For noen år siden snakket jeg om ‘den afrikanske byen’ for en gruppe lærere som deltok på åpen dag på Universitetet i Oslo. Jeg tok utgangspunkt i en pågående debatt i utviklings- og byforskningsmiljøer om hvordan perspektivene på byutvikling og byliv utenfor vår del av verden var fanget i et dystopisk utviklingsbilde.
I dette bildet ble urbanisering ble sett på som ukontrollert og uønsket. Afrikansk utvikling skulle først og fremst skje med forankring i landsbygda for å minske presset på byene. En lokalt forankret urbanisme var usynlig, eller beskrevet gjennom alt det som manglet for å være et moderne bysamfunn.
Noen år tidligere hadde Jennifer Robinson oppfordret oss til å se på alle byer som ordinære. Dette for å frigjøre oss fra gjenstridige teoretiske og geografiske skiller i utviklings- og byforskningen. Robinson og andre akademikere som jobbet med byer i det globale Sør, anklaget utviklingsstudier for å ensidig fokusere på urbanisering som et problem og dermed bidra til å opprettholde det dystopiske scenariet.
Byforskningen, på sin side, så i bunn og grunn ikke lengre enn sin egen vestlige/nordlige nese i utviklingen av universelle teorier som så ble brukt til å forklare hvorfor afrikanske byer ikke virker.
Forskeren Garth Myers brukte for eksempel Mike Davies’ bok Planet of Slums som eksempel på hvordan afrikanske byer er blitt beskrevet som ‘Dickensian vision of Megacities in a Third Word Hell’, der det hverken var rom for framskritt, modernitet eller ‘ekte’ byliv. (mer…)
