Veksten i verdens befolkning vil antakelig fortsette i seksti år til, særlig i urbane strøk og særlig i fattige land, til det er over 10 milliarder mennesker på jorda. Allerede neste år går India forbi Kina som verdens mest folkerike land.
Publisert første gang: 11.11.22, flyttet 29.11.22
Verdens befolkning passerer i disse dager åtte milliarder personer, og er i ubalanse på mange måter.
FN har valgt 15. november som dag for å markere at verdens befolkning passerer 8 milliarder mennesker. Datoen er antakelig litt tilfeldig valgt.
Det finnes ikke gode nok data om befolkningen i alle verdens land til at noen kan si akkurat hvem som vil være Jordas innbygger nr. 8 000 000 000, eller når dette skjer. Men tallene over verdens befolkning er gode nok til at vi kan slå fast at det siste hundreåret har vært helt eksepsjonelt når det gjelder vekst i verdens befolkning. Helt fram til rundt år 1800 var verdens befolkning på under 1 milliard mennesker, og økningen fra 1 til 2 milliarder personer tok mer enn hundre år. For hundre år siden, i 1922, var det fortsatt under 2 milliarder mennesker på jorda.
Men gjennom 1900-tallet, og særlig etter 1950, økte antall mennesker på jorda kraftig.
Det skjedde i takt med medisinske framskritt og bedre folkehelse, slik som bedre vann- og sanitærforhold, bekjempelse av sykdommer og bedre ernæring. I 1927 passerte verdens befolkning 2 milliarder, og i 1960 3 milliarder. Deretter fulgte de nye milliardene tett, med en ny passering omtrent hvert tolvte år.
Forrige milliardpassering var i 2010, da ble det 7 milliarder mennesker på jorda.
Figur 1 viser hvordan verdens befolkning har vokst fra 1950 til i dag (svart linje), og hvordan FN anslår at den kan kommet til å utvikle seg framover (blå linje, basert på FNs nyeste framskriving fra i sommer). De stiplede linjene viser FNs høy- og lavalternativer, og illustrerer at tallene for framtiden er usikre, særlig langt fram i tid.
I FNs mellomalternativ (heltrukken blå linje) fortsetter verdens befolkning å vokse til 9 milliarder rundt 2037 og 10 milliarder rundt 2058.
I 2080-årene slutter verdens befolkning å vokse, ifølge disse framskrivingene. Da er det 10,4 milliarder mennesker på jorda.
Fortsatt kraftig vekst – i antall
Veksten i verdens befolkning har vært en kilde til stor bekymring, særlig i siste halvdel av 1900-tallet. Da var også den prosentvise befolkningsveksten spesielt høy (figur 2), og begreper som befolkningseksplosjon og jordas bæreevne ble en viktig del av den offentlige debatten. I 1960-årene var den globale befolkningsveksten i mange år på over 2 prosent, som er svært høyt. Deretter har den prosentvise veksten avtatt, og nå er vi nede i under 1 prosents vekst årlig.
Men målt i antall ekstra mennesker på jorda (figur 3) fortsatte den globale befolkningsveksten å øke fram til rundt 1990, og siden da har verdens befolkning økt med omtrent 80 millioner mennesker hvert år. Det tilsvarer omtrent folketallet i Tyskland. Først fra 2020 regner FN med at perioden med såpass kraftig vekst (i antall) er over, men i mellomalternativet fortsetter det altså å bli flere mennesker på jorda fram til 2080-årene.
Hvilken effekt dette vil ha på klimaet avhenger i stor grad av hvor mye klimagasser hver person slipper ut i snitt.
Det er likevel rimelig å anta at flere mennesker på jorda også betyr større press på jordas miljø og ressurser; beregninger fra World Data Lab viser at veksten i verdens folketallet primært vil komme i det de kaller konsumentklassen (‘consumer class’), som er personer som tjener mellom 120 og 1200 kroner dagen.
