliket og reduksjon av de sosiale forskjellene. Dette er alle tema som planlegging skal være i befatning med.
By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved HiOA leder den pågående evalueringen av loven frem mot 2018. Prosjektet gjennomføres i samarbeid med NMBU, NORUT, UiT, TØI, HiL, Universitetet i København, Universitetet i Umeå, KTH i Stockholm, Universitetet i Aalborg og Technische Universität Berlin.
Nå i mars publiseres seks artikler fra prosjektet i et temanummer i det norske tidsskriftet Kart og plan. Her presenteres foreløpige funn fra evalueringen.
Regjeringen har nettopp lagt fram Stortingsmeldingen «Bærekraftige byar og sterke distrikt». Utviklingen i hovedstadsregionen gis her bred omtale. Det slås fast at regionen står i en særstilling, både økonomisk, sosialt og med hensyn til klima. I den sammenheng er Regional plan for Oslo og Akershus viktig.
Planen, som ble vedtatt i 2015, gir retningslinjer for områder der vekst skal prioriteres framfor vern. «Vidare fleirkjerna utvikling er viktig for å styrkje den internasjonale konkurransekrafta til regionen og for vidare kutt i klimautslepp» heter det i den nye Stortingsmeldingen. Hvilke konkrete grep er gjort i regional plan, og hvor bindende er den?
Forsker Kjell Harvold, NIBR, HiOA
Hovedstadsregionen har hatt en sterk befolkningsvekst de siste årene. Et tilbakevendende spørsmål har vært hvordan denne veksten skal kanaliseres. For å få til en regional løsning på denne utfordringen, ble Oslo og Akershus av staten pålagt å utarbeide en felles plan. I 2015 forelå resultatet, Regional plan for areal- og transport for Oslo og Akershus.
Hovedtilnærmingen i planen er en flerkjernet utvikling, der ikke bare Oslo men også mindre steder som Ski, Ås, Lillestrøm og Asker skal utvikles til regionssentra, samtidig som de kollektive transportårene skal styrkes. Det er med andre ord en plan i tråd med anbefalingene i den nye Stortingsmeldingen.
Skrevet av Guri Mette Vestby. Forskningssjef ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved HiOA, og medlem i landsstyrets arbeidsutvalg i Norsk Bolig- og byplanforening.
Guri Mette Vestby, NIBR, HiOA
FNs New Urban Agenda (NUA) ble vedtatt under Habitat III i Quito i oktober. Den skal ikke bare gjelde fattigdomsproblemer i den sørlige delen av verden.
Agendaen utvider nå fokus mot det globale nord, og Norge forplikter seg som medlemsland til å ta sin del av ansvaret for implementering av den nye agendaen.
Hvordan kan en agenda som gjelder for hele verden gjennomføres i norske byer? Hvordan vil norske byer og kommuner ansvarliggjøres i dette?
Bor folk tettere, er det lettere å bygge infrastruktur og annet offentlig tjenestetilbud i disse områdene. Det er bra for å minke klimautslippene, det blir mindre kostbart for offentlige budsjetter. Man får rett og slett mer ut av hver skattekrone.
Seniorrådgiver Jan-Tore Berghei, NIBR, HiOA
Dette har vært den rådende tanken i norsk byplanlegging siden 90-tallet. Dette har også hatt stort gjennomslag, siden det også er lønnsomt for tomteeiere og utbyggere å bygge tett.
Og nå, i en tid med økt tilflytting til byene, manglende boligbygging og dyre tomter i sentrale strøk kan det være fristende å bruke byenes ‘ledige’ områder. Her kan vi bygge nye boliger og få opp utnyttelsesgraden for å få enda mer igjen for pengene.
For hvor mange parker trenger man egentlig i en by? Norge har jo så mye natur. Hvorfor ikke bygge litt på den tomme grønne flekken i nabolaget?
Når det er snakk om barn og læring finnes det mange bøker om å ha det gøy i skogen, men nesten ingen handler om hvor fint barna kan ha det i byen.
Naturen er ikke bare inspirerende og læringsrik, den er også en garanti for at barna ikke blir ødelagt av støv, støy, store bygninger og en bykultur preget av jag og mas.
Respekt for naturen er viktig, og man kan lære seg matematikk ved å måle høyden på grantrær. Men det betyr ikke at byen er ond. Denne bloggposten er et opprop for å få barna ut av skogen og inn i byen.
Skrevet av Gro Sandkjær Hanssen, forsker ved NIBR, HiOA og medlem av Rådet for byarkitektur i Oslo
Forsker Gro Sandkjær Hanssen, NIBR, HiOA
Torsdag 13.oktober delte ordfører Marianne Borgen og leder for byutviklingskomiteen Victoria Marie Evensen ut Oslo bys arkitekturpris for 2016.
Årets pris gikk til Ullevål tårn, som fikk prisen fordi den utfordrer sementerte oppfatninger om kvalitet i det kommersielle byggeriet, og setter en viktig diskusjon om bokvalitet på agendaen. Samtidig er det et arealeffektivt, kompakt og bærekraftig prosjekt som er særdeles godt utformet og bidrar positivt til omgivelsene.
Mandag for to uker siden, 26. september, ga USAs president Barack Obama sine anbefalinger for å bedre tilgangen på rimelige boliger i amerikanske byer.
Av de ti punktene som tas opp er det særlig ett som er verdt å merke seg: Presidenten anbefaler amerikanske byer om å fjerne krav om parkering ved nye boligprosjekter i byområdene. Dette for å frigjøre areal, gjøre boligbygging rimeligere og kollektivtrafikk mer effektiv.
Gater uten parkering gir mer plass. Plassen kan f.eks. brukes til sykler, beplantning, større fortau og trafikkavvikling.
