Vil HABITAT III levere en effektiv ‘New Urban Agenda’?

Kommentar ved Trond Vedeld, NIBR, HiOA, UD-representant i HABITAT III-policyprosessen

Mange spør seg om HABITAT III vil makte å levere en effektiv ‘New Urban Agenda’. Flere framhever at den agendaen som nå er utarbeidet og blir presentert på FNs ‘Conference on Housing and Sustainable Urban Development’, HABITAT III (i Quito, Ekvador, 17-20 oktober, 2016) er altfor omfattende og uklar i målsetting og innhold til at en effektiv gjennomføring er mulig.

Videre, mens agendaen slik den nå foreligger sier mangt og mye om hva som bør gjøres, sier den veldig lite om hvordan og hvem som skal drive agendaen framover og gjennomføre de mange målsettingene. Det siste utkastet til agenda ligger på UNHABITATs nettsider.

For å diskutere denne policyprosessen arrangerte HABITAT Norge, Utenriksdepartementet og Norad en for-konferanse til Quito med fokus på de globale utfordringer knyttet til byutvikling den 12 september. I invitasjonen til konferansen retter HABITAT Norge fokus på slumutviklingen i mange globale byer og spør:

Hvem eier byen?

Konferansen omhandlet særlig eksklusjon og inklusjon i byen og globale utfordringer knyttet til sosiale og miljømessige utfordringer. Konferansen tok særlig for seg utfordringer knyttet til byenes vekst og utvikling med fokus på hvordan man kan beskytte innbyggere fra hjemløshet, forflytting, eksklusjon og utbytting.

Dette var den tredje for-konferansen som er ment å gi norske sivilsamfunnsaktører, akademia og andre interessenter muligheter til å gi innspill til norsk politikk på området. Erik Solheim, eksekutiv direktør i UNEP, åpner konferansen med et innlegg om The City and the Environment.

HABITAT III blir en av de første globale FN-konferansene siden møtene i 2015 om Sustainable Development Goals (SDGs) og Paris Climate Change Summit. Den er derfor potensielt veldig viktig med formål å bli enige om en ny urban agenda med visjoner om ‘Cities for All’. Agendaen skal støtte opp under implementeringen av SDGs i urbane områder.

Fra norsk side blir det viktig hva norske samfunnsaktører sier og mener om norsk utenrikspolitikk på feltet. Det er også viktig hva de mener om KMDs innspill til konferansen. De kan bidra til at Norge i prosessen fremmer en god sosial og miljømessig profil på agendaen både internasjonalt og nasjonalt.

Et helt sentralt anliggende for en effektiv gjennomføring er at den nye urbane agendaen blir lokalt relevant for lokale aktører, deltakende i sin tilnærming, og får et viktig fokus på slum og fattige bybeboeres særlige behov og ønsker. (Satterthwaite 2009).

Videre mener mange at den nye agendaen må fremmes innenfor kapasitetsrammer til lokale bykommuner og lokal befolking. Agendaen vil neppe tiltrekke seg større finansielle bistandspakker eller nasjonal kapital, men vil bli avhengig av lokale offentlig og private finanser. Dette gjelder også i forhold til å håndtere farlige klimaendringer og relaterte lokale katastrofer.

Må ha klare mål

Klimaomstilling i by forutsetter at lokale myndigheter handler lokalt både i forhold til utslipp og tilpasning. Erfaringer fra tidligere globale programmer, som for eksempel Lokal agenda 21 og Making Cities Resilient Campaign (UNISDR) og Deltakende budsjettering, innebærer at målsettingene må være klare og konsise, oppfattes som lokalt relevante og viktige for lokale myndigheter og lokale beboere. Den må kunne gjennomføres lokalt og kun med begrenset ekstern støtte og være deltakende i tilnærming (Satterthwaite 2016).

Norsk utenrikspolitikk har så langt vært lite tydelig og omfattende i forhold til de store globale urbane utfordringene. I invitasjonen til konferansen vises det til at mer enn 1,6 mrd mennesker bor i utilstrekkelige boliger; hundrevis av millioner lever i slum eller uformelle områder med mangelfulle sosiale tjenester og infrastruktur, se blant annet World Cities Report 2016.

Byutvikling har aldri blitt en sentral del av norsk utviklingspolitikk. Dette til tross for at det ble laget et relativt omfattende UD policy notat i 2007 om ‘Byer – håp og utfordringer – om by-utvikling og internasjonalt samarbeid’. Men området har mottatt liten bistandsstøtte fra norsk hold, selv etter dette notatet.

Norsk politikk på området har i stor grad vært prioritert gjennom UNHABITAT, andre FN organisasjoner, Verdensbanken og noen sivilsamfunnsorganisasjoner (bl.a. KS); Svært beskjedne midler har gått til byutvikling i alle år. Dette i kontrast til de store utfordringene som byutvikling reiser, ikke minst i fattige land som har den raskeste byveksten.

Kilde: D. Satterthwaite 2016: A new urban agenda? Environement & Urbanization vol. 28, 2016

Se ellers:

Hvem eier byen?

Må ha klare mål

Legg igjen en kommentar Avbryt svar