I en policy brief (lenke nederst i denne bloggen) viser FN til at økte inntekter, og ikke befolkningsvekst, har vært den viktigste driveren bak økningen i verdens forbruk de siste årene, og at folk i høyinntektsland har et klart større materielt fotavtrykk enn folk i de fattige landene der befolkningsveksten er sterkest. Men, skriver FN, de fattige trenger å øke sitt energiforbruk for å få økonomisk utvikling, og den fortsatte befolkningsveksten gjør det ekstra viktig at verdenssamfunnet klarer å sikre økonomisk utvikling for fattige samtidig som miljøet beskyttes og bevares.
FN utdyper at det klimamessig vil monne lite på kort sikt å forsøke å begrense veksten i verdens folketall, sammenlignet med å endre økonomisk produksjon og konsum. Men på lenger sikt, i siste halvdel av dette århundret, kan effektene av lavere befolkningsvekst gjennom flere tiår gjøre det lettere å unngå store skader på miljøet.
FN publiserer også anslag for hvor mange mennesker som bor i by (urbane strøk) eller land (rurale strøk). Gjennom historien har bare et mindretall av verdens befolkning bodd i by, men de siste årene har den urbane befolkningen gått forbi den rurale. Som figuren under viser, forventer FN at veksten i verdens befolkning framover (prikkede linjer) vil komme i urbane og ikke i rurale strøk.
Store ubalanser
Tallene over dekker over store geografiske ubalanser. Mens noen deler av verden har fortsatt kraftig vekst, en ung befolkning og en stor andel på landsbygda, har andre steder nedgang i folketallet og en kraftig aldring.
Figuren under viser hvordan folketallet i verdensdelene har utviklet seg siden 1950 til i dag (heltrukne linjer), samt FNs framskrivinger mot 2100 (stiplede linjer). Asia er den mest folkerike verdensdelen, men Afrika er verdensdelen der veksten forventes å bli aller størst i årene framover.
Europa, på sin side, har hatt lite vekst i vekst i folketallet de siste årene, og FN antar at det framover vil bli stadig færre mennesker i Europa.
Generelt er befolkningsveksten høyest i de fattigste landene, som også er dårligst rustet til å investere i utdanningen og helsen til en stadig økende befolkning. Framover mot neste milliardpassering i 2037 forventer FN at mer enn 90 prosent av verdens befolkningsvekst vi skje i lav- og lav-middels-inntektsland. Noen land i Afrika vil få en spesielt kraftig vekst: Befolkningene i Niger og DR Kongo mer enn tredobles fram mot 2100, og folketallet i Tanzania øker fra 65 millioner i dag til 180 millioner i 2100. I Somalia øker folketallet fra 18 millioner i dag til 66 millioner i 2100, dersom FNs mellomalternativ slår til.
Samtidig skaper synkende folketall – eller forventninger om synkende folketall – bekymring i rikere land. Noen land kan vente en kraftig nedgang i antall innbyggere; både Sør-Korea, Bulgaria og Serbia får ifølge FNs mellomalternativ mer enn en halvering av folketallet fram mot 2100. Bekymringen over synkende folketall er særlig knyttet til befolkningens aldring, med færre i arbeidsfør alder til å forsørge en stadig høyere andel eldre.
Også når det gjelder aldring er det store ubalanser mellom ulike deler av verden. Figuren under viser medianalder i verdensdelene. Medianalder er den alderen der halvparten av befolkningen er yngre og den andre halvparten er eldre. I Europa – det ‘eldste’ kontinentet – er medianalderen nå 42 år. I Afrika er medianalderen under halvparten av dette, bare 19 år. Halvparten av Afrikas befolkning er altså barn og unge opp til 18 år. Dette er med på å forklare den kraftige befolkningsveksten som er forventet i Afrika framover; store kull av unge kvinner kommer snart inn i aldre der det er vanlig å få barn. Da blir det også et avgjørende spørsmål hvor mange barn hver kvinne vil få – og FN peker på at det fortsatt er et stort gap i mange fattige land mellom hvor mange kvinner som ikke ønsker å bli gravide og hvor mange som bruker moderne prevensjon. Når det i tillegg er forventet en rask økning i antall kvinner i alderen 15-49 år, betyr det at det blir behov for en kraftig utvidelse av slike seksuelle og reproduktive helsetilbud.
