Byen ligger i et dalsøkk. For å komme på jobb i gruvegangene, må man klatre langt opp i fjellsidene. Eller ned – for en del folk bor også oppe i landsbyer ovenfor gruvene. Sånn hadde folk det i den georgiske byen Chiatura fra slutten av 1800-tallet og fram til 1954. Da fikk de sin første taubane.
På det meste var det 34 av dem i en by på 20 000 innbyggere. I dag er det ti linjer for passasjerer og to for gruveformål. Kollektivtransporten i byen består den dag i dag stort sett av taubaner. Og det er gratis å ta dem. Det er avgang når det har samlet seg tre-fire passasjerer i hver ende.
Teknisk holdes taubanene ved like sånn at de regnes som relativt trygge. Den tekniske løsningen på de fleste av dem er gammeldags. To kabiner – én på vei opp og én på vei ned – trekkes av én og samme kabel.
Finishen er det så som så med. På de rustne vognene skaller malingen av og vinduene henger på halv tolv. Inne i kabinen henger en vintage sovjettelefon. Kabinføreren – eller kanskje man heller skal kalle henne vertinnen siden det hele jo styres fra stasjonen nede på bakken – kan bruke telefonen i tilfelle kabinen blir hengende. Ellers er hennes oppgave å åpne og lukke dørene og å gi startsignal til operatøren.
