Bor folk tettere, er det lettere å bygge infrastruktur og annet offentlig tjenestetilbud i disse områdene. Det er bra for å minke klimautslippene, det blir mindre kostbart for offentlige budsjetter. Man får rett og slett mer ut av hver skattekrone.
Dette har vært den rådende tanken i norsk byplanlegging siden 90-tallet. Dette har også hatt stort gjennomslag, siden det også er lønnsomt for tomteeiere og utbyggere å bygge tett.
Og nå, i en tid med økt tilflytting til byene, manglende boligbygging og dyre tomter i sentrale strøk kan det være fristende å bruke byenes ‘ledige’ områder. Her kan vi bygge nye boliger og få opp utnyttelsesgraden for å få enda mer igjen for pengene.
For hvor mange parker trenger man egentlig i en by? Norge har jo så mye natur. Hvorfor ikke bygge litt på den tomme grønne flekken i nabolaget?
En ny rapport fra Verdens helseorganisasjon (WHO) prøver å gi oss et svar på nettopp dette.
Parker gir bedre folkehelse
Rapporten peker på en hel rekke fordeler parker og bynære grøntområder gir, både til befolkningen og til byens myndigheter. Den anbefaler også byplanleggere om å samarbeide tett med folkehelsearbeidere når framtidens byer skal utvikles, bygges og planlegges.
Parker gir byens innbyggere lett tilgjengelige steder for å få luft og lys, roe ned og redusere stress. Alle kan møtes og sette seg ned i en offentlig park uten å måtte betale inngangspenger, besøke noen eller kjøpe noe for å få komme inn. Slik bidrar de til en mer inkluderende by, og skiller seg også fra private bakgårder og hager.
Men parker er også en billig måte for myndighetene å øke den fysiske aktiviteten i befolkningen på. Hvem som helst kan rusle eller ta seg en løpetur i en park. Dette har en særlig effekt på den psykiske helsen i befolkningen, på hjerte og kar, det motvirker overvekt og diabetes og har en positiv effekt på graviditet.
Grøntområder gir også anledning til å redusere forurensningen i byen. Enten det er støy, støv eller rett og slett et behov for å kjøle seg ned på en varm sommerdag.
Vi trenger mindre, lokale parker eller grøntområder i den umiddelbare nærhet av der vi bor. Byenes små, lokale grønne lunger er altså vel så viktige som større parkanlegg.
Men vi trenger også tilgang til større grønne områder. Både for mer organiserte aktiviteter som ballspill og lek, men også steder hvor man vi komme for oss selv og finne ro. Her har naturnære norske byer et særlig fortrinn.
Tilgjengelige grøntområder og parker er ifølge WHO særlig viktig for økonomisk vanskeligstilte, barn, gravide og eldre. Men selv om disse har et spesielt behov og drar en særlig nytte av lett tilgjengelige grøntområder, er behovet universalt for alle byborgere.
..og økonomiske fordeler
Parker og grøntområder gir byene en fordel gjennom bedre helse i befolkningen. Og om det er penger å spare på at folk bor tettere, er det også store penger å spare på at de er mindre syke. Men det er flere økonomiske fordeler ved å ha en gjennomtenkt grønn struktur.
Ved ekstremvær vil slike områder bidra til å ta unna overvann og minke faren for flom, som ofte slår ut trafikk og annen infrastruktur. Dette er kostbart å reparere og utbedre for norske kommuner.
Grønne områder bidrar også til å minke temperaturøkningen i urbane områder på ekstra varme dager. I sørligere strøk er nok dette viktigere enn her hjemme.
Mål og verktøy
Verdens helseorganisasjon løfter fram et mål om at alle som bor i en by skal ha tilgang til grøntområder. For å få til dette kreves objektive og sammenlignbare metoder og indikatorer som kan gi et bilde av hvor langt unna dette målet ulike byer, bydeler og nabolag er.
I den ferske rapporten kommer de med forslag på slike universelle indikatorer og målemetoder, ment til vidstrakt bruk i byplanlegging i Europa. Rapporten gir også en oppskrift på bruk av GIS til dette arbeidet, og dette har allerede blitt testet i byene Kaunas, Utrecht og Malmø.
Indikatorene er basert på WHOs tidligere arbeid, og bygger på et mål satt i Parmaerklæringen om at alle barn skal ha tilgang til grøntområder for lek og fysisk aktivitet.
Norge har sluttet seg til og bidrar til oppfølgingen av erklæringen som ble vedtatt i Parma på Verdens helseorganisasjons 5. ministerkonferanse for miljø og helse i Europa i 2010.
WHO og organisasjonens medlemmer har nå et mål om at alle europeiske byboere bør ha en park eller lett tilgang til offentlige grøntområder innenfor en rekkevidde av 300 meter fra der de bor.
Det målet er det lett å si seg enig i.