Fram mot neste milliardpassering forventer FN at nesten all vekst i antall barn, unge og voksne under 65 år vil skje i de fattigere delene av verden. I rikere deler av verden vil det bli færre personer under 65 år framover, og befolkningsveksten vil bare skje i aldersgruppen over 65 år – altså blant de eldste.
Ubalansene som er beskrevet over er nært knyttet til en ubalanse i fruktbarhet, altså barnetall per kvinne. Fruktbarheten har sunket tydelig over hele verden de siste femti årene, men Afrika skiller seg ut med fortsatt nokså høy fruktbarhet, som vist i figuren under. Mens de andre verdensdelene nå har et samlet fruktbarhetstall på rundt 2 barn per kvinne, har Afrika det dobbelte.
Selv om FN anslår at fruktbarheten i Afrika vil synke de neste tiårene, tar det lang tid før nivået er nede på to barn per kvinne. I den perioden er det født mange barn, som i sin tur etter hvert vil komme opp i fødedyktig alder. Store kull av kvinner i fødedyktig alder vil bidra til at befolkningen fortsatt vokser, selv om hver kvinne i snitt får færre barn enn generasjonen før dem.
Ubalansen i fruktbarhet sees enda tydeligere ved å sammenligne ulike land, som i figuren under. Noen land, først og fremst i Afrika, har fortsatt fruktbarhet på over 6 barn per kvinne. Samtidig er det andre land, særlig i Øst-Asia og i Sør- og Øst-Europa, som har en fruktbarhet som er så lav at det vekker bekymring hos politiske ledere.
At den globale demografien er så ute av balanse, preger den internasjonale politiske diskusjonen på dette området, og det er ingen enighet om hvorvidt høy eller lav fruktbarhet er det største problemet. Også demografisk forskning er preget av denne ubalansen. Forskningen skal jo ideelt sett forske på og finne løsninger på store utfordringer, men forskerne er ikke enige om hvilken utfordring som fortjener mest oppmerksomhet. Som på så mange andre områder er det de rike deler av verden (som har lav fruktbarhet) som også har størst makt til å definere problemene og ressurser til å sette agenda for forskning.
I tillegg til ubalansene over er det store forskjeller mellom verdensdelene når det gjelder grad av urbanisering (se figur under). Mens Europa og hele Amerika er urbane verdensdeler, har et flertall av innbyggerne i Asia og Afrika bodd på landsbygda – hittil. Fra nå av er den urbane befolkningen i Asia større enn den rurale, og all framtidig befolkningsvekst i Asia er ventet i byene. I Afrika er det forventet befolkningsvekst både i rurale og urbane strøk framover.
India forbi Kina
Neste år – 2023 – kan bli et milepæl når det gjelder verdens to demografiske giganter, Kina og India. Hvis FNs framskrivinger slår til, passerer India Kina i løpet av neste år og blir verdens mest folkerike land. Som figuren under viser, er den kinesiske befolkningen på sitt største akkurat i disse tider, og i framtiden ser det ut til at det blir stadig færre mennesker i Kina. Den indiske befolkningen fortsetter å vokse noen år til, og kan passere 1,6 milliarder mennesker før 2070.
Likevel vil det fortsatt i uoverskuelig framtid være disse to landene som er verdens mest folkerike, og de har også svært interessante demografiske historier. Blant annet har den tidligere ettbarnspolitikken i Kina satt varige spor i befolkningen – både fordi det nå er små kull av kvinner som kommer inn i aldre da det er vanlig å få barn, men også fordi ettbarnsnormen kan ha festet seg såpass i den kinesiske befolkningen at folk flest vil velge å bare få ett barn selv om myndighetene nå har åpnet opp for flere. Hva som skjer framover i disse to landene vil ikke bare være viktig for de milliarder av mennesker som bor der, men vil også ha stor effekt på hele verdens framtidige befolkningsutvikling.
Kilder:
United Nations, Department of Economic and Social Affairs: A World of 8 Billion. Future of the World Policy Brief #140. https://www.un.org/development/desa/dpad/publication/un-desa-policy-brief-no-140-a-world-of-8-billion/
World Population Prospects 2022. https://population.un.org/wpp/
World Urbanization Prospects 2018. https://population.un.org/wup/
