
I disse dager pågår det en spennende diskusjon om HiOAs faglige strategi. Parallelt – og innimellom sammenblandet – diskuteres det nye universitetets navn. I begge tilfeller har det urbane en framtredende rolle: Skal universitetet ha en faglig (stor)byprofil – og hva innebærer egentlig det? Er OsloMet (Metropolitan) et passende navn – og hva signaliserer egentlig et slikt navn?

Diskusjonen beveger seg også inn i komiske blindveier som: hvor stor er egentlig en storby, er Oslo stor nok¹, betyr dette at vi ikke skal være opptatt av andre steder, av andre samfunnsfenomener – og kan egentlig et storbyuniversitet ha en avdeling på Kjeller?
Våre spørsmål til debatten
- Bør et kommende universitet i landets hovedstad, med relevans og internasjonalisering som varemerke, være opptatt av urbanisering og (stor)byproblematikk?
- Bør et kommende universitet i landets hovedstad, med nærhet til samfunns- og arbeidsliv som mål, ta plassen som kompetansesenter og kunnskapsleverandør i regionen?
- Betyr en satsing på urbanisering og by, skroting av andre samfunnsutfordringer og perspektiver?
Svarene på disse spørsmålene er to ganger ja, og et klart nei.
Det bør være et mål å utvikle universitetet som en ettertraktet samarbeidspartner og kunnskapsleverandør for samfunns- og næringsliv i regionen.
Innlegget er tidligere publisert i Nettavisen Khrono
¹ Gode byråkrater og forskere har selvfølgelig svaret på hvor stor en storby må være: [expand]* I Norge så regnes alle byer med 50 000 eller flere innbyggere som en storby (Storbymeldingen St.meld.nr.21 (2002-2003)). I Tyskland skal en storby, Großstadt, ha over 100 000 innbyggere.[/expand]
